Vi som har elsket dette landet i mer enn tusen år,
Er det derfor vi står her så rådville
nå når vårt eget Europa igjen vil ha oss i tale?
Kjente vi en gang en annen måte å være et lite folk på -
en annen enn den fryktsomme?
Har Olavsskrinets århundrer ord å hviske oss idag?
Første gangen, snart tusen år er det siden,
hugg vi Europas nye tanker til jorden
- med øks på Stiklestad.
Andre gangen, da danekongen tok sølvskrinet
og gav oss goldere, tyske tanker,
glemte vi bare under tvang vårt eget merke,
- martyrøksen under korset.
Imellom ligger skrinets århundrer, Kjell Arild.
Den gren av Kirken som du tjener,
forvalter deres visdom for oss alle.
Hva har disse sekler å hviske oss
om å være et lite folk idag og imorgen?
Er vi få her i landet nå, var vi i sannhet færre da.
Hva visste vi, noen hundretusener, om oss selv og vår arv,
som gav oss ryggrad
- til å stå trygt i Rom og Miklagard, Paris og Prag,
i hardere tider enn vår?
Hva visste vi, noen hundretusener, om oss selv og vår arv,
som gav oss storsinn
- til å dele Olavsskatten med vandrere fra alle veier,
til å åpne Norges hjerte i Nidaros for titusener,
i armere tider enn vår?
Et lite folk med en kostbar skatt stod støtt i Europa,
en utkant i sentrum.
Idag står et større folk ustøtt.
Er det fordi vi glemte skatten og stengte hjertet?
Har Olavsskrinets sekler ord til oss idag, pater?
Ord som gir ryggrad og storsinn
- til igjen å være et lite folk i Europa,
en utkant i sentrum?
Har Olav ord å si oss nå ved Olsok?
Vil vi kunne ane ånden bak hverdagsord,
se visjonene bak kull-, stål- og pengeunioner,
finne pilegrimsveiene til Nidaros endog fra Brussel?
Ikke langt nordenom den byen hviler en annen Olav,
glemt under et kirkegulv i Brabant.
Vil vi, om vi følger den siste erkebisp dit og tilbake -
finne skatten som vi glemte,
åpne hjertet som vi stengte?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar