Ser vi bort fra at de fleste erkebisper ikke er lutheranere, oppdager vi at de tilhører kirker med samme hovedstruktur som Den norske – århundrers bispetradisjon. Dansk-norsk lutherdom til tross; her – i sin grunnleggende episkopale karakter – er Nordens folkekirker først og fremst i slekt med anglikanske, katolske og ortodokse kirker.
De 180 årene som er gått siden Norges kirke ble frigjort fra Sjællandsbispens påtvungne superintendantur, har likevel ikke vært sekler uten lyspunkter. Legger vi et Nidaros-snitt gjennom disse årene, ser vi grunnlovsfedrenes valg av Nidarosdomen som kroningskirke, fire kroninger mellom 1818 og 1906, og dristig restaurering av domkirke og erkebispegård siden 1860-årene. Vi ser Christopher Bruun, Bjørnstjerne Bjørnson og kirkestatsråd Vilhelm A. Wexelsen kjempe fram Olsokfeiring mot 1890-årenes historieløse pietisme. Og vi ser statsminister Christian Michelsens tanker om å gjenreise erkesetet i 1905, tre sittende biskopers forslag om det samme i 1922, Olavsfest med 40.000 på Stiklestad i 1930 og etterkrigstidens signinger og pavebesøk.
Mot denne tohundreårige Nidaros-bevegelse er det tydelig at jo mer Den norske kirke løser sine reformasjonsbånd til statsmyndighetene, desto med nødvendig blir det å gjenfinne dens nasjonale sentrum – som ikke er regjeringskvartalet, og den nasjonale samlingsfigur – som ikke er det forvirrende triumvirat av hovedstadsbispen og to rådsformenn.
Det er og blir en pussighet å kombinere en påtvungen dansk bispestruktur som er blind for Nidaros, med et legmannsstyre så uavklart at ingen annen episkopal kirke er kommet på det. Dette blir ikke mindre tydelig når Den norske kirke i 1994 utfordres til å oppgradere sin forståelse av bispeembetet til den som finnes i nordeuropeiske søsterkirker.
Den tragiske brannen i Erkebispegården i 1983 har gitt Norges kirke en ny åpning mot Nidarosarven. Uten brannen og gjenreisningen, ville neppe kirkestatsråden, i Erkebispegården 28. juli 1993, blitt spurt om regjeringen nå også vil gjenopprette erkesetet. Gudmund Hernes ville heller ikke ha kunnet svare at det for ham en «en besettelse» å få dette til.
Hva gjør statsråden med sin besettelse? Måtte Vårherre i alle fall bevare ham for eksorsistene. Her er ingen djevel å drive ut, snarere en glød å velsigne. Gløden deler statsråden med forgjenger Wexelsen. Olavsdagen 1898 skjøv han pietistbisp Johannes Skaar tilside, for selv å forrette den første olsokmesse i Nidarosdomen i nyere tid.
Kanhende vil dagens kirkestatsråd ikke trenge å skyve noen bisp tilside, i det minste ikke i Nidaros. Det er allerede ordnet så viselig at Erkebispegårdens nye fløyer vil romme såvel Kirkemøtet som Nidarobispen og hans råd. Alt mens Olavsfesten vokser fra sommer til sommer i et folk som leter fram stadig mer av sin lyse middelalderarv.
Så den kommer nok, dagen da resten av Den norske kirkes ledelse avslutter sitt unødvendig lange danske eksil og flytter hjem til Nidaros. Da kan også et erkebispeembete tilpasset vår tid, falle naturlig på plass. – Er det 2030 helgenkongen har i tankene?
Gården er ikke alene i Norden, engang var den nest eldst av tre. Men, mens erkebispesetet i Uppsala har vært Sveriges kirkes samlingspunkt siden 1164, og bidro til å gi Finlands kirke sitt erkesete i Åbo i 1817, har erkesetene i Nidaros (1153) og Lund (1103) slumret i mer enn fire hundre år. Årsakene er tildels ulike, men resultatet det samme: i motsetning til svensker og finner, tror nordmenn og dansker at «erkebiskop» bare har museal interesse.
Gløtter vi over kanten på våre dansk-norske kirkebriller, ser vi raskt at det forholder seg annerledes enn dagens departementale, biskopelige og lege kirkebyråkrater vil ha det til i sin provinsialisme. Både i Norden og i verden forøvrig vandrer lys levende erkebisper omkring – de fleste av dem er ikke engang sjenerende museale.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar