Artikkel i tidsskriftet Kirke og Kultur 3/1991
Nidarosdomen 27. juli 2020.
Foto Øivind Østang.
Det er både fremtidige, nåtidige og historiske årsaker bak forslaget om at Den norske kirkes ledelse, det vil si Kirkemøtet, i løpet av 1990-årene tar initiativ til å nyskape embedet som erkebiskop i Nidaros. Forslaget er modnet frem etter undertegnedes femten år på nært hold av kirkeledelsen, først og fremst som redaktør i Kirkens Informasjonstjeneste.
Ikke minst springer forslaget ut av at man har kunnet sammenligne hvordan Den norske kirke ledes og fremtrer i offentligheten, med hvordan dette skjer i søsterkirker. Det vil først og fremst si episkopale folkekirker i Norden og Europa, uansett konfesjon.
Forslaget går ikke ut på å gjeninsette en middelaldersk kirkefyrste i en mer autoritær kirkeordning, men å gi Norges tildels demokratisk styrte folkekirke av idag den naturlige samlingsskikkelse som den mangler - innad som utad.
Det dreier seg om en justering som igjen kan bringe Den norske kirkes sentrale organisasjon i pakt med Norges, Nordens og den øvrige kristenhets lange tradisjon med episkopale folkekirker.
Situasjonen idag preges av at Den norske kirke i de senere år har tatt et langt skritt bort fra det å ha biskoper som sentrale symbolbærere. Hensikten har vært den beste; å styrke legfolks medbestemmelse på alle plan, og slik føre Hans Nielsen Hauges opprør til topps i kirkeledelsen.
Resultatet er blitt en såvidt sterk synodal kirkeordning at man fra tid til annen kan føle seg mer hensatt til en reformert enn en luthersk kirke. Den fra før uklare arbeidsdeling i bispekollegiet er smittet over til forholdet mellom Bispemøtet og de nyere sentralorganer Kirkemøtet, Kirkerådet og Mellomkirkelig Råd, og forholdet mellom disse.
Uklarheten ble avslørt for all verden da Kirkens tre valgte toppledere - Kirkerådets, Mellomkirkelig Råds og Bispemøtets formenn - ikke maktet en samlet forberedelse av folkekirkens rolle i pavebesøket i 1989, til tross for innpå to års frist. Følgen var at de fleste biskoper uteble fra fellesgudstjenesten i Nidarosdomen, og at pavens gave til Den norske kirke gikk fra hånd til hånd under mottagelsen på Akershus Slott kvelden før.
Om man ikke velger å fortsette i den reformerte retning som man er inne på når sentrale kirkeledere for eksempel tar til orde for biskoper på åremål, finnes det kun ett forbilde for den samlende skikkelse som Den norske kirke trenger. Det er en erkebiskop i Nidaros, formet etter mønster av vår tids lutherske erkebispeembeder i Den svenske og Den finske kirke, i Uppsala og Åbo.
Svensk og finsk kirkeordning har på de fleste andre punkter tjent som forbilde for reformene i Den norske kirkes sentrale ledelse siden 1984.
Foruten å bringe Den norske kirke mer i takt med nære søsterkirker, i Norden og lutherdommen forøvrig, vil en slik justering av kirkeordningen forenkle forholdet til kirker som den er iferd med å knytte nærmere bånd til. Det gjelder såvel Den engelske kirke og Det anglikanske kirkefellesskap, som kristenhetens katolske og ortodokse flertall.
Slik den her er tenkt, vil justeringen ikke berøre hverken statskirkeordningen eller kongens embete som Kirkens konstitusjonelle overhode. Bortsett fra på to punkter - vervene som formann i Kirkerådet og leder i Mellomkirkelig Råd, vil justeringen heller ikke svekke legfolks flertall i de ledende organer på riksplan.
I tråd med Stortingets ønske i 1981 skal Kirkerådet de nærmeste år gjennomgå hvordan ordningen med å delegere kirkelig myndighet fra Kongen til Kirkemøtet, fungerer. Det er i denne gjennomgang spørsmålet om erkebiskop hører hjemme.
Alt etter hvilken vinkel man ser den fra, fungerer Den norske kirkes nye ordning nokså bra og svært dårlig.
Utenfra sett virker det hele nokså uproblematisk. Det skyldes i hovedsak at nyordningen egentlig ikke tas på alvor. Offentligheten regner fortsatt Kirken som hovedsakelig episkopal, med den til enhver tid sittende Oslo biskop som "primas".
Innenfra kan det også virke uproblematisk, særlig når man betrakter det årlige kirkemøtes gode samarbeid mellom bisper, prester og legfolk.
Men når delegatene reiser hver til sitt, og det daglige samarbeid overlates til de valgte og daglige ledere i Kirkerådet, Bispemøtet og Mellomkirkelig Råd, melder uklarheten seg. Dette skyldes selve ordningen; ikke personene.
I beste lutherske tradisjon er det nemlig flere som samtidig har siste ordet, og som skal fremstå på linje. Som sogneprest og menighetsrådsformann forsøker lokalt, og biskop og bispedømmerådsformann regionalt, må formennene i Bispemøtet, Kirkerådet og Mellomkirkelig Råd - og deres respektive daglige ledere - hele veien utvise store mengder smidighet, samarbeid og improvisasjon for at en komplisert kirkeordning skal kunne fungere slik den er tenkt.
Hver gang prest, prost og bisp fremstår som de egentlige ledere, fungerer kirkeordningen strengt tatt ikke. Tydeligst er det på riksplan, når det som oftest ikke er trekløveret Kirkerådets, Bispemøtets og Mellomkirkelig Råds formenn som sammen representerer Den norske kirke ved de offisielle anledninger - men Bispemøtets formann alene.
Når de tre forsøker å fremstå sammen, som for eksempel under pavebesøket i 1989, stemmer det dårlig med såvel nordmenns som utenlandske gjesters bilde av en nordisk folkekirke å se en ledertroika der den som bærer tradisjonelle verdighetstegn som biskop, er nummer to eller tre - etter valgte legfolk som kommer og går i kirkens splitternye møter og råd.
Kirken har dermed gått svært mye lenger i å demokratisere symbolbærer-rollen enn hva den langt mer demokratisk styrte stat har gjort. Mens det ikke er tvil om rangforskjellen mellom den livsvarige embetsbærer, Kongen, og den folkevalgte statsminister, har Kirken plasserten i utgangspunktet uklart definert embetsbærer, Oslo biskop, mellom eller etter to "folke"valgte rådsformenn.
Mens Kirkens ledelse har brukt mye tid på å utrede hvordan nyordningen skal fungere internt og overfor det statlige kirkestyre, er disse utadvendte - og mest offentlige - sider ved saken knapt reist.
Et kjernepunkt i Den norske kirkes uklare ledelse er at offentligheten er overbevist om at Oslo biskop er Den norske kirkes "primas", i betydningen "overhode" eller "øverste leder", noe han innad ikke har støtte for å være. I kristenheten forøvrig betyr primas "fremste erkebiskop" eller "fremste biskop". Dette har Den norske kirke ikke hatt siden reformasjonen i 1537.
Om noen er Den norske kirkes overhode etter gjeldende statskirkeordning, og da faktisk i betydningen "pave" - fordi det er han som utpeker biskoper, er det kongen. Oslo biskop ivaretar enkelte av de oppgaver som tilligger en erkebiskop. De øvrige primas-oppgaver er fordelt Kirkedepartementet, Kirkemøtet og Nidaros biskop.
Vigsling av andre biskoper er den mest fremtredende erkebispefunksjon som ivaretas av Oslo biskop. Han ivaretar imidlertid ikke den naturlige primas-oppgave det er å krone eller signe nasjonens konge. Her gjør hans uavklarte status som hovedstadens biskop og kongehusets prest, men ikke biskop i nasjonalhelligdommen, at han må vike for historiens tyngde og for sin kollega i Nidaros, Norges kirkesentrum gjennom snart tusen år.
"Vike" er likevel ikke en helt dekkende beskrivelse av det som disse våruker har skjedd under forberedelsene til kong Harald Vs og dronning Sonjas signing i Nidarosdomen 23. juni. Snarere er det slik at Oslo og Nidaros biskoper, i en sak som til de grader samler alles interesse, av en mangelfull kirkeordning har vært tvunget til å manøvrere i uvant farvann og improvisere der trygge regler skulle ha ledet dem.
At Oslo biskops primas-rolle utad rimer dårlig med kirkens egen ledelsesstruktur, ser man i Kirkemøtet, dets utøvende hovedorgan Kirkerådet, dets utøvende sekundærorgan Mellomkirkelig Råd og dets innebygde organ Bispemøtet:
Oslo biskop er ikke Kirkemøtets president eller hoveddirigent. Oslo biskop er ikke Kirkerådets formann. Oslo biskop er ikke Mellomkirkelig Råds formann. Oslo biskop er ikke Bispemøtets selvskrevne formann. Alle verv som ville vært opplagte for en primas.
Kirkemøtets dirigentskap, som velges for hver årlige sesjon, består av to legfolk og en geistlig. Oslo biskop har siden det første kirkemøte i 1984 ikke vært valgt til dirigent.
Kirkerådet, og forgjengeren Bispedømmerådenes Fellesråd, har siden starten i 1963 alltid hatt leg formann. Oslo biskop har i perioder vært Bispemøtets representant i rådet, senest siden 1990.
Mellomkirkelig Råd, og dets forgjenger Mellomkirkelig Institutt, hadde Oslo biskop som formann fra opprettelsen i 1951 til det i 1984 ble lagt under Kirkemøtet. Det har siden hatt leg leder. Oslo biskop har vært medlem til 1990, i kraft av et internasjonalt verv.
Bispemøtet har, siden det i nåværende form oppstod tidlig i dette århundre, ved årlige valg utpekt én til å lede møtene ("preses") når det sitter sammen. Dette har til nå alltid vært Oslo biskop. Biskopene er samtidig nøye med å understreke at preses bare er "den første blant likemenn", "primus inter pares". Den språklige likhet mellom primas og primus, og latinkunnskaper som ikke alltid er på topp, bidrar også til at mange oppfatter Oslo biskops posisjon som mer prominent enn det er grunnlag for.
Det samme gjør den nye ordning at biskopene møtes både høst og vår, og dessuten har et arbeidsutvalg som fungerer mellom møtene. Presesvalget anses dermed å gjelde for hele året - ikke bare for samlingene.
Et gløtt på norsk kirkehistorie viser likevel at det ikke er slike interne formalbetraktninger som har gitt inntrykk av at Oslo biskop er Kirkens de facto overhode.
Da den siste erkebisp, Olav Engelbrektsson, forlot Nidaros i 1537, ble kongen i København kirkerettslig sett både pave og erkebiskop i Danmark-Norge. Hans nærmeste kirkelige rådgiver ble Sjællands (nå Københavns) biskop. Norges biskoper ser ut til å ha rangert i forhold til denne biskop på samme uavklarte måte som dagens bisper rangerer i forhold til Oslo biskop.
Ettersom den tidligere hovedstad, Oslo, ble sete for kongens stattholder i Norge, fikk biskopen der trolig allerede i dansketiden noe av en ledende rolle i forhold til kollegene i Bergen, Stavanger og Trondheim (Hamar bispesete var uten biskop fra reformasjonen til 1864).
Da den ene union avløste den andre i 1814, ble Oslo (Christiania) igjen hovedstad. Den norske kirke, som ikke ble underordnet erkebispen i Uppsala slik den hadde vært underordnet Sjællands biskop, ble etter nær 300 år igjen nasjonalkirke - men på en ny måte.
Hjørnestenen i landets kirkelige og nasjonale identitet, Nidaros, slumret under støvet av dansk lutherdom og norsk historieløshet. Konge, storting og regjering tok naturlig sete i Christiania. Hovedstadens (Akershus) biskop ser ut til å ha inntatt samme uformaliserte lederposisjon som man var vant til at Sjællands biskop hadde hatt i dansketiden. Skjønt ikke helt.
Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 tenkte nemlig noe større om nasjon og kirke, idet den sa at Norges konge fra nå av skulle salves og krones i Trondheims domkirke; med andre ord ikke i hovedstadens domkirke. Begrunnelsen var den ennå forfalne Nidarosdomens plass i den del av Norges historie som man nå langsomt var i ferd med å gjenoppdage.
Dermed, og etterhvert som den nasjonale bølge vokste utover på 1800-tallet, gled Nidarosbispen inn som motpol til hovedstadsbispen. Ved de fire anledningene på 1800-tallet da mangelen på formell arbeidsdeling mellom de to biskopene var mest synlig, kongekroningene, spilte biskopen i Nidaros den ledende rolle.
Slik har situasjonen vært til idag. Om noe er endret, så er det at Nidaros og Nidarosbispens posisjon er styrket, gjennom landets første selvstendige kongekroning på 600 år - i Nidarosdomen i 1906, ved motstanden mot Quisling-feiringen der i 1942, ved Olav Vs signing i 1958, ved plasseringen av kronregaliene i domen i 1988, ved pavebesøket i 1989 og ved kong Harald Vs signing 23. juni iår.
Slik ser folket på saken. I kirkeledelsen er det imidlertid fortsatt en tendens til å betrakte Nidaros som kun ett av elleve stift, og Nidarosdomen som én av elleve domkirker. Dette reflekterer at Kirkens ledelse i hovedsak er sprunget ut av den smale pietistiske strømning som har vært dominerende et århundres tid, og som har hatt liten sans for de lange linjer i Norges kirkehistorie.
Men det finnes bevegelse. I et tilbakeblikk på pavebesøket, i Tønsbergs Blad allerede 5. juni 1989, gav daværende biskop Håkon E. Andersen uttrykk for følgende ettertanke: "Burde man på forhånd ha tenkt seg at Nidaros-begivenheten måtte bli sentrum for all oppmerksomhet? Eller enda mer seriøst for fremtidig kirkelig planlegging: Er vi 'på vei mot Nidaros' i kirkelig tenkning - på mer enn en måte?"
Hva som er mest oppsiktsvekkende i indremisjonsbispens ettertanke kan være en smaksak: at han og hans kolleger var omtrent de eneste i landet som ikke så Nidarosdomens betdyning ved denne anledning, eller at han så raskt ga offentlig uttrykk for å ha innsett feiltrinnet ved ikke å være tilstede under gudstjenesten der.
Uansett er det i Nidaros nøkkelen til en bedre - og ikke minst avklart - balanse mellom synodalt og episkopalt også i norsk kirketradisjon, ligger og venter på dem som nå skal evaluere kirkeordningen fram mot tusenårsskiftet.
Forslaget om erkebiskop i Nidaros ble fremmet også i 1920-årene, ble overdøvet av 30- og 40-årenes nasjonalisme og kriser, og har vært nevnt siden. Når det nå reises og fortjener seriøs vurdering, er det første gang etter at Kirken i løpet av 1980-årene fikk sin tredelte toppledelse.
Reaksjonene på forslaget spenner trolig fra uttalt motstand i deler av kirkeledelsen, via usikkerhet hos andre og til uproblematisk aksept hos mange som ikke lar seg engasjere av indrekirkelige finesser, men som har sans for at Den norske kirke ved endel anledninger kan fremstå gjennom ett embete.
Spørsmålet bør uansett utredes. To tidsrammer synes naturlige: 1998 og 2006-2011.
I første tilfelle vil svaret være klart tidsnok til at biskop Andreas Aarflots etterfølger på Oslo bispestol kan vite om han eller hun skal overta de uklare forventninger som idag er knyttet til embetet, eller om Nidaros biskop da skal overta ledelsen i en klart definert episkopal-synodal kirkeordning etter mønster av det man idag ser i Den svenske og Den finske kirke.
Skiftet på Oslo bispestol finner senest sted sommeren 1998. Året før vil Nidaros bispestol stå meget sentralt i feiringen av Trondheim bys 1.000 år. Dette alternativ tilsier endelig stortingsbehandling i løpet av 1997 og endelig kirkemøtebehandling høsten 1996. Effektiv utredningstid vil dermed være frem til tidlig i 1995.
I det andre tilfelle, avhengig av når biskop Finn Wagle i Nidaros går for aldersgrensen, vil endelig stortingsbehandling måtte komme senest i 2005 eller 2010. Det tilsier endelig kirkemøtebehandling senest i 2004 eller 2009.
Innenfor nåværende statskirkeordning vil Den norske kirkes erkebiskop først og fremst fylle rollen som Kirkens samlende figur nasjonalt og internasjonalt, nest etter kongen.
Rollen vil innad ikke innebære særlig mer enn at erkebiskopen er Kirkemøtets faste president, Kirkerådets og Mellomkirkelig Råds faste formann og Bispemøtets faste preses. Legfolks plass og innflytelse i kirkeledelsen vil forøvrig kunne beholdes uendret, også som nestledere.
Kirkemøtets, sentralrådenes og Bispemøtets møter og staber bør legges fast til Erkebispegården i Trondheim. Statlige, kirkelige og kommunale myndigheter er for tiden midt oppe i vurderingene av hvordan denne bygningsskatt i fremtiden kan bli noe mer enn muséum. En bedre benyttelse enn å la gården være Kirkens hovedsete kan knapt tenkes.
I en eventuelt friere kirkeordning vil erkebispen kunne overta mer av den kirkelederrolle som siden reformasjonen har vært tillagt Kongen.
Mange løse tråder i Norges opprevne kirkelige og nasjonale vev kan vise seg å løpe sammen i et langlinjet mønster dersom utredningen settes igang, konkluderer og følges opp som her antydet.
Et langlinjet mønster som igjen kan være ryggrad i den naturlige selvbevissthet som nasjonen nå trenger, idet Norge - etter 600 års isolasjon - igjen åpner seg for det øvrige Europa.
Et langlinjet mønster som vil bekrefte den plass som Nidarosdomen har som landets nasjonalhelligdom, og peke fram mot tusenårsfeiringen for Hellig Olavs verk - i Trondheim, på Stiklestad og alle andre steder der helgenkongen minnes - om 39 år, i 2030.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar