Artikkel i tidsskriftet Kirke og Kultur 4/1995
Pave Johannes Paul II på Arlanda ved Stockholm 8. juni 1989.
Foto Øivind Østang.
"For sent ble biskoper og andre klar over at vi ikke i god tid og på bred basis hadde fått drøftet alle konsekvensene av at Paven for første gang skulle gjeste et land med en stor luthersk folkekirke og en liten katolsk minoritet".
Slik forklarer daværende formann i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke, Per Voksø, at pave Johannes Paul IIs besøk i Norge 1. og 2. juni 1989, kom til å blottstille den uklare ledelsesstruktur som 1980-årenes reformer har gitt Norges folkekirke. Voksø skriver dette i sin bok "Kirkeliv og kirkelov"(1), som kom ut i november 1994.
Boken byr på en meget lærerik og interessant gjennomgang av nyere norsk kirkehistorie, sett fra kirkeobservatør og -aktør Voksøs sentrale ståsted. Men i det korte kapitlet "Paven kommer", er Voksø uventet ufullstendig, ikke minst på bakgrunn av at han før, under og etter besøket var en av Den norske kirkes tre sidestilte toppledere.
Boken omtaler for eksempel ikke Voksøs og andre kirkelederes skepsis mot besøket. Heller ikke drøfter den hvorfor kirkeledelsen ble så sent klar over Den norske kirkes samlede rolle under besøket, mens det samme ikke skjedde i de fire andre nordiske folkekirkene. Der var lederne nøyaktig like blanke på det å skulle motta en pave.
Voksøs kapittel om pavebesøket inneholder også flere faktiske feil; blant annet mener forfatter, konsulenter og forlag at besøket fant sted i 1990.
For sent "klar over", skriver Voksø. Det kan ikke være riktig. 17. september 1987, ett og trekvart år før besøket, ble nettopp Mellomkirkelig Råd, Bispemøtet og Kirkerådet enige om retningslinjer for kirkebesøk fra utlandet(2). Disse retningslinjene utpeker Mellomkirkelig Råd som det organ som inviterer til, mottar og samordner besøk til Den norske kirke, og de forutsetter et nært samarbeid mellom de tre ledelsesorganene.
Kirkeledelsen ble i alle fall ikke for sent gjort oppmerksom på hva den ville stå overfor om og når paven kom. Fra mai 1985, fire år før besøket, ble Mellomkirkelig Råds ledelse flere ganger oppfordret til å ta initiativ til å drøfte folkekirkens holdning til et eventuelt besøk, trekke en konklusjon og så offentliggjøre denne.
Under enhver omstendighet hadde kirkeledelsen de beste muligheter til å samrå seg med sine kolleger i de fire andre nordiske folkekirkene. De maktet alle - om enn med nokså ulik profil - å fremstå samordnet. Ikke engang i den meget skeptiske danske folkekirke falt det noen biskop inn å reise på fagdager når kollegaen i nasjonalhelligdommen hadde Johannes Paul på besøk.
Etter at Voksøs bok kom ut, er det blitt offentlig kjent at problemstillingen kan være aktuell igjen. I januar 1995 ble det meldt at Trondheim kommune nå vil følge opp daværende ordfører Per Berges muntlige invitasjon til Johannes Paul i 1989, om å komme tilbake til byens 1000-årsjubiléum i 1997(3). Nidaros biskop har gitt sin støtte, mens den formelle invitasjonen ennå ikke er sendt fra Den katolske kirkes side. Er Bispemøtet, Mellomkirkelig Råd og Kirkerådet tidlig nok inne i prosessen på folkekirkens side denne gangen? Eller vil man - om det skulle bli noe av et 1997-besøk - inntil noen måneder før tenke at dette er en regional sak som bare berører Nidaros bispedømme?
Fakta og vurderinger i denne artikkelen bygger på at jeg før, under og etter pavebesøket i 1989 var redaktør i Kirkens Informasjonstjeneste (KIT), som betjener Kirkerådet, Bispemøtet og Mellomkirkelig Råd. I den egenskap valgte jeg i oktober 1986, før paven var invitert til Norden, å følge hans besøk til Lyon i Frankrike. Da Norden-besøket ble fastsatt, tidlig i 1987, fulgte jeg de første forberedelsene fra en stilling i Regjeringskvartalet. Tilbake i KIT fra 1988, var jeg luthersk medlem av massemediekomitéen under Den katolske kirkes hovedkomité for besøket i Norge. Under besøket var jeg en av to norske reportere som fulgte pavens fly til de fem nordiske landene, på vegne av KIT, Det Lutherske Verdensforbunds og Kirkenes Verdensråds nyhetstjenester, og Svenska Kyrkans Tidning.
Forberedelsene
Den norske kirkes håndtering av pavebesøket startet våren 1986, ved at den katolske biskopen i Oslo, Gerhard Schwenzer, tok uformell kontakt med sin lutherske kollega Andreas Aarflot - som Bispemøtets formann - for å sondere om et besøk kunne støttes fra folkekirkens side. Årsaken var at Den nordiske katolske bispekonferanse i februar samme år hadde bestemt seg for formelt å invitere Johannes Paul til Norden(4). Lignende sonderinger ble foretatt overfor folkekirkene i de andre nordiske land.
Samtidig ble statlige myndigheter kontaktet om saken; i Norge regjeringen Willoch.
Beslutningen i Den nordiske katolske bispekonferanse vinteren 1986 var likevel ikke startpunktet for temaet pavebesøk til Norge/Norden. Mer enn tre år før, under bispekonferansens regulære besøk i Vatikanet 8. oktober 1982, var det blitt rettet en foreløpig invitasjon til paven(5). Bakgrunn for dette var at biskopene allerede da var kjent med at paven selv var interessert i å komme til Norden. Det var bispekonferansens formann, den norske biskopen John Willem Gran, som i sin tale til paven i 1982 sa at han ville være hjertelig velkommen til Norden "når tiden var inne".
Johannes Paul var såvidt opptatt av å besøke Norden at han i 1984 nevnte saken da han mottok Palmekommisjonen i Vatikanet. Statsminister Gro Harlem Brundtland, som var medlem av den internasjonale kommisjonen, sa i Oslo 1. juni 1989 at muligheten for et pavebesøk til Norden var blitt berørt i Vatikanet den dagen i 1984(6). Da paven så tilbake på dette under besøket i Roskilde 6. juni 1989, sa han at han dengang hadde sagt til statsminister Olof Palme at han ikke trodde at et slikt besøk ville la seg ordne(7).
Ukjent med detaljene i dette, men etter signaler om at man på katolsk hold var begynt å snakke om et pavebesøk til Norge eller Norden, tok jeg 14. mai 1985, i et notat fra KIT til Mellomkirkelig Råds generalsekretær Trond Bakkevig, til orde for at de nordiske folkekirkene nå burde vurdere å signalisere overfor Den katolske kirke at et besøk ville være velkomment(8).
Johannes Paul var akkurat da i Nederland, Belgia og Luxembourg. Jeg argumenterte med den generelle mellomkirkelige utviklingen internasjonalt og i Norden, med at det i 1983 var opprettet diplomatiske forbindelser mellom pavestolen og Norge, Sverige og Danmark, med at nordiske utenriksministre i anledning dette hadde besøkt Vatikanet, og med at nordiske folkekirkebiskoper de siste årene ofte hadde vært i private audienser hos paven.
Jeg fikk ingen skriftlig reaksjon på notatet. Den muntlige kommentaren fra Mellomkirkelig Råds stab var imidlertid at Den norske kirkes ledelse snarere burde forholde seg taus i saken. Begrunnelsen var at man måtte ta hensyn til de norske katolikker som ikke ønsket besøk av den nåværende paven(9). Alternativet, å undersøke om Den katolske kirkes ledelse i Norge arbeidet med saken - og eventuelt ønsket støtte til å invitere kristenhetens fremste samlingsskikkelse nordover, var det ikke forståelse for i Mellomkirkelig Råds stab.
Snarere viste reaksjonen at det i Mellomkirkelig Råd var liten forståelse for at økumenikk også dreier seg om symbolhandlinger. Den fagteologiske tilnærming, at det egentlig var den konservative polske teolog Karol Woytyla man kunne risikere å få på besøk - og det uten å være sikker på at han ville møte til teologisk debatt, skulle komme til å prege sentrale personer i Den norske kirkes ledelse både før, under og etter besøket.
Om Bakkevig drøftet mitt forslag med Mellomkirkelig Råds formann, biskop Aarflot, eller med andre sentrale medlemmer, vet jeg ikke.
Offentlig interesse
Et snaut år senere, i mars 1986, var det blitt offentlig interesse for et mulig pavebesøk til Norden. Interessen kan ha vært en refleks av at Den nordiske katolske bispekonferanse få uker før hadde besluttet å invitere paven; uten at vedtaket da var blitt offentlig kjent.
I mellomtiden hadde biskop Aarflot vært Det lutherske verdensforbunds observatør under bispesynoden i Roma i desember 1985, mens Norges nye ambassadør til Den hellige stol, Ketil Børde, i januar 1986 hadde utvekslet varme hilsener mellom kong Olav V og Johannes Paul II.
Fortsatt var den norske folkekirkens ledelse taus om et mulig pavebesøk. Da Aarflot etter sitt opphold i Roma ble spurt om saken var blitt bragt på bane, svarte han nei(10).
18. mars 1986 bragte Bergens Tidende kritikk av at Den norske kirkes ledelse ikke hadde gjort kjent hvordan man ville stille seg til et pavebesøk. Da hadde avisen Dagen allerede skrevet at kirkeledelsen var passiv, og vist til at Den svenske kirkes ledelse hadde uttalt seg positivt. 20. mars skrev jeg derfor et notat om saken, denne gang til både formann og generalsekretær i Mellomkirkelig Råd, det vil si Aarflot og Bakkevig(11). Der het det blant annet:
"Opinionsmessig kan nok Den norske kirke snart gi inntrykk av at man helst ikke ser at paven ... kommer til landet. Samtidig ser Den katolske kirke ... ut til å legge stor vekt på hva de lutherske folkekirkene i Norden mener om saken. ...Etter såvidt mye offentlig omtale av et mulig pavebesøk bør med andre ord Den norske kirke klargjøre sin holdning, og gjøre den offentlig kjent".
Jeg tok forbehold om at det allerede kunne ha vært ført "samtaler som gjør det meste av dette notatet uaktuelt". "Rådet om offentliggjøring av Den norske kirkes holdning til et eventuelt pavebesøk står likevel fast", het det tilslutt i notatet.
Notatet kan ha nådd Aarflot og Bakkevig omtrent samtidig som biskop Schwenzer tok den første uformelle kontakten til Aarflot, uten at jeg da ble gjort oppmerksom på det. Det kom ingen reaksjon fra noen av adressatene.
"Det er mulig"
Noen uker tidligere hadde jeg meldt min interesse for å bli akkreditert som reporter under pavens besøk i Frankrike høsten 1986. Årsaken var at jeg etterhvert var begynt å se det som et problem at KIT så sjelden hadde grunn til å vende oppmerksomheten også mot kristenhetens tallmessige tyngdepunkt, Den romersk-katolske kirke. I og med Den norske kirkes medlemskap i Kirkenes Verdensråd, var det stort sett økumenikk utenom dette tyngdepunktet, det vil si mellom protestantiske og ortodokse kirker, som fylte synsfeltet.
Ettersom jeg sommeren 1986 søkte og fikk permisjon for å vikariere i en stilling i Regjeringskvartalet, hadde jeg slått fra meg å følge pavens reise til Lyon da Vatikanets pressekontor en måneds tid før besøket etterlyste min påmelding. Da saken lot seg ordne på kort varsel, takket være velvilje fra min nye arbeidsgiver Statsministerens kontor, fra KIT og fra Aftenposten, fikk jeg 4.-7. oktober anledning til å følge et pavebesøk i Vest-Europa på nært hold - herunder hvordan statlige myndigheter opptrådte og hvordan de økumeniske sidene ble ivaretatt.
Det ble også mulig å sondere hvor langt planene om et Norden-besøk var kommet. "Det er mulig. Den som lever, får se", var Johannes Pauls eget svar da jeg på flyet fra Roma til Lyon spurte om han ikke snart ville legge veien til Norden(12). I nyhetsmeldingen viste jeg til at et slikt forholdsvis vagt svar avspeilte at paven ennå ikke var invitert av Den nordiske katolske bispekonferanse. "Etter det Aftenposten/Kirkeaktuelt erfarer tenker man seg i Vatikanet 1988 eller 1989 som mulige tidspunkter for et besøk. Paven skal selv ha Norden høyt oppe på sin ønskeliste. Første mulige tidspunkt for invitasjon er i februar, når de nordiske biskopene skal ha et regulært møte med paven", het det i meldingen.
Jeg meldte også at det fra ledende hold innen de lutherske folkekirkene ikke hadde vært vist offentlig entusiasme for besøket, og la til at det syntes "opplagt at et pavebesøk i Norden vil måtte ha et ganske sterkt tverrkirkelig preg". For Norges vedkommende hadde jeg på dette tidspunktet inntrykk av at man tenkte seg at besøket ville bli konsentrert om Trondheim og Stiklestad ved olsoktid, med en økumenisk gudstjeneste i Nidarosdomen som et høydepunkt. Dette var to år og åtte måneder før de fleste biskopene i Den norske kirke ærlig og oppriktig skulle tro at de ikke trengte å delta i nettopp den gudstjenesten.
Påholden biskop
Under det regulære besøket som Den nordiske katolske bispekonferanse hadde i Vatikanet i februar 1987, ble paven offisielt invitert til å besøke de fem nordiske land. Det som i etpar år hadde vært en mulighet som Den norske kirkes ledelse hadde valgt å tie om, ville nå være virkelighet om to år.
Etter dette fortsatte biskop Gerhard Schwenzer å forholde seg til biskop Aarflot om Den norske kirkes rolle i besøket. I tillegg ble det tatt kontakt til Nidaros og Nord-Hålogaland biskoper, da det var klart at reisen ville omfatte også Trondheim og Tromsø katolske stift.
Ettersom Oslo biskop fra senhøsten 1986 ikke lenger var formann i Mellomkirkelig Råd - på grunn av at rådet da var blitt overført fra Bispemøtet til det to år gamle Kirkemøtet - burde kontakten fra nå ha gått til Aarflots etterfølger i dette vervet, Voksø.
Schwenzer har nok i ettertid sett at han burde ha forholdt seg til Voksø. På den annen side kan Schwenzer si til sitt forsvar at Aarflot ikke gjorde ham oppmerksom på den ferske nyordningen med en legmann som økumenisk lederskikkelse i en kirke med tusenårig episkopal tradisjon. Schwenzer oppfattet Oslo biskop slik mange fortsatt gjør: som folkekirkens de facto leder. Dessuten visste han vel at Aarflot var den som på vegne av Den norske kirke møtte saken i det nordisk "primatmøtet" - kontaktforumet for de lutherske erkebiskopene i Sverige og Finland, Bispemøtets formann i Norge, og de lutherske hovedstadsbispene i Danmark og Island.
Også etter omorganiseringen av Mellomkirkelig Råd, fortsatt Aarflot som et sentralt medlem av rådet. Han kunne derfor når som helst ha bragt det som nå var blitt forberedelsen av Den norske kirkes mest synlige økumeniske opptreden til da, inn for sin egen kirkes organ for denslags. Av grunner som han ikke har omtalt offentlig, valgte Aarflot å se bort fra de nye legmannsordningene som han selv hadde bidratt til å forme: han holdt pavebesøket på bispenivå.
Aarflots linje innebar imidlertid at han drøftet planene for besøket med kollegene i Bispemøtet. En hovedårsak til dette var nok at besøket også ville omfatte steder utenfor hovedstaden. Ikke minst ønsket norske katolikker altså at en økumenisk gudstjeneste i Nidarosdomen måtte være en sentral del av besøket - med flest mulig av de lutherske biskopene tilstede.
Blant bispekollegene møtte Aarflot både skepsis og usikkerhet når det gjaldt det første pavebesøket i Norge. Det kan ha vært medvirkende til at han ikke valgte å bringe saken inn i fora der skepsisen lettere ville ha blitt offentlig kjent - det vil si Mellomkirkelig Råd og Kirkerådet. Ved dette brøt Bispemøtets formann med hovedpoenget i de retningslinjene for utenlandske kirkebesøk som han var med på å vedta 17. september 1987.
Lite orientert rådsformann
Oslo biskops linje førte til at Mellomkirkelig Råds første lege formann, Voksø, i denne fasen syntes lite orientert om saken. Da jeg i en tilfeldig samtale i Grefsen menighetssenter høsten 1987, foreslo for Voksø at rådet nå burde drøfte Den norske kirkes rolle i pavebesøket, var hans svar at dette ikke var nødvendig siden paven skulle besøke katolikkene. Omtrent samtidig var Voksø imidlertid med på å vedta de retningslinjene som utpekte nettopp ham og hans råd til hovedkoordinator ved internasjonale kirkebesøk.
Et drøyt halvår senere, i mai 1988 og godt over et år etter at det ble bestemt at pavebesøket ville finne sted, kom saken likevel opp i Mellomkirkelig Råd. Medvirkende var nok at rådets ledelse, Voksø og konstituert generalsekretær Atle Sommerfeldt, nå var kommet til at man burde innskjerpe de åtte måneder gamle retningslinjene. Dette førte likevel ikke til noen bred drøftelse av Den norske kirkes rolle i pavebesøket.
Da Bakkevig sommeren 1988 kom tilbake som Mellomkirkelig Råds generalsekretær, etter halvtannet år i Utenriksdepartementets politiske ledelse, ble det gjort nye forsøk på å få Oslo biskop til å trekke inn den øvrige kirkeledelsen i forberedelsene til pavebesøket. Men først i november, et drøyt halvår før besøket, skulle saken for første gang bli drøftet i et samlet Mellomkirkelig Råd.
UD følger bispen
Også for statlige myndigheter i Norden innebar pavebesøket en ny og annerledes utfordring. Var det Vatikanets statsoverhode som skulle besøke Nordens monarker og presidenter? Var det biskopen i Roma som skulle besøke sine få trosfeller? Eller var det litt av både det ene og det andre? Og hvor kom de lutherske folkekirkene inn? Her var mulighetene mange, og de protokollære nivåer tilsvarende. I dette uvante landskapet måtte norske sekulære myndigheter dessuten forholde seg til nokså ulike kirkelige signaler, alt etter hvem de spurte.
Fra Den katolske kirkes ledelse i Norge ble det i et møte på regjeringsnivå i september 1987, bedt om at statlige myndigheter måtte behandle pavebesøket etter vanlig mønster for "statsbesøk" - det vil si offisielt besøk av statsoverhode, selvom pavens reiser i kirkelig språkbruk alltid omtales som "pastoralbesøk". Det ble her blant annet vist til at Johannes Paul som regel mottas på flyplassen av landets statsoverhode, mens vertslandet ikke har ansvar for hverken offisielle tilstelninger eller innlosjering. (Besøket i Lyon året før illustrerte dette godt: president Francois Mitterrand kom fra Paris til Lyon for å motta paven ved ankomst første dag; statsminister Jacques Chirac kom til Lyon for å ta farvel siste dag.)
Da norske utenriksmyndigheter etter denne samtalen ønsket å høre synspunkter også fra Den norske kirkes ledelse, i UDs øyne var det fortsatt Oslo biskop, viste det seg imidlertid at den delikate balansen statsbesøk/pastoralbesøk raskt ble vippet til følgende bastante definisjon: paven kommer for å besøke Norges katolikker, og trenger derfor ikke å mottas på Fornebu av kongen. Altså kan Johannes Paul møtes av en rent kirkelig delegasjon, konkluderte UD høsten 1987.
Ettersom norske statsmyndigheter er betydelig mer opptatt av fellesnordisk opptreden enn hva landets kirkemyndigheter er, ble dette norske "lavmål" utover i 1988 imidlertid korrigert opp til det uvanlige kompromiss at det skulle være statsministerens oppgave å forestå tilnærmet statsoverhodemottagelse på Fornebu første dag, før paven som neste punkt på programmet skulle mottas av kongen på Slottet. Det ble også fastsatt at den offisielle avskjeden skulle foregå ved at statsministeren møtte på Fornebu allerede ved avreise til Trondheim - og Nidarosdomen, andre dag.
Det var ikke folkekirkens fortjeneste at den statlige mottagelsen i Norge ble såvidt tung som den ble. På den annen side kunne en kirkeledelse med større årvåkenhet for praksis i andre vesteuropeiske - og nordiske - land, ha gitt statlige myndigheter bedre råd enn de fikk.
Kongen rådes til å utebli
Mye tyder på at kong Olav V hadde ønsket å være mer med i pavebesøket enn han kom til å være. Selv skal han ikke ha hatt noen innvending mot et pavebesøk, da sonderingen overfor regjeringen Willoch våren 1986 også nådde ham.
I en samtale med Den norske kirkes biskoper, under den årlige bispemiddagen høsten 1987 eller 1988, skal kongen ha gitt uttrykk for at han ønsket å delta i en av gudstjenestene under Johannes Pauls besøk. Dette skal en eller flere av biskopene ha frarådet ham.
Kongens ønske var i så fall klart i tråd med hva som kom til å skje i tre av de andre nordiske landene under pavebesøket. På Island deltok presidenten i den økumeniske gudstjenesten på Thingvellir, i Danmark deltok prinsesse Benedicte i den lutherske aftensangen i Roskilde domkirke, og i Sverige deltok både kongen og dronningen i den økumeniske gudstjenesten i Uppsaladomen.
Intet tyder på at biskop Kristen Kyrre Bremer ville ha motsatt seg at kongen kunne ha deltatt i den økumeniske gudstjenesten i Nidarosdomen 2. juni. Mindre enn et år før besøket, på Olavsdagen 1988, samarbeidet kongen og Bremer svært godt under den høytidelige overføringen av kronregaliene til Nidarosdomen.
Saken kom imidlertid ikke engang så langt at kong Olav ble invitert til pavens besøk i hans egen signingskirke og hans foreldres kroningskirke. Da heller ikke statsministeren ble klart rådet til å komme til Nidarosdomen, ble det i Norge bare kirkestatsråd Mary Kvidal som kom til å representere det statlige kirkestyret under fellesgudstjenesten.
Det ser altså ut til at det fra en eller flere biskopers side ble lagt begrensninger på kong Olavs mulighet til å takke for sist etter sitt besøk hos en av Johannes Pauls forgjengere, Paul VI, 28. april 1967.
Kong Olav hadde etter dette ikke andre alternativer enn å gjøre mest mulig ut av minuttene på Slottet 1. juni. Og det gjorde han: han definerte anledningen til å være gallauniform verdig, lot æresvakt omgi paven i alle trapper og haller, kunngjorde få dager før - og på eget initiativ - at gjesten også ville bli ført ut på slottsbalkongen, og indikerte ved sin egen plassering på balkongen at den hvitkledde gjesten var
hovedpersonen.
Medvirkende til kongens opptreden 1. juni var også den oppsiktsvekkende meldingen få dager før, om at syv av "hans" elleve biskoper ikke kom til å være tilstede under gudstjenesten i Nidarosdomen 2. juni.
Ingen offisiell kommentar
Utover i 1988 ble det stadig mer påfallende at Den norske kirke ennå ikke hadde gitt noen offisiell kommentar til det første pavebesøket til Norden, som nå var bare et snaut år unna. At slike kommentarer allerede var gitt i de andre nordiske folkekirkene, i Sverige endog ved at erkebiskop Bertil Werkström i april var reist til Vatikanet for å uttrykke Den svenske kirkes støtte til invitasjonen, skapte i KIT etterhvert et behov for i det minste å finne en eller annen norsk formulering å vise til.
En anledning bød seg da kirkeledelsen skulle møte statsministeren 30. august. På vegne av Kirkerådet, Bispemøtet og Mellomkirkelig Råd avsluttet kirkerådsformann Finn Olav Myhre sin innledningstale i Regjeringens gjestebolig på denne måten:
"Et annet utslag av den økende forståelsen mellom kirkene i Norge, er at både Regjeringen og kirken om trekvart år vil være involvert i et stykke kirkehistorie; det første pavebesøket i Norge. Selvom vi som lutheranere har våre motforestillinger mot paveembetet, tror jeg nordmenn flest synes det er positivt at en så fremtredende skikkelse i kristenheten legger veien til Norden"(13).
Disse linjene kom til å fremstå som den første offisielle reaksjonen på pavebesøket, halvtannet år etter at besøket var blitt fastsatt. Reaksjonen ble offentliggjort av KIT, i Norge og internasjonalt. Såvidt jeg vet, ble den imidlertid ikke offisielt formidlet til Vatikanet fra Mellomkirkelig Råds side.
Biskopens brev
Med seg ved bordet i Parkveien 45 i Oslo denne augustkvelden i 1988, hadde Kirkerådets formann blant andre Bispemøtets formann, biskop Aarflot. En ukes tid senere, i en pause under Presteforeningens generalforsamling i Misjonsaulaen i Oslo, sa biskopen på spørsmål fra en journalist at han fire måneder tidligere, 20. april, hadde skrevet til paven og ønsket ham velkommen til Norge - på Den norske kirkes vegne(14). Det viste seg at brevet var gått i kopi til Oslo katolske biskop, de lutherske erkebiskopene og hovedstadsbiskopene i Norden, og til Mellomkirkelig Råd. Men det var ennå ikke blitt offentliggjort.
Etter å ha fått kopi av brevet, sørget KIT noen dager senere for å offentliggjøre det i Norge og internasjonalt.
Brevet, som ved en inkurie gir inntrykk av at den selvstendige Vatikanstaten ligger i Italia ("The Vatican City, Italy"), viser at Mellomkirkelig Råd på dette tidspunkt ennå ikke var koblet inn i forberedelsene. Aarflot sier i brevet at det er hans
"… privilege to express the readiness of the (Lutheran) Church of Norway to contribute to the best of our ability to the program that is being planned".
Aarflot omtaler så de to arrangementene som Den norske kirke vil påta seg under besøket:
"... a special reception in Oslo, and also ... an ecumenical prayer service in the cathedral of Trondheim ... events to which we cordially invite Your Holiness".
Det er med andre ord Den norske kirkes bispekollegium, ved sin formann på Oslo bispestol, som fremstår som innbyder og vertskap på folkekirkens vegne.
Skjønt, "ved sin formann" er neppe helt dekkende for hvordan det allerede da må ha vært tenkt rundt biskopenes bord. For mens innbyder til mottagelsen på Akershus skulle være bispemøteformannen, kunne ingen andre enn Nidarosbispen invitere til nasjonalhelligdommen. Men, siden Nidaros biskop bare er én av de ti øvrige biskopene, var de to arrangementene dermed allerede rangert i forhold til hverandre: mottagelsen var nasjonal; gudstjenesten regional.
"Biskopene ... bestemte at Den norske kirke skulle innby til en offisiell mottagelse på Akershus slott, mens Nidaros biskop skulle innby Paven til en økumenisk gudstjeneste i Nidarosdomen", sier Voksø i sitt tilbakeblikk(15).
Oppfordring til samordning
Da jeg i september 1988 ble kjent med at Oslo biskop fire måneder før hadde sendt brev til paven, arbeidet jeg med et notat om pavebesøket, til ledelsen i Mellomkirkelig Råd, Kirkerådet og Bispemøtet(16). Dette skjedde i forståelse med Bakkevig og Kirkerådets direktør, Johannes Ulltveit-Moe. De var nå begge bekymret for at de to sentralkirkelige rådene ikke var inne i forberedelsene til besøket.
Samtidig kunne man nå ane kimen til den konflikten som skulle komme til å toppe seg mellom de to rådenes ledelser de siste dagene før besøket, om at også Kirkerådets formann måtte ha en rolle under mottagelsen på Akershus slott.
Mitt utgangspunkt var at det nå var nødvendig at Den norske kirkes samlede ledelse snarest offentliggjorde sin egen holdning til pavebesøket. Jeg begrunnet dette med at jeg etterhvert hadde følt meg nokså forlegen når jeg ble spurt om hvordan kirkeledelsen stilte seg.
"Dessuten har jeg fint lite å vise til når folk tolker situasjonen dithen at Den norske kirkes ledelse helst hadde sett at paven ikke kom. Langt på vei er det også min tolkning",
heter det i notatet.
På bakgrunn av Den norske kirkes økumeniske engasjement de siste tiårene, betegnet jeg det i notatet likevel som oppsiktsvekkende "om ikke Den norske kirkes holdning ble omtrent som den finske og den svenske: økumenisk romslig og innforstått med at noen millioner lutheranere i Norden er og blir marginale i forhold til 800 millioner katolske trossøsken på alle kontinenter".
Jeg forutsatte at en avklaring måtte innebære "at Den norske kirkes holdning må bli offentlig kjent, både gjennom mediene og ved at berørte organer og personer gir uttrykk for denne holdningen der det er naturlig".
Notatet gjør rede for hvordan Den norske kirkes egenartede tolkning av "pastoralbesøk" året før hadde ført UD på ville veier når det gjaldt hvordan paven burde mottas, og hvordan nordisk statssamarbeid nå langt på vei hadde rettet opp dette.
Deretter drøfter notatet hva Den norske kirkes nølende holdning kunne komme av. "Er Den norske kirke, som vi trodde hadde funnet sin økumeniske og internasjonale identitet, likevel preget av mindreverdighetsfølelse, frykt og selektiv økumenisk holdning?", heter det. Det pekes også på den innbyrdes kompetanseuklarheten mellom Bispemøtet og Mellomkirkelig Råd, "to organer som inntil Kirkemøte- omorganiseringen var ett". Og det stilles spørsmålstegn ved om Oslo biskop har sørget for å koble inn Mellomkirkelig Råd.
Da det på dette tidspunktet var klart at det endelige programmet for pavebesøket ville bli fastsatt i løpet av november, det vil si før neste møte i Mellomkirkelig Råd, foreslo jeg følgende:
"*Mellomkirkelig Råd tar snarest styringen når det gjelder Den norske kirkes rolle før og under pavebesøket, informerer Oslo katolske biskop om dette og tilbyr bistand der det er ønsket.
*Mellomkirkelig Råd bør holde nær kontakt med UD, både på politisk og embedsnivå (protokollavdelingen), og Statsministerens kontor, for å sikre at involverte parter vet hvor man har hverandre.
*Avhengig av hvilken status Oslo biskops brev til paven har, vedtar Mellomkirkelig Råd å sende paven et velkomstbrev; brevet offentliggjøres.
*Representanter for Mellomkirkelig Råd, Kirkerådet og Bispemøtet gir uttrykk for denne holdningen der det er naturlig".
Ingen respons
Det kom ingen respons fra de mest berørte parter, det vil si Bispemøtets og Mellomkirkelig Råds ledere Aarflot og Voksø. Kanhende bidro notatet likevel noe til den delvise opprydding som fant sted på Den norske kirkes side det siste trekvart året før pavebesøket. Fra Mellomkirkelig Råds ledelse ble det nå arbeidet aktivt for at rådet skulle overta samordningen av forberedelsene.
Det skulle likevel vise seg at Voksø og Bakkevig valgte å begrense seg til å overta vertsforpliktelsene under den planlagte mottagelsen på Akershus slott. Hverken nivå og deltagelse fra kirkeledelsens side i den økumeniske gudstjenesten som Nidaros biskop inviterte til, eller hvordan lutherske kirkeledere eventuelt skulle være synlige under pavens messer i Oslo, Trondheim og Tromsø, var noe det ble arbeidet med.
Politikk?
"Hvem skal motta Paven? Spørsmålet surret i korridorene på Kirkemøtet i 1989. Det hadde lenge vært kjent at Paven skulle på besøk i Norge i juni 1990. Men det var slett ikke klart hvilket besøk det egentlig dreide seg om", skriver Per Voksø i "Kirkeliv og kirkelov"(17).
Den sesjonen i Kirkemøtet som Voksø sikter til, fant sted i Bergen 7.-11. november 1988, en måneds tid før et samlet Mellomkirkelig Råd for første gang skulle drøfte den økumeniske begivenheten som nå var bare et drøyt halvår unna. På dette tidspunktet syntes ikke Mellomkirkelig Råds formann, som han selv også antyder i dette sitatet, innforstått med Den norske kirkes rolle i besøket.
I en samtale ved middagsbordet på Grand Hotell Terminus den første kvelden på Kirkemøtet i 1988, der en avisreporter var tilstede, sa Voksø faktisk at han ikke så noen forbindelse mellom de mangeårige teologiske samtalene mellom Den norske kirke og Den katolske kirke i Norge, og pavebesøket(18). Besøket handlet ikke om økumenikk, men om politikk, mente han. Og begrunnet dette med at Johannes Paul II ikke hadde vist økumenisk sinnelag.
Derfor var Den norske kirkes holdning til pavebesøket kjølig avventende, sa kirkens fremste tillitsvalgte økumen. Om paven hadde vist økumenisk sinnelag, ville holdningen ha vært en annen, la han til.
Voksø sa også at det hadde vært galt av Kirkerådets formann å si det han sa om pavebesøket under møtet med statsministeren i august. At Myhre nettopp hadde gjentatt ordene om pavebesøket i sin åpningstale til Kirkemøtet, kan derfor ikke ha vært etter Voksøs ønske.
Voksø syntes forøvrig ikke det var naturlig for KIT å vie pavebesøket den oppmerksomhet som ble vist. Han syntes KITs artikler og pressemeldinger ga det feilaktige inntrykk at paven egentlig også er Den norske kirkes leder.
Voksøs uttalelser denne kvelden i Bergen kan ha reflektert hans frustrasjon over at det hadde vært såvidt tungt å flytte forberedelsene til pavebesøket fra Bispemøtets til Mellomkirkelig Råds bord. Men han ga vel også uttrykk for hvordan katolsk-luthersk økumenikk ofte betraktes i den kirkelige samarbeidstradisjon han er mest fortrolig med; Kirkenes Verdensråds protestantisk/ortodokse virkelighet, der Den romersk-katolske kirkes nær 1.000 millioner troende ofte er ute av synsfeltet.
Ennå ingen samordning
En måned senere, under sitt møte i Vestre Aker menighetshus i Oslo 11.-12. desember 1988, skulle Mellomkirkelig Råd endelig drøfte Den norske kirkes medvirkning under pavebesøket. Med Bispemøtets formann som medlem, og med Kirkerådet sentralt representert, burde alle forutsetninger ha vært tilstede for endelig å samle trådene og gjennomtenke en helhetlig profil - fra ankomst i Oslo til avreise i Tromsø.
Men, nei. Det viste seg raskt at KITs forhåndsmelding om møtet, datert 8. desember, hadde tatt feil da den sa at rådet "ventelig vil konsentrere seg om de to arrangementene under besøket som Den norske kirke har direkte ansvar for: det økumeniske møtet på Akershus slott i Oslo 1. juni, og den økumeniske gudstjenesten i Nidarosdomen 2. juni"(19).
Som en illustrasjon på det uavklarte forholdet mellom embete og råd, og som om de årsgamle reglene for utenlandske besøk ikke fantes, valgte Kirkemøtets utøvende organ for økumenikk å snakke om bare det ene av de to arrangementene: mottagelsen på Akershus. Forøvrig tok man "til etterretning" de planene som var lagt for folkekirkens medvirkning i besøket.
"Mellomkirkelig Råd påtar seg vertskapsforpliktelsene under den økumeniske mottagelsen på Akershus 1. juni. Hovedinnleggene vil være ved paven og ved Oslo biskop, Andreas Aarflot"(20), meldte KIT 12. desember. Det ble referert at rådet ønsket utveksling av "substansielle synspunkter" under besøket.
Videre meldte KIT at rådet tok til etterretning at Oslo biskop hadde sendt velkomstbrev til paven, og at Kirkerådets formann hadde uttrykt sin velkomst i åpningstalen til Kirkemøtet. Noen offisiell oversendelse til Vatikanet av Myhres ord om pavebesøket, hadde Mellomkirkelig Råd såvidt jeg vet, fortsatt ikke sørget for.
"Mellomkirkelig Råd drøftet ikke hvordan Den norske kirke medvirker under den økumeniske gudstjenesten i Nidarosdomen 2. juni, der biskop Kristen Kyrre Bremer er vert. Rådet drøftet heller ikke pavens besøk i Tromsø 3. juni",
heter det tilslutt i pressemeldingen.
På ett punkt var rådet likevel nær ved å gjennomtenke også sider ved gudstjenesten i Nidarosdomen. Det var da Sør-Hålogaland biskop, Fredrik Grønningsæter, tillot seg å antyde at han nok kom til å bruke av sin tid til også å være tilstede i nasjonalhelligdommen 2. juni. Men, ingen fulgte opp. Den katolske kirkes snart to år gamle ønske om at flest mulig av de lutherske biskopene måtte komme til Trondheim, ble ikke referert. Og det ble ikke drøftet å tilby Nidaros biskop råd og dåd under planleggingen av det som måtte forventes å bli Den norske kirkes mest synlige arrangement under besøket, direkte fjernsynssendt som det forlengst var klart at gudstjenesten ville bli.
Stemningen i menighetshusets sal var snarere at det var typisk Grønningsæter å trekke inn det liturgiske og det formelle når man her var opptatt av å forberede interessante teologiske utvekslinger på Akershus slott. Det kunne faktisk se ut til at personer i Den norske kirkes ledelse hadde håp om at paven i Norge ville kunne utfordres til å komme med nye utspill om katolsk-lutherske forbindelser.
Om prosessen fra rent bispestyrte forberedelser til uklar deling mellom bisper og råd, har Voksø bare dette å si i sin bok: "Andreas Aarflot innrømmet at han hadde handlet litt på egen hånd på linje med de andre nordiske kirkers ledende biskoper. Derfor overtok nå Mellomkirkelig Råd ansvaret for den planlagte mottakelsen. Men gudstjenesten i Nidarosdomen ble betraktet som ansvar for Nidaros biskop"(21).
Hvorfor hverken Kirkerådets eller Mellomkirkelig Råds ledere i disse snart to årene hadde krevet medinnflytelse i det Bispemøtets formann hadde valgt å styre selv, velger Voksø å ikke gå inn på i sin bok.
Løpet lagt
Etter Mellomkirkelig Råds møte i desember 1988, var løpet dermed i det store og hele lagt for folkekirkeledelsens ikke samordnede medvirkning under pavebesøket. Voksø sier det slik i sitt tilbakeblikk høsten 1994: "Problemene var likevel ikke forbi. Fra Nidaros gikk det ut innbydelse til alle biskopene, og da noen av dem meldte forfall, ble det stor oppstandelse i deler av pressen. Det viste seg fort at det var gudstjenesten der, med full fjernsynsdekning, som ble sett på som selve høydepunktet under besøket"(22).
Dette gir et skjevt inntrykk av de faktiske forhold. Voksø berører ikke at Bispemøtets formann - som altså i flere år hadde stått for Den norske kirkes forberedelser til besøket - ikke hadde sørget for at alle hans embetsbrødre planla å være med på gudstjenesten i Nidarosdomen. Voksø nevner ikke biskop Per Lønnings beslutning i februar 1989, om å utebli fra gudstjenesten i Nidarosdomen, i protest mot Johannes Pauls økumeniske profil. Og uttrykket "noen av dem" er vel i mildeste laget når tilslutt hele syv av Nidarosbispens ti kolleger uteble fra sin egen kirkes gudstjeneste under pavebesøket.
Det var først utover vinteren 1989 at også Den norske kirkes ledelse i noen grad begynte å innse at mottagelsen på Akershus ikke ble betraktet som folkekirkens hovedarrangement under pavens besøk. På bakgrunn av at dette allerede lenge hadde vært vurderingen både på katolsk side og i offentligheten, og dessuten i KITs ulike omtaler, treffer Voksøs uttrykk "Det viste seg fort" dårlig. Poenget er snarere at det for kirkeledelsen viste seg uforståelig sent. Selv biskop Bremer forestilte seg lenge at hans gudstjeneste i Nidarosdomen skulle være en regional affære etter de nasjonale markeringene i Oslo dagen før.
Etterhvert som tiden for besøket nærmet seg, ble det også større offentlig interesse for detaljene i programmet. I samsvar med den generelle oppfatningen av gudstjenesten i Nidarosdomen som høydepunktet, kom interessen ikke minst til å gjelde hva Den norske kirkes biskoper tenkte om denne.
Da KIT 15. februar meldte Lønnings protestfravær til de kirkelige nyhetsbyråene i Genève(23), het det at "It is not yet clear whether other Lutheran bishops will follow Bishop Lønning's example". En telefonrunde, som KIT burde ha tatt, ville nok allerede da ha vist at flere av biskopene tenkte å være andre steder enn i Trondheim 2. juni.
Om det hadde gjort noe fra eller til, er en annen sak. Mye tyder på at bispekollegiets usammenhengende profil under besøket var nokså fastlagt da de møttes til Bispemøtets vårsesjon en måneds tid etter Lønnings utropstegn, på Modum Bad på Vikersund midt i mars.
"Andre avtaler"
Da Den katolske kirke i Norge etpar uker etter dette igjen, 30. mars 1989, la fram programmet for pavebesøket på en pressekonferanse i Oslo, var det begynt å bli kjent at flere av Den norske kirkes biskoper ikke kom til å være med i Nidarosdomen. På spørsmål om dette sa biskop Gerhard Schwenzer at flere av de lutherske biskopene "har andre avtaler"(24). Han la imidlertid til at flere av dem ville kunne delta under de katolske messene i Oslo eller i Tromsø.
Til biskop Lønnings beslutning om å utebli fra Nidarosdomen, sa Schwenzer at han var "bedrøvet over at kristne mennesker ikke engang kan be sammen om kristen enhet"(25). Han la likevel til at Den norske kirke hadde vist større velvilje for pavebesøket enn han hadde ventet på forhånd.
Forøvrig meldte flere aviser, og KIT, at Den katolske kirke så den felleskirkelige gudstjenesten i Nidarosdomen som høydepunktet under pavebesøket.
Uklart antall biskoper
De siste par månedene før besøket fikk offentligheten ulike opplysninger om hvor mange av Den norske kirkes biskoper som ville komme til Nidarosdomen 2. juni.
12. april 1989 meldte KIT at fire av biskop Bremers kolleger ville være fraværende under gudstjenesten i Nidarosdomen(26). KIT baserte seg på opplysninger som Bremer gav under en pressekonferanse i Erkebispegården samme dag, der programmet for pavens besøk i Trondheim ble lagt fram. Bremer oppgav andre forpliktelser som årsak til at biskopene ikke kunne delta.
Årsaken til pressekonferansen i Trondheim, der KIT bisto biskop Bremer og den økumeniske arrangementskomitéen i byen, var at man nå hadde funnet det påkrevet å markere Trondheim og Nidarosdomen som det selvsagte kirkelige høydepunktet under pavens besøk. I tillegg til Bremer deltok apostolisk administrator i Trondheim katolske stift - pater Georg Müller, og ordfører Per Berge.
I en sammenligning av pavens program i de fem nordiske landene, holdt KIT seg 11. mai 1989 fortsatt til fem fraværende biskoper og fem tilstedeværende i tillegg til Bremer(27).
Den offentlige interessen for Den norske kirkes rolle under pavebesøket fikk et kraftig oppsving da biskop Bremer 25. mai 1989 sa til Arbeider-Avisa i Trondheim at hele syv av hans elleve kolleger ikke kom til å være med i Nidarosdomen. Det betydde at Bremer bare ville ha tre av Den norske kirkes biskoper med seg: Andreas Aarflot, Georg Hille og Fredrik Grønningsæter. De som ikke kom til å være tilstede var Arvid H. Nergård (som måtte komme seg tidsnok til Tromsø for å motta paven der samme kveld - ved bedre samordning ville han sikkert ha fått en plass i pavens fly), Per Lønning (som hadde begrunnet sitt fravær) og Gunnar Lislerud, Håkon E. Andersen, Halvor Bergan, Bjørn Bue og Ole Nordhaug (som alle var opptatt med annet).
Tre av disse hadde ikke tenkt å møte fram noe sted under pavebesøket; det var Lønning, Bergan og Bue. De øvrige hadde tenkt at det var tilstrekkelig å møte fram i Oslo.
"Sørgelig"
"Det er sørgelig at bare fire av mine kolleger kommer til gudstjenesten vi skal holde sammen med pave Johannes Paul II ... Årsaken er ikke at de er imot en slik gudstjeneste, men at de ikke prioriterer den fremfor andre av sine mange forpliktelser", sa biskop Kristen Kyrre Bremer til KIT samme dag som det store frafallet ble kjent(28). Meldingen fortsatte:
"... Foruten de signalene dette gir om biskopenes forståelse av det kirkehistoriske i pavens besøk, skaper det også praktiske vanskeligheter: Det kommer rett og slett ikke mange nok lutherske biskoper til å ta seg av de fem katolske kardinalene og biskopene paven har med seg.
Dette står i sterk kontrast til hva som skjer ellers i Norden, der hovedtyngden av de lutherske biskopene vil møte fram til gudstjenester med paven. Endog i Danmark, der paven bare er innbudt til en luthersk gudstjeneste, vil alle de ti biskopene møte fram i Roskildedomen.
-Flere av de lutherske biskopene vil riktignok møte paven på Den norske kirkes mottagelse i Oslo kvelden før. Å være sammen i bønn for kristen enhet er likevel noe ganske annet, sier Bremer.
-Synes biskopene dermed at en gudstjeneste er mindre viktig enn en mottagelse?
-Det ville de neppe si, om de ble spurt så direkte.
-Men kan man få inntrykk av at det er slik?
-Det skal jeg medgi.
På spørsmål om lutherske biskoper har et annet syn på Nidarosdomens plass, historisk og idag, enn folk flest, sier Bremer at mange av kollegene nok ikke regner kirken som landets egentlige nasjonalkirke. Han tror likevel ikke prioriteringen ville ha vært annerledes om gudstjenesten var blitt holdt i Oslo domkirke".
I en annen melding samme dag skrev KIT at Mellomkirkelig Råds generalsekretær, Bakkevig, syntes det var "trist at flertallet av Den norske kirkes biskoper ikke kommer til den felleskirkelige gudstjenesten"(29). Han medgav at dette kunne gi inntrykk av at biskopene ikke ønsket å be sammen med paven, men mente at det var å tolke situasjonen galt. "Jeg velger å se det store fraværet som et utslag av tilfeldigheter", sa Bakkevig.
På KITs spørsmål om dette viste at "noe har sviktet i samordningen av Den norske kirkes medvirkning under pavebesøket", sa Bakkevig:
"I ettertid kan jeg se at det nok burde ha vært en nasjonal samordning på luthersk side".
Det var gått fem måneder siden Mellomkirkelig Råd hadde unnlatt å drøfte gudstjenesten i Nidarosdomen; det var gått fire år siden Bakkevig første gang var blitt oppfordret til å begynne å gjennomtenke Den norske kirkes holdning til et pavebesøk i Norden.
Siste forsøk
De oppsiktsvekkende nyhetene 25. mai, som fikk bredt oppslag i riksmediene og også vakte internasjonal oppmerksomhet, førte til at jeg dagen etter gjorde et siste forsøk på å overtale mine mange arbeidsgivere til å gjennomtenke folkekirkens samlede rolle i det besøket som nå var bare noen dager unna. I et notat til biskopene, Mellomkirkelig Råds ledelse og Kirkerådets ledelse heter det blant annet at det store bispefrafallet i Nidarosdomen "står i oppsiktsvekkende kontrast til situasjonen i de andre nordiske folkekirkene. Endog i Danmark ... er alle de ti lutherske biskopene på plass i Roskildedomen"(30).
Notatet viser til at det parallelt med dette er blitt stadig tydeligere at den brede offentlighet forlengst har begynt å se pavebesøket som noe langt mer enn et besøk til Norges katolikker. Notatet fortsetter:
"Det store frafallet i Nidarosdomen - det sentrale punktet for felles bønn under besøket - er dermed i ferd med å gi inntrykk av at Den norske kirke i sin nåværende lutherske utgave, særlig ved sine biskoper, ikke er seg bevisst den kirkearv den forvalter.
Den mest nærliggende tolkningen er at biskopene er mot felles bønn om kristen enhet, i alle fall om det er paven man ber sammen med. Man får også inntrykk av kirkeledere som er utrygge på egen konfesjonell identitet. Dessuten gir man inntrykk av å tenke smått om det å være med på en gudstjeneste... .
... Få dager før pavebesøket er Den norske kirkes ledelse oppe i et alvorlig kommunikasjonsproblem. Mens de fleste andre, positivt eller negativt, ser dimensjonene, gir de lutherske biskopene inntrykk av at et pavebesøk er én av mange like viktige oppgaver.
Det hele er dessuten unødvendig. Detaljene i besøket har vært klare lenge nok til at man har kunnet holde av dagene. Mange lutherske søsterkirker har erfaringer med pavebesøk. Det lutherske verdensforbund sitter med kunnskaper og innsikt som man mer enn gjerne deler med dem som spør".
Henvisningen til Det lutherske verdensforbund skyldtes at jeg visste at forbundets generalsekretær, Mellomkirkelig Råds tidligere generalsekretær Gunnar Stålsett, hadde undret seg over at Den norske kirke ikke hadde tatt kontakt om andre lutherske kirkes erfaringer fra pavebesøk.
Notatet spør så hvorfor Mellomkirkelig Råd ikke allerede i 1987 hadde hatt en bred drøftelse av Den norske kirkes rolle i besøket, og viser til at rådets formann da var blitt oppfordret til å gjøre det. Det stilles også spørsmålstegn ved hva som hadde sviktet i Bispemøtets samordning:
"Hvorfor har ikke Bispemøtets preses tatt affære når det i løpet av de siste ukene er blitt klart at omtrent alle biskopene uteblir fra Nidarosdomen? Hele kollegiet var samlet på Granavollen tidligere i mai".
Samlingen på Granavollen var forøvrig del av prosjektet "Lederutdanning for biskoper" - forkortet LUB, der biskopene ønsket å se om de kunne ha noe å hente i rådende ledelsesfilosofi i næringslivet. Kurset hadde tydeligvis ikke bidratt til økt forståelse for bispeembetets kirkelige og økumeniske symbolrolle.
Notatet slutter med følgende konkrete forslag:
"Mellomkirkelig Råd møtes i Oslo i helgen. Ennå har man muligheten til å ta oppgaven som Den norske kirkes økumeniske organ på alvor. Et minimum burde være at det kommer like mange lutherske som katolske biskoper til Nidarosdomen, det vil si fem i tillegg til Nidaros biskop.
Dette vil kunne mildne inntrykket av en folkekirke der lederne opptrer som representanter for små, lukkede miljøer. Det vil kunne forhindre de alvorligste skadevirkningene for Den norske kirkes økumeniske ry, i Norge og internasjonalt".
Ingen endringer
Nå var imidlertid løpet for Den norske kirkes rolle lagt til gagns. Da jeg mandag 29. mai reiste til Roma for de siste forberedelsene som deltager i pressefølget på pavens fly til Norden, var det klart at Mellomkirkelig Råds møte i helgen intet hadde gjort for å forhindre den fadese som var under oppseiling.
I Roma ble jeg møtt av et lett kaotisk bilde hva angikk Den norske kirkes rolle under pavebesøket. I Vatikanets pressemateriale for Norden-besøket het det - i tråd med hva som hadde vært Den katolske kirkes uttrykte forventning i over to år - at alle Norges lutherske biskoper ville delta i gudstjenesten i Nidarosdomen(31). Det fremgikk også at gudstjenesten var den ene av to felleskirkelige begivenheter i Norden som ville bli overført direkte i Vatikanradioen.
Samtidig var meldingene om at hele syv biskoper ville utebli fra Nidarosdomen, blitt kjent også i Roma. Det samme var et ferskt NTB-intervju med biskop Lønning, der han påny begrunnet sitt fravær, og la til at Johannes Paul gav inntrykk av å ønske at alle skulle bøye seg for hans autoritet. Jeg meldte hjem at observatører i Vatikanet betegnet de syv norske biskopenes holdning som "uhøflig"(32), og la til:
"Man er klar over at flere av de norske biskopene vil møte paven under mottagelsen på Akershus slott torsdag kveld. Det uttrykkes likevel forundring over at biskoper, når de finner å måtte velge en av begivenhetene, rangerer en gudstjeneste i Norges nasjonalhelligdom lavere enn en ordinær mottagelse".
"Åtte kommer"
Da KIT, NRK/Dagsnytt og islandske Morgunbladid underveis til Oslo 1. juni spurte paven hva han syntes om at så mange av de lutherske biskopene i Norge ikke ville møte fram til gudstjenesten i Nidarosdomen, forsøkte hans pressetalsmann å dempe inntrykket ved å si at man to dager før hadde fått bekreftet fra Oslo at "åtte kommer"(33). Det Joaquin Navarro-Valls ikke sa, var at åtte var det totale antallet lutherske biskoper som paven ville møte i Oslo og Trondheim tilsammen.
Paven svarte uansett at de uteblivende "er frie til å gjøre som de ønsker". Han la til at heller ikke på katolsk side mener alle biskoper at det er riktig å arbeide for økt enhet mellom kirkene. At biskopene ikke uteble av prinsipielle grunner, men av praktiske, så det ikke ut til at Johannes Paul og hans følge var klar over.
På bakgrunn av oppmerksomheten rundt biskopenes varslede fravær, noterte man seg i pavens følge at både statsminister Gro Harlem Brundtland og kong Olav V mottok paven med varme og æresbevisninger i Oslo.
Allerede i sin første tale på norsk jord, få minutter etter landing på Fornebu, gjorde Johannes Paul det klart at det var gudstjenesten i Nidarosdomen neste dag han oppfattet som Den norske kirkes hovedarrangement. Etter å ha takket konge, statsminister og landets katolikker for at besøket var kommet istand, sa paven:
"My pilgrimage to Norway is also in response to the gracious invitation of the Lutheran Church to participate in a service of prayer for Christian unity at Nidaros Cathedral, the hallowed national shrine where Saint Olaf, King and Martyr, is buried. I thank you, dear Lutheran brothers and sisters, for that kindness and for the climate of friendship and ecumenical understanding it displays"(34).
Mottagelsen på Akershus ble overhodet ikke nevnt i pavens tale ved ankomsten til Norge.
Håndtrykkene i Oslo
Det var altså ikke begivenheten i Trondheim Den norske kirkes ledelse hadde detaljplanlagt. Det man hadde arbeidet mest, og tildels nokså intenst, med de siste dagene, var i stedet hvem som skulle trykke pavens hånd når han utpå kvelden torsdag 1. juni ankom mottagelsen på Akershus slott. Voksø omtaler dette slik i sin bok:
"... hvem skulle da hilse Paven velkommen (til mottagelsen, forf. anm.) på vegne av kirken? Var det Oslos biskop som hadde innbudt ham, var det formannen i Kirkerådet, eller var det lederen for Mellomkirkelig Råd? Man ble enige om at slik ansvaret var fordelt, måtte det være den siste.
Slik ble det også. Jeg stod på nederste trappetrinn i borggården på Akershus, med biskop Andreas Aarflot et skritt bak meg, og hilste den høye gjest og hans følge av kardinaler og biskoper. Han var nok orientert om forholdet, men det var opplagt første gang han i sitt reiseliv ble mottatt av en lekmann på vegne av en kirke"(35).
Det siste er neppe riktig. På sine mange reiser var nok paven allerede da blitt mottatt også av lege kirkerepresentanter, men da for betydelig mindre episkopale kirker enn Den norske.
Voksøs håndtrykk var heller ikke det første paven fikk på vegne av Den norske kirke denne dagen. På Fornebu hadde Johannes Paul allerede trykket blant andre følgende i hånden - i denne rekkefølge: statsminister Harlem Brundtland (på vegne av kongen som stats- og kirkeoverhode), kirkestatsråd Mary Kvidal (også på vegne av det statlige kirkestyre), biskop Aarflot (som biskop i det bispedømme paven kom til, og som bispemøteformann) og Voksø selv (på vegne av Mellomkirkelig Råd).
Ikke minst hadde paven allerede kort etter ankomsten utvekslet både håndtrykk og ord med Den norske kirkes "øverste biskop", kong Olav V. Den gamle monark hadde imidlertid ikke funnet det riktig å oppfatte sin reformatoriske kirketittel så bokstavelig som Johannes Paul gjorde under samtalen på Slottet. Da paven skulle ta farvel, spurte han overraskende om ikke kongen - som "Den norske kirkes overhode" - kunne velsigne ham. "Kongen stusset er øyeblikk og svarte: 'Nei, det der skjønner De Dem så meget bedre på!'"(36).
Paven møtte forøvrig nok en legmann på vei inn til mottagelsen i Christian IVs sal (ikke "Margareta-salen", som Voksø skriver) på Akershus slott. Idet Voksø og Aarflot førte ham og hans følge inn i salen, ble paven mottatt av sin tredje vert - kirkerådsformann Myhre.
Etter utvekslingen av taler, fortsatte Voksø, Aarflot og Myhre å prøve ut sine sidestilte lederroller. Voksø skriver:
"Så skulle det overrekkes gaver. Vi hadde bestemt at her skulle strukturen synliggjøres, og det ble formannen i Kirkerådet, Finn Myhre, som overrakte en gave på vegne av kirken. Så skulle Paven overrekke sin gave, et gammelt manuskript. Han nærmet seg først Andreas Aarflot, men ble vennlig geleidet til Finn Myhre"(37).
Det var nok flere som ble forvirret da Den norske kirkes topp-triumvirat for første gang ble fremført i frihet på Akershus denne junikvelden. En ting var at den gaveoverrekkende kirkerådsformann Myhre, som forøvrig var blitt forledet til å tiltale Hans Hellighet som "Your Highness", må ha kommet noe overraskende på paven og hans følge. Men Voksø kan heller ikke ha notert seg alt som foregikk for hans øyne. Det var jo den godslige nederlender Jan Willebrands, formannen i Vatikanets enhetsråd, som vandret fra mann til mann med pavens gave - først til Aarflot, så til Voksø og tilslutt til Myhre. Paven sto i ro under opptrinnet, og fulgte Aarflots og Voksøs forsikte håndbevegelser mot Myhre.
Gaven, en vakker faksimile av et håndskrevet nytestamente fra middelalderen, ble forøvrig Julaften 1994 deponert i en glassmonter i Akershus slottskirke - en etasje under Christian IVs sal.
Uberegnet samlet effekt
Den norske kirkes hovedtale på Akershus ble holdt av biskop Aarflot, som i desember 1988 hadde fått Mellomkirkelig Råds støtte til at han skulle fremføre "substansielle synspunkter". Det gjorde han, men vel uten at det var innholdet som ble stående i minnet i hos paven og hans følge.
Snarere var det form og ramme som gjorde Aarflots tale, og biskop Ole Bertelsens tale i Roskilde bispegård fem dager senere, "mer åpenhjertige enn paven er vant til", som erkebiskop Edward I. Cassidy fra Vatikanets statssekretariat sa det på en pressekonferanse i Stockholm 8. juni(38). I Aarflots tale var det særlig bruken av Galileo Galileis stedige påstand om at jorden er rund og beveger seg ("eppur si muove")(39), samme hvor flat Kirken mente den var, som fikk brynene til å heve seg i pavens følge. På det tidspunkt hadde Vatikanet forøvrig ennå ikke offisielt tatt Galilei til nåde.
Nå forsikret Cassidy samtidig at de "to biskopenes åpenhjertighet hjelper oss til å forstå hva det betyr å være i dialog med de lutherske kirkene i Norge og Danmark". Så spørsmålet er mer om Den norske kirkes ledelse på noe tidspunkt hadde vurdert den samlede effekten av bispefraværet i Trondheim og Aarflots form i Oslo. Svaret er nei.
"Paven holdt en høflig og varm takketale uten de store sensasjoner", oppsummerer Voksø.
Nidarosdomen
Voksø avslutter sin stutte beretning om pavebesøket med en omtale av den "gripende høytid i Nidarosdomen" 2. juni. Svært få vil være uenige med ham i den beskrivelsen. Ikke minst bar biskop Bremers upretensiøse og varme velkomsttale bud om at det å være biskop på langt nær bare er å fremføre teologiske betraktninger.
Men når Voksø legger til at "det var en høytid hvor biskoper satt i koret sammen med de høye gjester, mens lederne for de kirkelige råd var plassert langt nede i kirken"(40), styres ordene trolig av frustrasjonen over at Mellomkirkelig Råd først i siste liten forsøkte - og langt på vei mislyktes i - å komme i dialog med Bremer om den historiske gudstjenesten.
Det faktiske forhold er at både de tre lutherske biskopene og formennene i Kirkerådet og Mellomkirkelig Råd satt i Nidarosdomens langkor. Men en syv-åtte stolrader var det nok mellom biskopene og rådsformennene. Plasseringen var en reminisens av biskop Bremers opprinnelige tanke; at hans bispebrødre skulle ha deltatt i prosesjonen om mange nok hadde møtt fram. Det er opplagt at de lege rådsformennene også kunne ha spilt naturlige roller i liturgien, om kirkeledelsen bare tidsnok hadde innsett og agert utfra det de fleste andre visste: at gudstjenesten 2. juni var en nasjonal og ikke en regional begivenhet.
Erkjennelser
Reaksjoner underveis, og min egen postkurv på kontoret etter reisen, viste at både biskoper og andre raskt erkjente feiltrinnene. Kirkerådsformann Myhre beklaget i Dagbladet 2. juni at så mange av biskopene ville utebli fra Nidarosdomen samme dag. Og allerede 29. mai fikk jeg følgende hilsen fra en kirkeleder som skulle til Trondheim: "Takk for 'Biskoper i utakt'(notatet av 26. mai, forf. anm.). Det er meget pinlig".
Samtidig var forvirringen stor. Da jeg på Akershus 1. juni møtte en av biskopene som ikke tenkte seg til Trondheim, sa han at han ikke var klar over at det først og fremst var i Nidarosdomen at Den katolske kirke hadde håpet å se alle landets lutherske biskoper. Det hadde Bispemøtets formann da vært klar over i minst to år.
I en telefonsamtale like etter at jeg kom hjem, sa en annen biskop at Bremer selvsagt skulle ha hatt alle sine ti embetsbrødre rundt seg da han tok imot paven utenfor Nidarosdomen, og i prosesjonen inn i kirken. Mens en fjerde biskop så sent som 13. juni sa til Vårt Land at han hadde tenkt at han hadde kunnet bruke tiden bedre enn "å sitte på en stol" i Nidarosdomen.
På vei mot Nidaros?
En av de mest interessante erkjennelser fra Den norske kirkes ledelse, kom allerede 5. juni 1989, mens Johannes Paul fortsatt var i Norden. I Tønsbergs Blad beskrev biskop Håkon E. Andersen hvordan han i god tro hadde planlagt sin medvirkning: aktiv deltagelse som luthersk gjest under pavens messe på Festningsplassen i Oslo 1. juni, deltagelse under "Den norske kirkes store felles uttrykk" på Akershus slott, og så andre oppgaver 2. juni da "Nidaros biskop inviterte til et mer lokalt preget arrangement i Domen"(41).
Dette er med all sannsynlighet en presis og ærlig fremstilling av hvordan de fleste biskopene som ikke kom til Nidaros, tenkte. Spørsmålet er imidlertid: hvordan kunne Bispemøtets formann så lenge ha latt Tunsberg biskop og de andre tenke slik?
Biskop Andersen avslutter:
"Burde man på forhånd ha tenkt seg at Nidaros begivenheten måtte bli sentrum for all oppmerksomhet? Eller enda mer seriøst for fremtidig kirkelig planlegging: Er vi 'på vei mot Nidaros' i kirkelig tenkning - på mer enn én måte?"
Da spørsmålet om å ta på alvor Nidaros' posisjon som Norges kirkehovedstad, kom opp igjen i februar 1995, sa Bispemøtets formann at dette er "romantisk og upraktisk"(42). Det er trolig et presist uttrykk for biskop Aarflots syn også på kollega Andersens spørsmål i juni 1989.
Etterrakst
Under etterraksten etter pavebesøket, i siste halvdel av juni 1989, gav Voksø i en brevveksling med meg uttrykk for at noen hver, også han selv, burde ha tatt initiativ til samordning av forberedelsene, uten å frykte for å trå utenfor egen myndighet.
Men det skulle ta lang tid før en tilnærmet like klar erkjennelse av sviktende samordning av den uten sammenligning bredest mediedekkede kirkebegivenhet i Norge(43), ble offentlig kjent.
Det var de som mente at KIT før besøket hadde blandet seg i forhold som tjenesten ikke hadde noe med, vært for kritisk mot sin egen kirkes ledelse i meldinger og kommentarer før og under besøket, og i det hele tatt dekket pavebesøket bredere enn Den norske kirkes informasjonstjeneste burde ha gjort. På bakgrunn av slike reaksjoner, sendte jeg 18. juli 1989 en rapport om KITs befatning med saken, til Bispemøtet, Kirkerådet og Mellomkirkelig Råd(44). Rapporten konkluderte slik:
"Det er behov for at Mellomkirkelig Råd, Bispemøtet og Kirkerådet gjennomgår Den norske kirkes samlede rolle i pavebesøket. Det vil kunne sikre at man ved andre anledninger av stor offentlig interesse, planlegger også utfra de positive kirkelige holdninger som lever i offentligheten og mediene, det vil si blant folkekirkens medlemmer flest".
Hverken de tre sentrale organene eller Kirkemøtet satte imidlertid noen bred drøftelse av pavebesøket på kartet utover høsten. I sin åpningstale til Kirkemøtet, i Bergen 5. november 1989, omtalte likevel kirkerådsformann Finn Olav Myhre besøket som "en feiring av at kjærligheten mellom kristne søsken slår bro over uenighet som vi idag ikke ser løsningen på"(45). Og i en komitérapport het det at besøket var "ei betydningsfull hending også for vår kirke". Biskopene som ikke dro til Nidaros, fikk hverken ros eller ris i Kirkemøtet, men komitérapporten sier at forholdet mellom ulike instanser i kirken må klargjøres med tanke på lignende hendelser i fremtiden.
På en konferanse som Det lutherske verdensforbund og Nordisk økumenisk institutt arrangerte i Danmark 9.-12. november 1989, hadde katolske og lutherske representanter fra Norden pavebesøket som et hovedpunkt - i nærvær av representanter også for Vatikanet. Etter at den svenske professor Per E. Persson i sin innledning hadde rangert pavens besøk i Norge på en nordisk fjerdeplass, fordi Den norske kirke hadde vært bare delvis positivt innstilt til det hele, forsøkte lutheranerne Halvor Nordhaug og Ola Tjørhom og katolikken Per Bjørn Halvorsen å forsvare land og kirke(46).
De tre sa blant annet at fraværet fra Nidarosdomen ikke hadde vært demonstrativt ment fra seks av biskopenes side, men snarere hadde vært uttrykk "for at Den norske kirke ikke hade sett at gudstjenesten i Nidarosdomen ville bli hva den ble, nemlig et nasjonalkirkelig høydepunkt". I sin rapport sier Nordhaug, som på dette tidspunkt var teologisk konsulent i Mellomkirkelig Råds stab, også at:
"det i ettertid må innrømmes at Den norske kirke har kommet noe uheldig ut av tumultene rundt de fraværende bisper i Trondheim. Dette kunne ha vært unngått. Når først en gudstjeneste i nasjonalhelligdommen var planlagt, burde man både av teologiske og folkepedagogiske grunner på forhånd ha gjort dette til det sentrale møtested mellom paven og Den norske kirke, og så ha mobilisert tilsvarende".
Ikke god nok samordning
I november 1989 ble det kjent at representanter for Bispemøtet, Kirkerådet og Mellomkirkelig Råd midt i desember endelig skulle møtes for å drøfte blant annet erfaringene under pavebesøket. Avisen Vårt land fikk i den anledning tilgang til KITs rapport om besøket, og skrev 30. november at det hadde vært "Flere feilvurderinger under pavebesøket".
15. desember ble så det første fellesmøtet i 1989 holdt mellom lederne i de tre topporganene i Den norske kirke, i Kirkerådets lokaler i Underhaugsveien 15 i Oslo(47). Under sak 2/89, kalt "Retningslinjer ved internasjonale besøk", var pavebesøket tema - årets uten sammenligning mest synlige kirkesak. Som sakspapirer forelå de nå mer enn to år gamle retningslinjene, og et hastenotat som Mellomkirkelig Råds generalsekretær hadde laget samme dag. Dessuten redegjorde Oslo biskop for sin befatning med pavebesøket siden 1986, i det nordiske "primatmøtet" og i forhold til Den katolske kirke. "Enkelte synspunkter" fra KITs rapport ble også trukket inn", heter det i protokollen, som sier:
"Det var enighet i møtet om at koordineringen av forberedelsene mellom Mellomkirkelig Råd, Kirkerådet og biskopene ikke hadde vært god nok. Delvis skyldtes dette at forberedelsene hadde begynt før retningslinjene fra høsten 1987 var blitt vedtatt, men også at den katolske kirke i sin kommunikasjon med Den norske kirke gjennomgående hadde forholdt seg til biskopene i de tre stiftsbyene som paven skulle besøke (Oslo, Trondheim og Tromsø), med en vektlegging av det lokale ved arrangementene på disse stedene; dette bidro til at en for sent ble klar over den vekt og betydning som gudstjenesten i Nidarosdomen ble tillagt. I god tid før besøket var det imidlertid blitt avklart at det offisielle arrangementet med Den norske kirke var mottakelsen på Akershus".
Med denne antydning om at den lille katolske kirke i Norge måtte bære sin del av ansvaret for at ikke folkekirken hadde skjønt hva de andre nordiske folkekirkene hadde skjønt hele veien, ble saken konkludert med at det ikke var behov for å forandre 1987-retningslinjene nå. "De anses som et tilstrekkelig grunnlag for utviklingen av en bedre praksis på dette område", heter det. Det påpekes likevel at det kan være behov for "en nærmere konkretisering av prosedyrene, ikke minst i forholdet mellom Mellomkirkelig Råd og Kirkerådet".
Bispemøtets forhold til de to rådene, som jo var den sentrale årsak til mye av uklarheten under pavebesøket, taler protokollen mindre klart om.
Dagen etter sier protokollføreren, kirkerådsdirektør Johannes Ulltveit-Moe, til Vårt Land at "Vi gjorde ikke det vi burde ved pavebesøket".
Det egentlige møtet
En dag i januar 1990 signerer biskop Kristen Kyrre Bremer sin årsmelding for 1989, der "Pavebesøk og økumenikk" er første punkt(48). Johannes Pauls fredsæle vert i Nidaros skriver blant annet:
"Folks reaksjon på biskopenes fravær sier også noe om den posisjon Nidarosdomen har i folks bevissthet. Nidarosdomen oppfattes virkelig som Norges nasjonalhelligdom. Den representerer på en helt spesiell måte Den Norske Kirke. Mange følte at det var der det egentlige møtet fant sted mellom kirkesamfunnene. Slik ble det vel også oppfattet internasjonalt.
Denne følelsen for Nidarosdomen må man bare akseptere".
Så viste vel Johannes Paul IIs besøk at Norges kirke, tross alt - og meget langsomt, er på vei til Nidaros. Hjem til Nidaros.
Noter
1. Per Voksø: "Kirkeliv og kirkelov", Verbum forlag, Oslo, 1994, side 278-280.
2.Retningslinjer ved invitasjon til og fra Den norske kirke til kirker i andre land, 17.09.1987, signert av blant andre Finn Olav Myhre (Kirkerådet), Per Voksø (Mellomkirkelig Råd) og Andreas Aarflot (Bispemøtet).
3. Adresseavisen 06.01.1994.
4. Opplyst av Oslo katolske bispekontor 24.02.1995, etter henvendelse fra forfatteren.
5. Gerhard Schwenzer: Alle veier fører til Roma, noen også tilbake, Broen - felles katolsk menighetsblad 1/1989.
6. Kirkens Informasjonstjeneste (KIT) 06.06.1989: Jeg trodde det var umulig å komme til Norden, sier paven.
7. Ibid.
8. Østang: Pavebesøk i Norden, notat 14.05.1985, til Mellomkirkelig Råds generalsekretær.
9. Reaksjonen ble formidlet av daværende teologisk konsulent Turid Karlsen Seim.
10. Kirkeaktuelt 5/1986: Til Norge?
11. Østang: Pavebesøk i Norden, notat 20.03.1986, til Mellomkirkelig Råds formann og generalsekretær.
12. Aftenposten/aften 04.10.1986: "Våpenhvile" og Kirkeaktuelt 5/1986: Til Norge?
13. KIT 30.08.1988: Kirkerådsformannens tale under kontaktmøte med Regjeringen.
14. Brev fra Oslo biskop til pave Johannes Paul II 20.04.1988, Oslo bispestol jnr 465/88.
15. Voksø: Kirkelov og kirkelov, side 278.
16. Østang: Pavebesøket 1989, situasjonen i Den norske kirke trekvart år før, notat 08.09.1988.
17. Voksø: Kirkeliv og Kirkelov, side 278.
18. Samtalens innhold er gjengitt etter notater gjort av forfatteren umiddelbart etterpå.
19. KIT 08.12.1988: Mellomkirkelig Råd drøfter Sør-Afrika og pavebesøket.
20. KIT 12.12.1988: Den norske kirke inviterer bredt til å møte paven.
21. Voksø: Kirkelov og kirkelov, side 278.
22. Ibid., side 279.
23. KIT 15.02.1989: Bishop Lønning stays away from John Paul II.
24. KIT 30.03.1989: Nidaros toppen.
25. Ibid.
26. KIT 12.04.1989: Skolebarn fra Bjugn møter paven i domen
27. KIT 11.05.1989: Paven mottas ulikt i Norden
28. KIT 25.05.1989: Sørgelig at biskoper ikke kommer til Domen
29. KIT 25.05.1989: Trist at biskopene uteblir fra Domen
30. Østang: Biskoper i utakt, notat 26.05.1989 til biskopene, Mellomkirkelig Råds og Kirkerådets ledelse.
31. KIT 31.05.1989: "Uhøflige" biskoper
32. Ibid.
33. KIT 01.06.1989: Kanhende en skitur med kongen, sier paven
34. Johannes Paul II: Speech at arrival ceremony, Oslo 01.06.1989, Holy See Press Office.
35. Voksø: Kirkeliv og kirkelov, side 279.
36. Lars Roar Langslet: Kong Olav V av Norge, Oslo 1992, side 240.
37. Voksø: Kirkeliv og kirkelov, side 279.
38. KIT 08.06.1989: Aarflot mer åpenhjertig enn paven er vant med.
39. Andreas Aarflot: Greetings on the occasion of Pope John Paul II's visit to Norway, Akershus Castle, June 1st, 1989.
40. Voksø: Kirkeliv og kirkelov, side 279-280.
41. Håkon E. Andersen: På vei mot Nidaros, Tønsbergs Blad 05.06.1989.
42. NTB 07.02.1995: Aarflot avviser Trondheim som kirke-hovedstad.
43. For perioden medio april-medio juli 1989 fyller de samlede norske presseklipp om pavebesøket 15 permer. Klippene oppbevares i KIT.
44. Pavebesøket i Norden 1.-10. juni 1989, rapport fra KIT 18.07.1989
45. Kirkeaktuelt 7/1989: KM '89 om paven
46. Halvor Nordhaug: Rapport fra nordisk katolsk-luthersk konferanse, Refugiet Fuglsang, Danmark, 09.-12.11.1989.
47. Fellesmøte mellom representanter for Bispemøtet, Kirkerådet og Mellomkirkelig Råd, protokoll 15.12.1989.
48. Kristen Kyrre Bremer: Årsmelding 1989 fra Nidaros biskop
