Artikkel i Kirke og Kultur 1/1993
Det kan komme som en overraskelse på kretser i Den norske kirke, men det får våge seg: Når kristenhetens største kirke - Den romersk-katolske - oppsummerer sine kontakter til Nordens lutherske kirker de senere år, ser den først og fremst Den svenske kirke. Først et stykke bak i køen dukker Den norske kirke opp som økumenisk sideaktør, sett fra Vatikanet.
Nå behøver det kanhende ikke være så negativt å havne i skyggen av broderfolk lenger øst. Men, har man hørt tilstrekkelig mange ganger at svenske og finske økumener er mindre dyktige og internasjonalt drevne enn norske, kan det skape en viss forvirring å oppdage lavmælte erkebiskop Bertil Werkströms meget sentrale rolle sett med Vatikanets øyne.
Men slik er faktisk bildet om man låner øre til autoritative utsagn fra for eksempel det plenumsmøte i Det pavelige råd for kristen enhet som fant sted i Roma tidlig i 1991. Utsagnene har interesse også fordi de gir innsyn i hvordan rådets nye president, den australske erkebiskop (nå kardinal) Edward I. Cassidy, har opplevet sitt møte med det lutherske Norden. Cassidy overtok ved årsskiftet 1990/1991 ledelsen av Enhetsrådet etter kardinal Jan Willebrands, nederlenderen som i mange år var Vatikanets milde økumeniske ansikt.
Cassidy, som sammen med Willebrands var med i Johannes Pauls følge under Norden-reisen i 1989, hadde følgende å si om den katolsk-lutherske dialog i sin åpningstale til Enhetsrådets møte (sitatene er hentet fra Enhetsrådets informasjonshefte nr. 78, 1991 III-IV; oversettelsene er mine):
"Da jeg overtok som president i Det pavelige råd til fremme av kristen enhet, ble jeg behagelig overrasket over å oppdage hvor aktive de katolsk-lutherske forbindelser er. Jeg var kanhende for sterkt påvirket av noen av de vanskeligheter man hadde støtt på under forberedelsene til Den hellige fars besøk til de skandinaviske og nordiske land i juni 1989.
Men nå viste det seg at også dette pastoralbesøk fra Johannes Paul IIs side var av stor betydning for disse forbindelser. Jeg tror at man uten fare for å bli motsagt, kan hevde at den offentlige opinion i disse land er forandret til det bedre, som følge av pavebesøket. Det allerede varme vennskap som finnes i Sverige og Finland er blitt styrket, den generelle forståelse av Den katolske kirke og paveembetet er alle steder blitt betydelig mer positiv, og det er trøst å hente i den enighet som nettopp er oppnådd om at katolske og lutherske biskoper fra alle fem land snart vil møtes i ett av landene, for å gjennomgå resultatene etter pavebesøket. I mellomtiden har erkebiskop Werkström av Uppsala nylig vært i Roma ... , for sammen med den katolske biskop av Stockholm, monsignor Brandenburg, formelt å takke paven for besøket til Sverige.
Men, mens det er forskjeller i holdning til Den katolske kirke blant lutheranere i de skandinaviske og nordiske land ... er det innen det lutherske kirkefellesskap som helhet en sterk forpliktelse på økumenikk ..."
Idet Cassidys tale på dette punkt forlater Norden, skal det bare påpekes at det her fra fremtredende hold i Vatikanet bekreftes at a)det var problemer under forberedelsene til Norden-besøket, at b)problemene ikke oppstod i Sverige og Finland, at c)Den svenske kirkes erkebiskop var alene om å reise til Roma og takke pent for sist, og at d)Vatikanet legger vekt på at Nordens lutherske og katolske biskoper i 1991 hadde sitt første fellesmøte, i Sverige.
Når man husker kløften mellom hvordan Den norske kirkes ledelse og offentligheten forøvrig forholdt seg før og under pavebesøket, er det nok med omhu at den tidligere kirkediplomat Cassidy velger å ikke omtale de to land der det var lutherske problemer i forbindelse med besøket; Norge og Danmark. (Island kunne han imidlertid gjerne ha nevnt på den positive side, sammen med Sverige og Finland).
Det samme mønster går igjen når Johannes Pauls Norden-reise omtales i den skriftlige rapport om Enhhetsrådets arbeid siden forrige plenumsmøte. Slik rammes fremstillingen inn av henvisninger til Den svenske kirke:
"Den hellige fars pastoralbesøk til de nordiske land (1.-10. juni 1989) var en særlig viktig hendelse i arbeidet for luthersk/romersk-katolske forbindelser. Som en forberedelse til besøket hadde erkebiskop Werkström av Uppsala kommet til Roma i april 1988 for å invitere Den hellige far til Sverige, slik at han der kunne vekke troen også mellom lutherske kristne. ...
For å takke Den hellige far for hans besøk, og for å drøfte hvordan besøket kunne følges opp, kom erkebiskop Werkström igjen til Roma 12.-15. oktober 1990, i følge med biskop Brandenburg av Stockholm".
Slik går en sentral rapport om det første pavebesøk til Norden inn i Enhetsrådets arkiver. Norge er ikke nevnt, Den norske kirke er ikke registrert, norske lutherske kirkeledere har ikke meldt seg i Roma - hverken for å støtte invitasjonen eller takke for besøket. Inntrykket er at den sentrale nordiske aktør i katolsk-luthersk kontakt er Den svenske kirkes erkesete i Uppsala.
Få måneder etter Enhetsrådets møte, 3. mai 1991, blir det klart at Bertil Werkström og Hubertus Brandenburg hadde gjort mer enn å takke for sist da de var i Roma i oktober 1990. Nå er de tilbake i Roma sammen med det svenske kongepar, som er på statsbesøk til Vatikanet for blant annet å åpne en utstilling om Hellig Birgitta. Dette markerer innledningen til en flere måneder lang markering av de 600 år siden kanoniseringen av Nordens fremste kvinnelige helgen.
Ved denne anledning blir det fra Vatikanets side bekreftet at initiativet til Birgitta-feiringen er meget langt på vei svensk og meget langt på vei luthersk. Med andre ord: saktmodige Bertil Werkström nok en gang. Eller som Enhetsrådet rapporterer fra en gudstjeneste som erkebiskop Cassidy 3. mai 1991 forrettet sammen med Werkström og Brandenburg i anledning kongeparets besøk i Casa Santa Brigida i Roma (Enhetsrådets informasjonshefte nr. 80, 1992 II):
"Idet han bemerket at erkebiskop Werkström har spilt 'en særlig rolle i å gjøre (pavens besøk i Sverige) til en så minneverdig begivenhet i kirkenes liv', bekreftet erkebiskop Cassidy at senere møter har styrket den nye ånd i de forbindelser som er opprettet etter pavebesøket i Sverige. Frukten av alt dette vil være den høytidelige feiring av 600-årsjubiléet for St. Birgittas kanonisering. Feiringen vil finne sted i Peterskirken i oktober".
Da Cassidy sa dette, gikk forberedelsene til Birgitta-feiringen for fullt, etter at Werkström og Brandenburg hadde fått paven med på planene under besøket et halvår tidligere. Ja, selv det var ikke starten. Allerede i juni 1989, under pavens besøk i Uppsala, tok Werkström saken opp med ham for første gang.
Fra Werkströms side var Birgitta-jubiléet tenkt som et hovedsakelig svensk/finsk initiativ overfor Vatikanet, ettersom Birgitta først og fremst er del av Sveriges og Finlands kulturelle og kirkelige arv. Sveriges erkebiskop hadde nok også såvidt god føling med vest-nordisk skepsis (især dansk og norsk) til denne form for katolsk/luthersk kontakt, at han så en slik holdning som den mest realistiske.
Imidlertid ønsket såvel Vatikanet som Birgittinerordenens generalabedisse, moder Tekla, å se jubiléet som en oppfølging av pavens besøk i hele Norden. Det samme gjorde den bredt sammensatte jubileumskomité i Roma, ledet av Sveriges ambassadør til Den hellige stol -Lars Bergquist. Dermed ble flere initiativ tatt.
Da det var klart at Vatikanet ønsket full nordisk deltagelse i den økumeniske gudstjeneste i Peterskirken, skrev erkebiskop Werkström til de ledende biskoper i Norge og Danmark (Andreas Aarflot i Oslo og Ole Bertelsen i København), for å kartlegge interessen i deres kirker. Samtidig inviterte moder Tekla og jubileumskomitéen alle nordiske biskoper (både katolske og lutherske) til sitt seminar i Roma i dagene før gudstjenesten 5. oktober. Vatikanet inviterte statsoverhodene i land som har hatt birgittinerklostre, herunder Norge og Danmark, til å delta i feiringen.
Mens Werkström gjorde det klart for komitéen i Roma at Den svenske kirkes ledelse ville sette sammen en offisiell delegasjon til feiringen, og det samme skjedde i Den finske kirke, kom Den norske kirke til å være både beskjedent og lite koordinert tilstede. Årsaken er for det første at saken på forhånd ikke ble drøftet i samlet kirkeledelse, det vil si av ledelsen i Bispemøtet, Mellomkirkelig Råd og Kirkerådet. Dernest ble det heller ikke tenkt helhetlig når feiringen først var igang.
Hva Danmark angår, deltok hverken kongehuset eller noen biskop i Den danske folkekirke.
I strid med det regelverk som Kirkerådet, Bispemøtet og Mellomkirkelig Råd har utformet for internasjonal kontakt, og som ble presisert av partene etter at samordningen sviktet i forbindelse med pavebesøket i 1989, valgte Oslo biskop på egen hånd å besvare erkebiskop Werkströms forespørsel. Han takket ja til å være med, klarerte formaliteter med Utenriksdepartementet og Kirkedepartementet, ble av statlig myndighet oppnevnt som Den norske kirkes offisielle representant, og mottok
Vatikanets invitasjon via diplomatiske kanaler.
Parallelt med dette ble det bestemt at norske statlige myndigheter skulle være representert ved landets ambassadør til Den hellige stol, Roald Knoph i Bern. Det ser ut til at en deltagelse fra det norske kongehus' side ble ansett for å være utelukket fordi første utenlandsbesøk til et nordiske naboland ennå ikke var gjennomført etter kong Olavs død. I tillegg kan Birgitta-feiringens svenske og katolske preg ha påvirket ulike instansers vurdering av invitasjonen til kongehuset.
Mens dette skjedde satt Den norske kirkes øvrige biskoper med hver sin invitasjon fra jubiléumskomitéen i Roma. Men mens deres kolleger i Sverige og Finland fikk erkebiskopenes assistanse i vurderingen, ved at noen av dem ble oppnevnt til de offisielle delegasjoner, var de norske biskopene henvist til å behandle den uvante invitasjonen hver for seg. Flere av dem var dessuten ikke klar over at Oslo biskop var oppnevnt som Den norske kirkes offisielle utsending. En stund vurderte to-tre av biskopene å takke ja. Tilslutt var det imidlertid bare Tunsberg biskop (Sigurd Osberg) som gjorde det, uten heller da å være orientert om hva Oslo biskop hadde foretatt seg i saken.
Da Tunsberg biskop, etter å ha takket ja til invitasjonen, mottok et brev der erkebiskop Cassidy på Johannes Pauls vegne, inviterte ham til å være tilstede under gudstjenesten i Peterskirken 5. oktober, gikk han ut fra at han fra Vatikanets side ble ansett å tilhøre Den norske kirkes offisielle delegasjon. Fra pålitelig katolsk hold fikk Tunsberg biskop også vite at det ble ventet at han deltok i prosesjonen i Peterskirken.
Dette ser ikke ut til å ha vært i tråd med Oslo biskops forståelse. Han betraktet sin kollega kun som Tunsberg bispedømmes utsending til Birgitta-seminaret, skal på forhånd ikke ha sett noen grunn til at Osberg skulle delta i prosesjonen, og skal i Roma ha gjort lite for at de to norske biskoper kunne fremstå samlet ved de offisielle anledninger.
Tunsberg biskops deltagelse i Roma kom overraskende på Den svenske kirkes ledelse. Da det først var klart at han kom, var det imidlertid fra såvel katolsk som svensk hold selvsagt at Osberg skulle delta i prosesjonen sammen med de nordiske katolske biskoper og de svenske og finske lutherske biskoper.
Dermed utviklet Den norske kirkes beskjedne medvirkning i Birgitta-feiringen seg til også å bli en åpen demonstrasjon av manglende samordning midt i en økumenisk begivenhet i Roma. Blant annet fra svensk hold har man senere undrende spurt hvordan dette kunne skje.
Forøvrig ser det ut til at Oslo biskop, etterhvert som feiringen nærmet seg, arbeidet for i noen grad å gjøre Den norske kirkes profil mer synlig - i alle fall hva gjaldt hans egen rolle. Ved siden av den svenske og den finske erkebiskop var han jo, som Bispemøtets preses, den tredje "ledende biskop" fra nordisk lutherdom i Roma disse dagene.
Tydeligst kom dette fram i forbindelse med samtalen i Enhetsrådet 6. oktober, den påfølgende privataudiens og også den lunsj som Johannes Paul samme dag gav for Sveriges og Finlands erkebiskoper. Mens man på det nordiske "primatmøte" (det faste kontaktmøte mellom Sveriges og Finlands erkebiskoper, Den norske kirkes bispemøtepreses, København biskop og Reykjavik biskop) så sent som i september var blitt enige om at bare de offisielle kirkedelegasjoner/erkebiskoper fra Den svenske og Den finske kirke skulle delta ved disse anledninger, viste det seg i Roma at også Oslo biskop ønsket å delta.
Igjen førte sviktende norsk gjennomtenkning og planlegging til at det på kort varsel måtte improviseres fra Vatikanets og Den svenske kirkes side. Det lot seg gjøre. Men følgen var at Tunsberg biskop - som av Oslo biskop fortsatt ble ansett å representere kun sitt eget bispedømme - ikke deltok hverken i samtalen i Enhetsrådet eller i audiensen, slik hans kolleger fra Sverige og Finland gjorde.
Trolig som kompensasjon fikk Tunsberg biskop en egen samtale med paven like før hjemreisen 6. oktober.
Om morgenen 6. oktober ble Oslo biskop inkludert da de to erkebiskopene ble invitert til å utveksle fredshilsenen med paven i messen ved birgittinernes ordenshus på Piazza Farnese. Da de to erkebiskopene like etter trådte fram under nattverdutdelingen, og mottok pavens velsignelse, var Oslo biskop ikke med.
Takket være smidighet fra såvel svensk/finsk som katolsk side, ser det ut til at Den norske kirkes i utgangspunktet lave - og ikke gjennomdrøftede - profil under Birgittafeiringen, i siste øyeblikk ble hevet noen hakk da det hele var igang. Fra Vatikanets side ser man ut til å ha satt såvidt stor pris på denne uventede norske interesse, at paven sa følgende da han i sin audiens 9. oktober så tilbake på gudstjenesten i Peterskirken fire dager før (Enhetsrådets informasjonshefte nr. 80, 1992 II):
"I takknemlighet til Herren tenker jeg tilbake på den økumeniske gudstjeneste i Peterskirken sist lørdag, der jeg hadde gleden av å forrette under feiringen av den første vesper med de lutherske erkebiskoper av Uppsala og Åbo, Bertil Werkström og John Vikström, og den lutherske biskop av Oslo, Andreas Aarflot, ved min side ..."
Det var de to erkebispene som sto for alteret ved pavens side (sammen med de katolske biskoper av Stockholm og Helsingfors). Oslo biskop satt i kirkebenken under hele gudstjenesten.
Nå var det ikke bare paven som lot seg rive med av stemningen under den største nordiske kirkemarkering i Roma på meget lenge. Ved avslutningen av feiringen skal én av de lutherske biskoper fra Norden (noen mener det var Oslo biskop) ha sagt følgende til Johannes Paul: "Takk for gjestfriheten. Vi ble behandlet som katolske biskoper. Betyr disse dagene at De nå anerkjenner vårt embete?" Paven skal ha svart: "Takk for at De tok imot vår invitasjon. Betyr det at De nå anerkjenner mitt embete?" Hvoretter begge lo.
Dette hovedpunkt i den katolsk/lutherske dialog, den ulike embetsforståelse, ble forøvrig åpenhjertig behandlet under samtalen i Enhetsrådet. Men der ble også skillet mellom Øst- og Vest-Nordens lutherske tradisjoner synlig nok en gang.
For mens Finlands erkebiskop (John Vikström) i sin tale til Vatikanets fremste økumener åpent kunne erklære at svensk og finsk lutherdom ser reformasjonen som "en reformbevegelse innen den vestlige kirke", der svensk/finsk kirkeordning, liturgi og embetsforståelse viser at "det aldri var meningen å danne noen ny kirke", var Oslo biskop henvist til forsiktigere formuleringer fra salen og i sin rapportering etter begivenheten.
På grunn av Den norske kirkes lite gjennomtenkte profil under feiringen, måtte Oslo biskop også spille tilskuerens rolle da erkebiskop Vikström utfordret Enhetsrådets ledelse med følgende sats (Enhetsrådets informasjonshefte nr. 80, 1992 II):
"Vår gudstjeneste lørdag får oss til igjen å spørre: hvor langt og på hvilke betingelser er Den romersk-katolske kirke rede til å anerkjenne bispeembetet i Den lutherske kirke i Sverige og Finland?"
Igjen dukker det kirkelige skille mellom Øst- og Vest-Norden fram i dagen. Svensk/finsk lutherdom er på talefot med Vatikanet, norsk lutherdom er tilhører, dansk er fraværende.
Da Vikström sa at Bertil Werkström og han nå var blitt mottatt av paven slik "vi mottok Roma biskop i våre katedraler", kunne Oslo biskop intet si. Hverken han eller andre hadde sørget for at Den norske kirke også var representert ved den biskop som i Norge mottok Romabispen i sin katedral - Nidarosbispen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar