Årsaken til at en svensk gjest i dag likevel kan kjenne seg noe fremmed under en høymesse i Den norske kirke, er at århundrene med luthersk bekjennelse har artet seg noe ulikt øst og vest for Kjølen. Tydelig ser man det for eksempel i høymessens sentrum: nattverden. Mens det i Den svenske kirke er vanlig at disk og kalk står midt på alterbordet under den hellige handling, er det i Den norske kirke regelen at bibel og alterbok har plassen i sentrum. Brødet og vinen der Kristus kommer til stede, er gjennom hele handlingen henvist til en sekundær plass på Den norske kirkes alterbord.
Pave Johannes Paul II sa det slik i sin preken i Uppsala domkirke 9. juni 1989, under den økumeniske gudstjenesten som han forrettet sammen med erkebiskop Bertil Werkström: "Selv etter reformasjonen ble mye av den katolske arven bevart her, mer enn i andre land".
Kan hende kunne Johannes Paul i stedet ha sagt "mer enn lenger vest i Norden". For når vi sammenligner norsk og svensk folkekirkelighet etter reformasjonen på 1500-tallet, er det i stor grad forskjellen mellom det vest-nordiske og det øst-nordiske det handler om. Den lutherske reformasjonen fikk ett forløp i den delen av Norden der Danmark dominerte, et annet forløp i den delen der Sverige var ledende.
Mens kong Christian III i 1536-1537 sørget for at kirken i Danmark og Norge, på Island og på Færøyene, ble effektivt underlagt kongemakten i København - der Luthers nære medarbeider Johannes Bugenhagen bidro til et brudd i den vest-nordiske bisperekken, lyktes ikke kong Gustav Vasa helt i å knekke bispeembetet i Sverige og Finland. I Øst-Norden forble kirken dermed en selvstendig enhet innenfor statens rammer.
Dette bildet ble ikke vesentlig forandret da Norge i 1814 ble politisk knyttet til Øst-Norden via personalunionen med Sverige fram til 1905. Den norske kirke forble sterkt danskpreget. For eksempel gikk det enda 75 år, fram til tidlig på 1980-tallet, før den danske embetsdrakten for prester og biskoper - den svarte samarien med hvit pipekrave - ble avskaffet, samtidig som den kristne kirkes tradisjonelle alba og stola overtok for den omfangsrike hvite messeskjorten.
I ulikhetene mellom det kirkelige øst og vest i Norden, ser vi en viktig årsak til at det i Sverige nå er mulig å skille kirke og stat, mens dette er utenkelig i Danmark og virker fjernt i Norge. Vi ser hvorfor erkebispesetet i Uppsala er bevart - og erkebispesetet i Åbo er opprettet (i 1817), mens man i vest nøyer seg med en mer uklar lederrolle for biskopen i de politiske hovedstedene. Vi ser en forklaring på at helligdagsreduksjonen på 1700- og 1800-tallet var mindre omfattende i øst; i Norge er det svært mange som ikke vet for eksempel hvorfor man i Sverige har fri 6. januar. Og vi aner hvorfor 1800-tallets liturgiske nedbygging i Øst-Norden aldri reduserte høymessen til noe så nær et evangelisk møte som den gjorde i vest, og hvorfor den liturgiske oppvåkningen etterpå er kommet senere her enn i øst.
Statskirke
På grunn av forskjellen mellom det øst- og det vestnordiske, er Den norske kirkes egentlige overhode fortsatt kongen, slik han har vært det siden pavens og erkebiskopens funksjoner ved reformasjonen ble samlet hos Christian III i København. Av samme grunn er Den norske kirkes egentlige centralstyrelse regjeringen, nærmere bestemt de statsrådene som er medlemmer av Den norske kirke. På samme måte er Den norske kirkes egentlige kirkekanselli det departementet som i dag heter Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.
Lover som berører kirken, vedtas av Stortinget (riksdagen). Stortinget er ikke konfesjonelt forpliktet, selv om det store flertallet av representantene er døpte medlemmer av Den norske kirke.
Siden tidlig på 1970-tallet har det imidlertid skjedd en viss tilbakeføring av kirkelig myndighet fra konge og regjering til nyopprettede kirkelige sentralorganer, i stor grad etter mønster av Den svenske kirke.
Sentralt i dette bildet står Kirkemøtet. Det møtes en uke hver høst, har 83 medlemmer, og består i hovedsak av de elleve biskopene og deres bispedømmeråd. Møtets utøvende organ er Kirkerådet og Mellomkirkelig Råd (som har ansvar for økumenikk og internasjonal kontakt), og disse rådenes felles sekretariat i Oslo. Til forskjell fra i Den svenske kirke, ledes disse sentrale kirkelige rådene av legfolk - ikke av den fremste biskopen.
Mens Sverige har beholdt embetet som erkebiskop og gitt det luthersk drakt, har embetet ikke eksistert i Norge siden den siste erkebiskopen i Nidaros (Trondheim) måtte forlate landet ved reformasjonen. Som en refleks av de nære båndene mellom kirke og stat, har biskopen i Oslo siden 1814 - da Den dansk-norske kirke ble delt i to nasjonalkirker ved oppløsningen av det dansk-norske rike - spilt en sentral rolle i norsk kirkeliv. Et synlig uttrykk for dette er at en av Oslo domkirkes bispekåper har en kopi av Uppsalas erkebispekors på bryststykket. Kåpen ble gitt av en av de svensk-norske kongene på 1800-tallet, trolig av Carl XV eller Oscar II, i forbindelse med kroningen i Nidarodomen.
Siden Bispemøtet ble opprettet i 1917, er Oslo biskop inntil 1997 årlig blitt valgt som møtets formann. For årene 1998-2002 er imidlertid dette vervet lagt til Møre bispestol (i Molde). Dette er skjedd på bakgrunn av at det siden 1991 har vært drøftet om kirken i Norge igjen bør gjøre biskopen i Nidaros til sin fremste - faste - representant, etter mønster av dagens erkebispeembeter i Uppsala og Åbo.
På stifts- og sogneplan er Den norske kirke relativt sett langt svakere bemannet enn Den svenske kirke.
Ikke hånd om økonomien
En økonomisk følge av reformasjonens ulike nedslag øst og vest i Norden, er at Den norske kirkes organer ikke har direkte hånd om sin økonomi på samme måte som Den svenske kirke har det. Årsaken til dette er først og fremst at de betydelige landeiendommene som utgjøres av kirkegodset fra middelalderen, ikke forvaltes kirkelige organer, men av departement og direktorat. Spørsmålet om kirkens eiendomsrett til disse store verdiene vil stå sentralt når temaet om å skille stat og kirke igjen ventes å komme opp utover i neste tiår.
Det økonomiske ansvaret for lønninger og vedlikehold av kirkebygg i Den norske kirke, deles av statlige myndigheter og menighetsråd eller kirkelige fellesråd som er økonomisk avhengige av kommunale myndigheter. Finansiering av kirkelige aktiviteter utover gudstjenester og kirkelige handlinger, er i stor grad avhengig av innsamlede midler og frivillig innsats.
Som i Sverige, har kirken i Norge mer enn tusen års historie i landet. Kristendommen begynte å komme for alvor utover på 800-tallet, fra De britiske øyer til Vestlandet, og fra Tyskland over Danmark til Østlandet.
Kong Olav Haraldsson, som falt i slaget på Stiklestad (i Trøndelag) i 1030 - etter at han var vendt hjem fra Kiev via Gotland, spilte en sentral rolle i den endelige etableringen av kristendommen i Norge. Mer enn hans brutale forsøk på å omvende folk til kristen tro, kom Olavs død til å bli avgjørende. Overnaturlige hendelser i forbindelse med hans grav i Nidaros, førte til at han ble erklært som martyr og helgen i 1031. Gjennom hele middelalderen var Hellig Olavs skrin på høyalteret i Nidarosdomen, Norges kirkelige og nasjonale samlingspunkt, et mål for pilegrimer fra Norden og Nord-Europa. I 1153 ble erkebispesetet i Nidaros opprettet, og innen utgangen av 1100-tallet var kirken fast etablert i Norge.
Reformasjonen kom til Norge i hovedsak som følge av den religiøse omvendelsen som kong Christian III av Danmark-Norge gjennomgikk. Men kongen hadde også politiske hensikter: han ønsket å styrke den unionen som allerede eksisterte mellom Danmark og Norge. Da erkebiskop Olav Engelbrektsson, som var talsmann også for norsk uavhengighet, flyktet til Nederlandene i april 1537, hadde Christian nådd sitt mål.
Innen 1600 var lutherdommen formelt etablert innenfor Norges kirkestruktur, og i løpet av 1600-tallet ble den gjennomført på sogne(socken)planet. Imdlertid fortsatte folk mange steder å uttrykke sin tro på mer eller mindre katolsk måte til langt utpå 1800-tallet.
En tradisjon som aldri helt døde i Norge etter reformasjonen, er feiringen av Hellig Olav. Dette til tross for at Olavs dødsdag - 29. juli - ble formelt avskaffet ved den kraftige dansk-norske helligdagsreduksjonen i 1770. Fra 1890-årene vokste bevissstheten om Olavstradisjonen fram igjen, og siden 1950-tallet blir Olavsdagen feiret hvert år i Trondheim, på Stiklestad og stadig flere steder.
I motsetning til St. Eriks skrin i Uppsaladomen, finnes ikke lenger St. Olavs skrin. Det ble bragt til Danmark ved reformasjonen. Det antas likevel at Olavs legeme fortsatt hviler i eller ved Nidarosdomen, kan hende i en umerket grav der det ble lagt da kongen i København i 1568 forbød all valfart til Nidaros. Mens man i Sverige fortsatt har et meget stort antall kirker som er vigslet til Hellig Olav - og endog en hel österlensk bygd med navnet St.Olof - førte de strenge påbudene fra København til at de fleste Olavskirkene i Norge glemte sin vigsel. Minnet om Norges nasjonalhelgen står altså sterkere i Sverige enn i hans hjemland.
1990-tallet har sett enda et oppsving i Olavstradisjonen. Noen av de gamle ferdselsveiene som pilegrimene brukte til Nidaros, fra Oslo og fra Östersund, er nå merket, og benyttes igjen av vandrere som søker dypere åndelige røtter.
I 1990 fikk Den norske kirke også godkjent det gamle Olavsmerket - korset som er lagt over Olavs martyrøks - som sitt våpen og flagg.
Fra tidlig på 1700-tallet førte pietismen til dyptgående forandringer også i norsk kirkeliv. Bevegelsen nådde landet i 1730-årene, forsvant rundt 1750, og fikk sterkere fotfeste gjennom de evangeliske vekkelsesbevegelsene utover på 1800-tallet.
En av de sentrale personene i norsk pietisme var Hans Nielsen Hauge, en bondesønn fra Østfold som sent på 1700-tallet hevdet at alle har rett til å forkynne det kristne budskap. Datidens lov sa at dette var forbeholdt Den norske kirkes prester, som også var statlige embetsmenn. 1800-tallets pietisme kom dermed til å kombinere motstand mot prester som man opplevet som religiøst lunkne, med den bredere demokratiske protesten mot den herskende embetsstanden.
I Hauges spor vokste det nåværende mønsteret av organisasjoner for indre og ytre misjon fram innenfor Den norske kirke. I motsetning til i Sverige, er ingen av disse organisasjonene formelt knyttet til kirkeledelsen. Så uavhengige er disse organisasjonene, at da Sjømannsmisjonen sent på 1980-tallet skulle få en viss tilknytning til Kirkemøtet, kunne den ikke bruke betegnelsen "Den norske kirke i utlandet" - en parallell til "Svenska kyrkan i utlandet". I stedet benyttes det upresise "Norsk kirke i utlandet".
Pietismen kom fram mot 1900 til å overskygge bredere, folkelige uttrykk for kristen tro. I de grupper som bevegelsen appellerte til, økte den religiøse aktiviteten kraftig på de mange bedehusene som ble bygget for evangeliske møter. Men flertallet av kirkens døpte medlemmer fjernet seg gradvis fra gudstjenestelivet da pietismen begynte å trekke et skille mellom de "personlig kristne" og de "vanekristne"/de "ikke-kristne".
Hundre år senere identifiserer nå drøyt 10 prosent av befolkningen seg aktivt med den evangeliske bevegelsen, mens et flertall av befolkningen ofte definerer sin trostilhørighet negativt i forhold til den. Den norske kirkes biskoper og prester er fortsatt sterkt preget av den pietistiske tradisjonen. I siste halvdel av 1900-tallet har det imidlertid vært en vekst i antallet biskoper, prester og aktive kirkemedlemmer som er mindre påvirket av denne arven. Dette har likevel ikke forandret det paradokset som ligger der som en følge av blant annet pietismen: at nærmere 90 prosent av befolkningen er døpte medlemmer av Den norske kirke, mens bare 2-3 prosent går i kirken hver søndag.
Et tydelig oppsving i norsk-svenske kirkekontakter de siste tiårene, finner man på kirkemusikkens område. Mens det i Den norske kirkes gudstjenester i dag synges salmer av blant andre Nathan Söderblom, Olof Hartmann og Brit G. Hallquist, har for eksempel komponisten Egil Hovland og salmedikterne Svein Ellingsen og Eyvind Skeie funnet sin plass i Den svenske kirkes gudstjenester.
Det er ennå langt igjen før Den norske kirkes ledelse tar landets hellige steder på alvor, slik det ser ut til at deler av befolkningen igjen er i ferd med å gjøre. Det fremste stedet er Nidarosdomen, som ble bygget som Hellig Olavs gravkirke, men der selve graven altså er glemt. I et "strategidokument" høsten 1998 omtaler Kirkerådet (centralstyrelsen) med mange ord den pilegrimsinteressen som de senere årene er vokst fram i landet, men uten i det hele tatt å nevne at denne interessen i stor grad faktisk er siktet inn mot Nidaros og Olavstradisjonen.
Denne forlegenheten når det gjelder Norges hellige steder ser man fortsatt også når det gjelder for eksempel Østlandets - og i noen grad Värmlands og Bohusläns - skytshelgen St. Hallvard, og hans glemte grav et sted i Oslo. Det samme gjelder Vestlandets skytshelgen St. Sunniva, og hennes glemte grav et sted i Bergen.
Gjennom Borgå-fellesskapet har Den norske kirke fått mulighet til å lære hvordan søsterkirker tenker om sine hellige steder - i Uppsala og Canterbury, i Durham og Vadstena. Mest åpne for å lære om dette er biskop og bispedømmeråd (stiftsstyrelse) nettopp i Nidaros, mens altså den sentrale kirkeledelse nøler.
Inntil kong Carl XIV Johan i 1843 tillot at Den romersk-katolske kirke igjen kunne etablere seg i Norge, hadde den lutherske konfesjon vært enerådende i landet siden reformasjonen. Utover på siste halvdel av 1800-tallet fikk også andre protestantiske kirker, og Det mosaiske trossamfunn, fotfeste i landet. Men først så sent som i 1956 ble grensene åpnet for dem man tydeligvis hadde fryktet lengst: den romersk-katolske ordenen Jesu Selskap - jesuittene. Det skjedde mot mange av Den norske kirkes biskopers vilje.
I dag er Den norske kirke med i Kirkenes Verdensråd, Det Lutherske Verdensforbund, Den Europeiske Kirkekonferanse og Nordisk Økumenisk Råd. På hjemmeplan er kirken sentral i Norges Kristne Råd, der de fleste landsomfattende kirker er med. Den norske kirke har også vært aktivt med i teologiske samtaler med blant andre Den romersk-katolske kirke, Metodistkirken (der en avtale om kirkefellsskap ble inngått i 1997) og Baptistkirken.
Den mest omfattende avtalen som Den norske kirke er del av, er imidlertid Borgå-avtalen. Når kirkene som forvalter de historiske bispesetene i Norden, i de baltiske statene og på De britiske øyer, nå har funnet sammen, er det en inspirasjon til hele den økumeniske bevegelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar