Lederartikkel i Kirke-Aktuelt september 1990
960 år etter sin død, og 450 år etter at han ble forsøkt gjemt bort, er Hellig Olav på vei tilbake i nordmenns bevissthet.
"Sankt Olavs skrin", Edvard Hoems versjon av tidsskiftet rundt reformasjonen, har premiere på Det Norske Teatret i september, Carl Fredrik Engelstads "Pilgrimsspill" har i sommer gitt de raskt voksende Olavsdagene i Trondheim et enda klarere feste i Nidarosdomen.
Aftenposten og NORTRA har arrangert den pilgrimsturen som ingen i kirken kom på å invitere til, fra Olavs hjemtrakter til Olavsvaka i Nidaros. Og "Spelet om Heilag Olav" har igjen trukket tusener til Stiklestad.
Landet rundt er hundrer av mennesker engasjert i å skrive, arrangere og fremføre historiske spill om helgenkongen eller andre personer i folkets og kirkens historie. Ofte er kirken en viktig støttespiller. Med Olavsdagen på en søndag, valgte mange prester i år å holde olsokmesse fremfor å markere Åttende søndag etter pinse.
Det er andre enn kirkens "aktive" medlemmer som driver mye av denne bevegelsen som igjen gjør Norges lange kirkehistorie levende. Det er heller ikke mange nedslag av bevegelsen rundt kirkens sentrale rådsbord.
Skal denne bevegelsen for å knytte landets lange kristenarv til vår tid stanse der - i det lokale, i Nidaros? Eller skal nytenkningen som nå blomstrer i Nidaros virkelig bli hele kirkens? Kan Olavsdagene vokse til de kirkedagene som Den norske kirke ennå ikke har funnet formen på?
Ja, har krigeren som vant først da han falt, og korset ble lagt over øksene, fortsatt ett og annet å si om kirke og folk?
öö
