1994 Zevs falt for Olavsgrepet

Artikkel i tidsskriftet Kirke og Kultur 2/1994

Åpningsseremonien under Vinter-OL 1994 på Lillehammer.

Foto nrk.no

Hva ble det til med den gamle guddom Zevs i liene ved Mesna i februar? Lot han seg overtale til å stige ned og vise seg under De 17. olympiske vinterleker? Var bispers og generalsekretærers bekymring berettiget før Lillehammer-OL 1994? 

Flere enn de forsinkede protestanter hadde speidet etter den europeisk-norske kulturarvs kjerne i Bentein Baardsons parade av vetter, fossegrimer og nysamisk vekkelse. Skulle lekenes åpnings- og avslutningsseremonier avsløre for allverden at Norges kulturarv for mange bare er et spennende skall med et hundreårig hull i midten - hullet etter kristentroen?

Så viste det seg at Baardson hadde valgt Olavsgrepet -velkjent her nord siden helgenkongen så at vikingers voldsgrep ikke dugde til å spre nye tanker. Nå uglesett et sekels tid, er grepet ingen krigers maktgrep - ingen pietists enøyde tvang til tro. Nei mildt er det, tålmodig insisterende - og tydelig nok for dem som har øyne og ører for slikt:

Som når en folketone fra Oppdal risler over rettferdige og urettferdige idet duene stiger under åpningen. "Nåde" heter tonen, en salme er det og biskop Hans Adolph Brorson er det som har skrevet "Overmåte fullt av nåde er, o Gud, ditt store navn!" Da hadde allerede, i det lette snøværet over Lysgårdsjordene, Jeremias klagesanger slått an andre enn norrøne strenger.

Eller som når erkebiskop Eirik Ivarssons "Lux illuxit laetabunda" - "Ljoset over landet dagna" - bærer fram avslutningens budskap om at lyset seirer over mørkemaktene, til Arne Nordheims moderne gregorianikk. Fra 1100-tallets Nidarosmissale kommer teksten, om Skaperens lys og hans tjener Olav handler den, og tettere bånd til Norges hjerte har knapt noe internasjonalt idrettsstevne hatt.

Og når norddølen Olav Aukrusts bønn "Mot dag" stiger over Kanthaugen idet en gresk flamme slukner, er det i alle fall ikke Olympens guddom ordene søker: "Fyll mitt hjarta med heilag song, fyll min hug med heilage tankar ... styrk meg kvar helst eg vankar ... læk meg med livsens vatn".

Og Zevs? Han fikk vel sitt på høvisk vis. Vakrere er hans falmede minne knapt æret så langt fra Olympos. Av en nordisk kvinne som ikke synes i tvil om sin kulturarvs kjerne.

Olavsgrepet - i tusen år fikk det festne seg om Norden. Vettene vet det. Derfor var det speil småfolket brukte i kampen mot de mørke kreftene. Lyskraften de fanget og sendte videre, var ikke deres egen.