Artikkel i boken Kirke for morgendagen, Verbum forlag mars 1991
Anno Domini 1979 kom en fredsæl prest vandrende til Nidaros og Kristkirken der. Han kom nordfra for å overta det som var igjen etter bispesetet som engang hadde tilhørt Norges erkebiskoper. Siden han sist fór forbi Hellig Olavs gravkirke hadde Kristen Kyrre Bremer i fjorten år vært prest, prost og biskop nord i Hålogaland, i stiftet der han selv kom til verden femti år før – ved Tana-elven.
Da folk nordpå i det Herrens år 1972 ville hente ham fra Senja og inn til Tromsø by som bisp, hadde han vegret seg nesten som embetsbor Morten, som engang gjemte seg blant gjessene i Tours. Da han var på plass i embetet hadde Kristen sagt at han helst ville vende tilbake til prestetjenesten etter noen vintre på bispestolen.
Da sytten år var gått siden han ble bisp, og ti år siden han forlot Tromsø, hadde Kristen likevel ikke lagt av seg bispekorset. Mange mente embetet og dets lange tradisjon i Norges kirke, hadde gjort noe med ham.
Dermed var det bisp Kristen som en forsommerdag i det Herrens år 1989 sto ved Olavsportalen i Nidarosdomen da den polske biskopen på Peters stol kom vandrende den lange veien til Norges fremste helligdom. Det var første gang Roma-kirkens øverste biskop la veien til kirken i Norden, mer enn 450 år etter at den hadde brudt enheten i vestkirken og valgt den tyske munken Luthers vei.
Nidarosdomen, som hadde vært senter for den norske kirkeprovinsen i nær et halvt årtusen da bruddet skjedde, var nå valgt som det første lutherske gudshuset i Norden som pave Johannes Paul den andre skulle gjeste.
De to hadde møttes kort høsten fire år før, da bisp Kristen og hans følge var blitt godt mottatt av Johannes Paul i Vatikanet.
Nå var det nordmannens tur til å ta imot, til å åpne sin katedral for en trosbror som han kunne knele i bønn sammen med, men ennå ikke feire nattverden med.
Kristen stod der nokså ensom i nordskyggen av Nidarosdomen. Han hadde prestene sine rundt seg, og domkirken var full av mennesker, både av luthersk og annen bekjennelse. Men av hans nærmeste, de ti andre norske biskopene, hadde bare tre tenkt at det ville være bruk for dem i Nidaros denne dagen.
En av de tre, som nå satt inne i domkirken, var biskopen i hovedstaden Oslo. I mer enn halvtannet århundre nå hadde han og hans forgjengere på bispesetet dernede ved ruinene av Halvarddomen vært de norske biskopenes ledere, i det senere utpekt ved årlige valg. I domkirken satt også de to legmennene som for denne fireårsperioden var valgt som ledere for de sentrale rådene som Den norske kirke nå hadde hatt noen år.
Kongen, den femte Olav på Norges trone, og den som nå utpekte landets biskoper, hadde den lavmælte Kristen trolig ikke hatt frimodighet til å invitere til nasjonalhelligdommen denne jundagen. Var han blitt spurt, ville han nok ha kommet opp fra Oslo. Fra Kongens råd hadde bare kirkeministeren møtt fram. Førsteministeren hadde valgt å ønske god ferd videre alt da Roma-bispen fór fra Oslo om morgenen.
Utover vinteren hadde bisp Kristen selv bare langsomt innsett kraften i den gudstjenesten han nå om noen minutter skulle forrette. Det han og de andre bispene hadde tenkt skulle være en enkel Ordets messe med idet paven fór gjennom Trøndelag dagen etter hovedfeiringen i hovedstaden, var uavhengig av dem vokst til hovedfeiringen under Johannes Pauls norgesferd.
Idet Roma-bispen og hans følge kom det siste veistykket østfra Stjørdalen sto bisp Kristen der, en fredsæl prest fra nord som var vokst til enhetens milde tjener i Nidaros. Når folk siden så tilbake på disse timene, skulle mange takke Vårherre for Kristen, andre beskrive ham som en søyle av en biskop.
Det folk senere husket var den enkle og varme verdigheten som Kristen av Nidaros viste der han ledet Johannes av Roma til hedersplassen fremme i oktogonen, og lot Nidarosdomen og kirkens ritualer tale. Da bisp Kristen i noen korte minutter lot sine egne ord lyde var det ikke for å tale om munken Luthers vei eller drøfte de mange problemene kirkene imellom.
Kristen talte om sorgen over at Norges kirke for 450 år siden ble revet løs fra enheten, om gleden over at avrevne bånd igjen var begynt å knyttes.
Lenge etter ble det snakket om hvordan det kunne gå til at bisp Kristen lot til å være så fri for det tvisynet som hadde preget mange andre av Norges kirkes ledere da planene ble lagt for Roma-bispens besøk. Noe fullgodt svar var ennå ikke gitt.
Mange mente at Kristen Kyrre gjennom herkomst, oppvekst, studier og tjeneste var blitt lite preget av dem i Norge som hadde drevet det lengst i å gå munken Luthers vei. Dermed hadde han bevart mer av landets ubrudte, lavmælte kirkearv – olavsarven, nidarosarven, ble det sagt.
Folk sa at Kristen alt i barndommen møtte Norges kirke- og kulturarv som én ubrytelig enhet, at teologistudiene ved Universitetet i Oslo var egnet til å styrke dette hos ham, og at hans tyve presteår – i Kongens hær i Norge og Det hellige landet, og i Hamar og Nord-Hålogaland bispedømmer – alltid holdt ham fast i dette.
Det sa likevel mye om hvor glemt landets kirkearv var blitt hos dem som i disse årene var satt til å lede kirken, at selv en bisp med Kristens bakgrunn bare langsomt, nesten for langsomt, fikk øye på Norges tusenårige kirkesentrum Nidaros som noe mer enn et museum.
Da han forsto at folket mente alvor da de talte om nasjonalhelligdommen i Nidaros, et alvor han ikke var vant med fra bispemøtene, ble det også lettere for ham å se sin egen rolle som en av de fremste tjenere for kirkens enhet. Uten å legge av det fredsæle og det lavmælte kunne han nå tryggere og myndigere enn før aksle bispekåpen, viss på at en bisp skulle slippe å være smålåten når han utførte den tjeneste kirke og folk hadde satt ham til.
Slik gikk han i disse årene mange ganger i spissen og talte deres sak som fra land langt borte så Norge som fristed fra fengsel, tortur og død. Nordmennene, som i mange århundrer hadde levet avstengt lengst nord i verden, tok ikke alltid vel imot disse. Fra den bispestolen som i århundrer var Norges åpne dør til Europa, talte bisp Kristen ofte disse menneskenes sak, både med folket og med Kongens råd og klerker.
Vel et år etter Johannes Paul hadde gjestet Nidaros, gjorde bisp Kristen opp med seg selv at han for helsens skyld ville trekke seg fra embetet etter 65-års levetid. Han sa etterpå at avgjørelsen ikke hadde vært lett. Både i Nidaros og i andre bispedømmer var det mange som sørget over at han skulle forlate embetet.
Ved fastetider i det Herrens år 1991 legger den fredsæle presten fra nord Nidaros og Kristkirken der bak seg. Han reiser over Nidelven ved Elgseter og legger veien sørover.
Fra Hellig Olavs gravkirke farer Kristen gjennom Hellig Torfinns og Hellig Halvards bispedømmer, til de brede jordbruksbygdene ved Rygge gamle kirke sør i Borg bispedømme, stiftet som har fått navn etter Olavs gamle by ved Sarpsfossen. Det er på disse traktene hans make gjennom alle preste- og bispeår, Hanna Guren, har sin hjemstavn.
Folk undres nå hva Kristen Kyrre vil bringe med seg på veien videre, hva Nidaros har gjort med ham og hva Nidaros kan gjøre med Norges kirke.
På sin vei sørover vil bisp Kristen dra gjennom sognet der han hadde sine første presteår, Nord-Fron i Gudbrandsdalen. Han vil minnes det uanselige, sterke båndet mellom kirke og folk ogå i disse bygdelagene. Vil han også se at han gjennom sine år som prest har knyttet disse og andre bygder og byer til Nidaros?
Det går et bånd fra Skåbu til Nidaros, som det går fra Bardu og Senja, Tromsø og Rygge – ja Oslo, Bjørgvin og Varanger. Bisp Kristen er ett uttrykk for dette båndet, ikke mer. Båndet var der, er der og vil være der mellom Nidaros og alle sogn i Norges kirke.
Til lenge etter at Norges kirke valgte munken Luthers vei var dette er bånd nordmenn flest visste om, båndet som Olav bandt mellom kirke og folk da han falt på Stiklestad og Kristkorset ble lagt over øksen. Det siste århundret har mange glemt båndet.
Bisp Kristen kom til Nidaros femti år etter at olavsbåndet var blitt forsterket ved 900-årsminnet for Hellig Olavs død. Han forlater Kristkirken 39 år før tusenårsminnet, viss på at stadig flere igjen ser det han selv har lært ved å leve i Nidaros: at det er her Norges kirkes sentrum ligger.
Om Kristen Kyrres etterfølgere på Nidaros bispestol får visdom til å holde kursen han har staket ut, vil Norges kirke i det Herrens år 2030 stå der som Kristi kirke med tusenårige røtter i landets jord – der kirke og folk er bundet sammen av olavsbåndet.
Om Vårherre ikke skulle se slik i nåde til bisp Kristen at han vil kunne komme til Nidaros ved Olsok om 39 år, ønsker mange at han i årene som kommer kan hjelpe til med å fornye olavsbåndet – sør i landet der han nå bosetter seg, og overalt han vandrer.
Det kom en lavmælt prest fra nord for å bli bisp i Nidaros. Da han fór videre sørover hadde Nidarosdomen gjort sin gjerning med ham. Den hadde latt ham se olavsbåndet, det som forener Norges kirke og minner den om dens tusen år som gren av Kristi kirke i gamle Europa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar