2021-08-05 Ettertanke i Bodø

Innlegg på Facebook 5. august 2021

Olavskapellet i Bodø domkirke.

Foto Wikipedia.

En ettertanke på vei gjennom Bodø i dag: da Bodø domkirke ble vigslet 14. oktober 1956, var Olavskapellet på plass rett sør for koret. Domkirkens arkitekter Herman Munthe-Kaas og Gudolf Blakstad har her også skapt glassmaleriet. Det viser nederst Nidarosmerket - korset lagt over olavsøksene - og øverst helgenkongens kronede monogram. Var dette olsokfokuset - både kapellets navn og alterbildet - bestilt av organer i Den norske kirke? Eller var det arkitektenes idé?

Grefsen kirke i Oslo rommer et lignende spørsmål. Var det kirkelige organer som i 1940 ga klokkene i tårnet navnene Vox Angelorum, Sancta Maria og Sancta Margareta? Eller var det kommunearkitekt Georg Greve og hans kunstnerbror Bernhard Greve?

2021-07-29 Olsok i Nidaros

Innlegg på Facebook 29. juli 2021

Biskop Erik Varden av Trondheim katolske stift og luthersk presesbiskop av Nidaros Olav Fykse Tveit forlater oktogonen i Nidarosdomen sammen med sine prester etter olsokvesperen 29. juli 2021.

Foto Øivind Østang.

Det siste drøye døgnet har vært katolsk friluftsmesse ved St. Olav kapell på Stiklestad 28. juli, luthersk olavsvake i Nidarosdomen 28. juli og både luthersk og katolsk messe i Nidarosdomen i dag 29. juli. Men den felles katolsk/lutherske olsokvesperen - olsokaftenbønnen - i Nidarosdomen i kveld 29. juli, blir nok stående som kirkehistorisk. 

For første gang ledet den lutherske presesbiskopen av Nidaros og den katolske biskopen av Trondheim en gudstjeneste sammen fra høyalteret i helgenkongens gravkirke. Mens røkelsen steg under hvelvene og Schola Sanctae Sunnivae sang antifonene til Hellig Olavs ære.

2020-07-27 Slik er det ikke i Nidaros

Innlegg på Facebook 27. juli 2020

Nidarosdomen 27. juli 2020.

Foto Øivind Østang.

Slik Rolf Jacobsen beskriver det i diktet «I de store katedraler», er det ikke i Nidaros. Selv to døgn før festen for ham som denne gamle katedralen ble reist som gravkirke for, er det ikke folkeskarer «ut og inn». Og det skyldes ikke pandemien.

I Nidarosdomen er det folkeskarer ut og inn når det i normale tider er gudstjeneste, når pilegrimer får adgang etter avtale og når folk kjøper konsert- eller turistbillett. Ellers er dørene stengt og lysgloben mørk. Hele dagen er det mange som kommer, stopper, sitter, ser - utenfor de stengte dørene. Det er rart, også for nordmenn som har andre erfaringer med slikt lenger sør i Europa.

Rolf Jacobsen:
«Ennå høres dumpe slag av klokkers malmer.
Tonestrømmer fra de glemte salmer.
Folkeskarer ut og inn der svunne tider taler
i de meget store, meget gamle katedraler.» 

Ennå sees solskjær om en kvinne
med et nyfødt barn på armen dypt der inne.
Nesten lysredd. Bak et hav av kjerter
må hun lytte til de redde hjerter
som et håpets lys for verdens kvaler,
i de meget store, meget gamle katedraler.

Josef står der. Markus, Lukas, Peter
viser veien dit ditt øye leter
- til ditt eget ansikt, menneskenes, dødens,
alle smerters sannhet, løgnens, nødens,
alle gåters gåte, - verden selv som taler
ordløst i de gamle katedraler.

Kirkers tusen spir hvor enn du vanker
er en tornekrans om menneskenes tanker.
Ennå blod fra pannen. Hanen galer.
- Peter - Peter? spør de gamle katedraler.»

2012-07 Olav ble født på Gvarv

Artikkel til VG  juli 2012

Tinghaugen på Gvarv, like vest for Nordre Lindheim gård.

Foto worldorg.com

Det har lenge vært uvisst hvor Olav Haraldsson, som falt på Stiklestad for 982 år siden i dag, ble født. Det vi har hatt å holde oss til, er Snorres ord om at Olav var sønn av Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdatter, og vokste opp hos stefaren Sigurd Syr på Ringerike. I fjor leverte rettshistoriker Thorstein Vale en velfundert teori: Olav ble født på Nordre Lindheim gård på Gvarv i Telemark i 993.

Det bør ikke holdes mot Thorstein Vale at han bor på Gvarv. Snarere er vel det årsaken til at han, mangeårig høyesterettsadvokat med blant annet fast eiendoms rettsforhold og rettshistorie som spesiale, begynte å lete der ingen til nå har lett: i lokal folke- og rettstradisjon og i en annen sagakilde enn Snorre - den islandske Flateyarbok. 
 
Dette har han redegjort for i bladet St. Olav 1-2012, bladet Pilegrimen 3-2011, på Sauherad Historielags nettsted (http://sauherad.historielag.org) og i boken ”Nes og Saudes gamle historie som del av det gamle Grenland” (2010). 

”… oppe i Grenland i Vik”

Som barn lærte Vale av morfaren, lokalhistoriker Thorstein Gunheim, om tradisjonen som sa at Olav Haraldsson ble født ”framom peisen på Nordigard Lindheim” øst for Gvarv.

 
Flateyarbok, skrevet på Island sent på 1300-tallet og ennå ikke oversatt til norsk, har flere detaljer om Olav Haraldssons fødsel enn Snorre, detaljer som historikere til nå ikke har festet seg mye ved. Sammenholdt med tradisjonen på Gvarv fikk opplysningene mening for Vale: fødselen skjedde oppe ”i Grenland fylke i Vik”, ”på gulvet”, ”i heimen” til småkongen eller lendmannen Harald Grenske – Harald fra Grenland.
 
Vale har funnet én forfatter som ser ut til å ha vært på samme sporet før: den katolske sognepresten Celestin Riesterer i Kristiansand skrev i 1930 i tidsskriftet St. Olav at ”Olavs vugge stod i Telemarken”. Riesterer hadde kanskje vært på Gvarv og hørt folk fortelle?

Gamle Grenland

Men Grenland ligger da nede rundt Skiensfjorden, ikke oppe i Gvarv-traktene? Ja, men det er bare siden 1917 området fra Skien og sørover har vært omtalt som Grenland, et navn som da hadde vært ute av bruk siden 1661. Navnsettingen skjedde til tross for at blant andre historikeren P. A. Munch hadde konkludert med at Grenland opprinnelig dekket bygdene oppe ved Norsjø, flere mil nord for Skien. 
 
Det var som pensjonist Vale fikk tid til å bruke sin fagkunnskap der morfaren hadde gitt slipp i arbeidet med å finne grensene for det gamle Grenland. Ved hjelp av skattelister og bygdetingsprotokoller kunne Vale i 2010 dokumentere at Grenland fylke utgjorde de senere skipreidene Lindheim (Lendheim) og Volufors (Ulefoss) – det vil si bygdene fra rundt Norsjø og så langt vest og nord som til Drangedal, Bø og Notodden. Vale dokumenterer også at stedet for Grenland fylkes ting - Grensketinget - var Tinghaugen på Lindheimhøyden ved Gvarv.

Digrenes

Vale dokumenterer at Lindheim-gårdene på Gvarv tidligere utgjorde storgården Digrenes, som var ”lendheimen” – sete for lendmannen - i Grenland fylke. Våningshuset på Nordre Lindheim ligger like ved Tinghaugen, og dermed med stor sannsynlighet nær der våningshuset til lendmann Harald Grenske lå.

Vale påpeker at Olav Haraldsson dermed kunne bruke Digrenes som slektsnavn, og minner om at både Olavs slektning Bjørn Stallare og kongen selv brukte kortformen Digre. Digre var følgelig ikke et klengenavn men et navn som knyttet Olav til slektsgården.

Lar seg ikke motbevise

Flateyarbok legger Olavs fødsel til sommeren 993, to år før Harald Grenske skal ha omkommet i en brann i Sverige. Noe etter dette giftet Åsta seg med Haralds tremenning Sigurd Syr på Bønsnes ved Tyrifjorden.

 
Thorstein Vale ba historieprofessor Torgrim Titlestad ved Universitetet i Stavanger etterprøve hans bruk av Flateyarbok som kilde for konklusjonene. Titlestad sa 7. desember 2011 til NRK Telemark at Vale har trukket fram opplysninger som ikke lar seg motbevise. 
 
I sin bok ”Norge i vikingtid” (2011) skriver Titlestad derfor at Olav Haraldsson ble født ”i Sauherad i Telemark”.

Riksantikvaren

Thorstein Vale utfordret i fjor Riksantikvaren til å begynne å lete etter tuftene av den gamle lendmannsgården på Lindheimhøyden øst for Gvarv  – der Åsta etter store strabaser til slutt fødte Olav på gulvet foran grua en sommerdag for 1019 år siden.

2011-09-26 Det ligner på erkebiskop

Artikkel i VG 26. september 2011

Nidarosdomen 28. juli 2020.

Foto Øivind Østang.

2. oktober i år blir den første faste lederbiskopen i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, innsatt i embetet i Nidarosdomen, Hellig Olavs gravkirke og katolsk erkebispesete 1153-1537. Embetet er blitt omtalt som luthersk erkebiskop, mens kirkeledere og politikere har forsikret at det er det ikke. 

I virkeligheten er forskjellen i oppgaver svært liten mellom Sveriges og Finlands lutherske erkebiskoper på den ene side, og Bispemøtets til nå valgte leder på den andre. Når lederbiskopen er på plass i Nidaros, er forskjellen minimal. 

 

I Norden er det Folkekirken i Danmark som skiller seg ut i dette bildet, siden den formelt ikke har noen lederbiskop. Folkekirken på Island kan vi også holde utenfor, siden den bare har én stiftsbiskop.

 

Lederbiskop
Den norske kirkes lederbiskop har siden 1924 vært den formann (fra 1932 kalt preses) som biskopene har valgt seg imellom. 1924-1998 ble Oslo biskop valgt årlig, mens vervet siden har gått på omgang hvert fjerde år. 1817-1924 var Oslo biskop uten valg fremst i rang, mens Sjællands biskop hadde samme rolle i dansketiden 1537-1814. I katolsk tid var erkebiskopen i Nidaros Norges primas (fast lederbiskop) 1153-1537.

 

Svenska kyrkan har siden 1593 hatt den lutherske erkebiskopen i Uppsala som symbolsk primas. I katolsk tid var erkebiskopen i Uppsala Sveriges primas 1164-1593.

 

Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland har siden 1817 hatt erkebiskopen i Åbo som symbolsk primas. 1593-1817 var den lutherske erkebiskopen i Uppsala Finlands symbolske primas. I katolsk tid var erkebiskopen i Uppsala Finlands primas 1164-1593.

 

Valg og utnevnelse
Den nye lederbiskopen i Den norske kirke ble valgt blant de sittende biskopene i en svært begrenset prosess, og utnevnt av Kongen i statsråd.

 

I Den svenske og Den finske kirke velges og utnevnes erkebiskopen i omfattende kirkelige prosesser.

 

Forhold til biskopene
I Den norske kirke er lederbiskopen ikke overordnet andre biskoper. Som symbolsk primas blir hun kirkens fremste representant.

 

Heller ikke i Den svenske og Den finske kirke er erkebiskopen overordnet andre biskoper. Som symbolsk primas er han/hun kirkens fremste representant. 

 

Tilsynsområde og domkirke
I Den norske kirke har preses hatt eget bispedømme som tilsynsområde og ingen fast domkirke som preses. Nå blir tilsynsområdet Nidaros domprosti med Nidarosdomen som domkirke.

 

I Den svenske og Den finske kirke har erkebiskopen en del av henholdsvis Uppsala og Åbo bispedømme som tilsynsområde, og domkirken der som sin. Det meste av de to bispedømmene ble overført til en ekstra biskop i henholdsvis 1990 og 1998. 

 

Kontor og bolig
I Den norske kirke har preses til nå hatt kontor og bolig i egen stiftsby, og kontor i Oslo sammen med øvrig kirkeledelse. Nå blir det kontor og bolig i Trondheim, og kontor i Oslo sammen med øvrig kirkeledelse.

 

I Den svenske kirke har erkebiskopen kontor og bolig i Uppsala, sammen med øvrig kirkeledelse. I Den finske kirke har erkebiskopen kontor og bolig i Åbo, og kontor i Helsingfors sammen med øvrig kirkeledelse.

 

Rolle blant biskopene
I Den norske kirke innkaller og leder preses bispemøtene, og vigsler andre biskoper. Tidligere ble biskoper vigslet i Oslo domkirke, i senere år i egen domkirke. Nå kan lederbiskopen vigsle biskoper i Nidarosdomen.

I Den svenske og Den finske kirke innkaller og leder erkebiskopen bispemøtene, og vigsler andre biskoper – som oftest i henholdsvis Uppsala og Åbo domkirke. 

 

Rolle i kirkemøte og sentrale råd
I Den norske kirke har preses vært medlem av Kirkemøtet som stiftsbiskop og av det utøvende organet Kirkerådet som preses, men ikke medlem av Mellomkirkelig råd. Nå blir lederbiskopen medlem av Kirkemøtet og Kirkerådet som lederbiskop.

2010-07-19 Nidaros - å tenke stort om kirken

Artikkel i VG 19. juli 2010

 

Nidarosdomen 29. juli 2013. 

Foto Øivind Østang

Meldingen vedlegges protokollen, sa Stortinget da det drøftet ”presesfunksjonen” i Den norske kirke 11. juni. Tross de nøkterne ordene var det nå klart at folkekirken i Norge for første gang på nær 500 år får en fast, nå symbolsk, lederbiskop med Hellig Olavs gravkirke i Nidaros som domkirke. Men tenker dagens ledere i Den norske kirke så stort om kirken som politikerflertallet tror de gjør?

Eller er mange så innkjørt i sin kortsynte måte å tenke kirke på at de vil flytte den nye lederbiskopen til hovedkontoret i Oslo så snart sjansen byr seg?

 

Protestene mot fast lederbiskop i Nidaros toppet seg med kirkerådsleder Nils Tore Andersens hyllest av legfolks rolle i kirkeledelsen, og advarsel mot ”pomp og prakt” i Nidaros, i VG 6. april. Han ble grundig satt på plass i samme avis av tidligere Nidaros-biskop Finn Wagle 9. april. 

 

Kirkepresident 
Også tidligere har legfolk i vervet som leder av Kirkerådet, et verv som i Den svenske og Den finske kirke innehas av den lutherske erkebiskopen, gitt til beste lignende tanker.

 

I 1995 foreslo for eksempel daværende kirkerådsleder Oddbjørn Evenshaug, også han formet i indremisjonens kirkeforståelse, at Den norske kirke burde ledes av en leg, valgt kirkepresident ved siden av biskopenes formann (preses).

 

I farten glemte Evenshaug at kirkepresidentene allerede da var på vei ut av internasjonal lutherdom - til fordel for biskoper, og dessuten at det der ute var langt mellom kirkepresidenter som ikke var prester.

 

Hauges opprør - 
Det er blant annet her, i det som på indrekirkelig heter ”embetssynet”, at vi finner en viktig nøkkel til å forstå den utenfra sett overraskende motstanden mot lederbiskop i Nidaros. Og det er 1800-tallsgründeren og pietisten Hans Nielsen Hauge som står bak.

 

Hauge hadde sett seg lei på at innehaverne av det kirkelige embete, bisp og prest, på grunn av sine posisjoner også som statlige embetsmenn gjorde det umulig å samle mennesker til oppbyggelige møter utenom kirketid.  Etter Hauges opprør ble det åpnet for at også legfolk kunne utlegge Skriften offentlig. Emissærenes tid var inne.

 

- også i kirkeledelsen

Hauges opprør ble videreført av de uavhengige legmannsorganisasjonene for indre og ytre misjon, mens bisp og prest fortsatte å lede Den norske kirke – etter hvert sammen med valgte menighetsråd og bispedømmeråd. 

Siden 1970-tallet har Hauges opprør så blitt gjennomført, og det til gagns, i Den norske kirkes ledelse. For mens de fleste legmannsorganisasjonene i 150 år har levd godt med prester – ikke legfolk – som formenn og generalsekretærer, har de siste tiårenes fremvekst av topporganene kirkeråd og kirkemøte, gitt Den norske kirke langt flere legfolk i valgte og faste lederposisjoner enn Hauge kunne tenke seg.

 

Om ikke før fikk offentligheten øye på det da rådsformann Per Voksø trykket pave Johannes Paul IIs hånd før Oslobiskop Andreas Aarflot på Akershus slott 1. juni 1989, mens rådsformann Finn Olav Myhre noen minutter senere tok imot pavens gave til Den norske kirke.

 

Tusen års tradisjon
Det er blant annet dette bruddet med en tusenårig tradisjon med bisp og prest som kirkens symbolbærere i Norge, som er kommet til syne i striden om plassering av den nye lederbiskopen. Kirkemøte- og kirkerådsmedlemmer som har sine primære erfaringer fra den kompliserte balansegangen prest/menighetsrådsleder/kirkeverge og biskop/bispedømmerådsleder/stiftsdirektør, vil nesten uvegerlig anlegge et funksjonelt syn på saken: hvor er det administrativt mest effektivt å plassere nybispen?

 

Og når heller ikke biskopene, med Tor Singsaas i Nidaros som stødig unntak, er i stand til å heve blikket over det byråkratiske og administrative ved det nye embetet, blir det som det blir. Politikere som ikke helt har fått med seg Hauge-opprøret i kirkeledelsen, stusser over biskoper og rådsledere som ikke tenker stort nok om kirken til å se at det er i Nidaros den symbolske lederbiskopen bør sitte.

 

Hjem til Nidaros
Politikere som har gått inn for den nye lederbiskopen i Nidaros, er blitt beskyldt for ikke å ville slippe Den norske kirke fri fra statskirkeordningen. Det er vel en sannhet med modifikasjoner.

 

For beslutningen kan også godt forsvares slik: Det var kongen som, da kirken i Norge ble statskirke, flyttet lederbiskopen bort fra Nidaros – da er det naturlig at det er kongen som, når kirkens bånd til staten snart skal løsnes, flytter lederbiskopen hjem til Nidaros igjen.

 

De som er i Trondheim og på Stiklestad denne Olsokdagen, aner det pilegrimer fra hele Nord-Europa visste i århundrer og har begynt å se igjen: ”Norges hjerte” er i Nidaros fordi Kristi venn Olav ble gravlagt der.

2010-06-11 Blir Den norske kirke mer pompøs nå?

Innlegg i Vårt Land/Verdidebatt 11. juni 2010

 

Den norske kirkes biskoper i 2018.

Foto kirken.no.

I debatten om Den norske kirkes nye ledende biskop er det blitt vist til hvordan dette er ordnet i andre lutherske kirker i Norden. Det har vært antydet at Den norske kirke vil ordne dette på særnorsk og mindre ”pompøst” vis, om bare preses ikke får sete i Nidaros. Nå bærer det likevel hjem til Nidaros, så hva da med ”pompøsiteten”?

 

Oversikten nedenfor viser at forskjellen i oppgaver allerede i dag er nokså liten mellom Sveriges og Finlands lutherske erkebiskoper på den ene side, og Bispemøtets preses i Den norske kirke på den andre. Når ordningen med fast preses i Nidaros er på plass og Den norske kirke om noen år opphører å være statskirke, vil forskjellen være minimal. Det er Folkekirken i Danmark som skiller seg ut i dette bildet, siden man der formelt ikke har noen ledende biskop, mens Københavns biskop likevel er fremst i rang. Folkekirken på Island kan vi holde utenfor oversikten, siden den bare har én stiftsbiskop.

 

Ettersom de lutherske gudstjenesteordningene i Norden er svært like, er forskjellen minimal også om man ser på graden av "pompøsitet" når de ledende biskopene opptrer i messeklær. Og i kontorhverdagen skal det godt gjøres å se forskjell på dem. Dog har vi vel til gode å se Københavns biskop med fiolett skjorte og rundsnipp ... .

 

Ledende biskop
Den norske kirkes ledende biskop har fra 1924 til nå vært den formann/preses som biskopene har valgt seg imellom. Fra 1924 til 1998 var det Oslo biskop som ble valgt årlig, mens vervet siden har gått på omgang hvert fjerde år. I perioden 1817-1924 var Oslo biskop uten valg fremst i rang, mens Sjællands biskop hadde samme rolle i perioden 1537-1814. I katolsk tid var erkebiskopen i Nidaros Norges ledende biskop 1153-1537.

 

Svenska kyrkan har siden 1593 hatt den lutherske erkebiskopen i Uppsala som ledende biskop. I katolsk tid var erkebiskopen i Uppsala Sveriges ledende biskop 1164-1593.

 

Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland har siden 1817 hatt erkebiskopen i Åbo som ledende biskop. I perioden 1593-1817 var den lutherske erkebiskopen i Uppsala Finlands ledende biskop. I katolsk tid var erkebiskopen i Uppsala Finlands ledende biskop 1164-1593.

 

Folkekirken i Danmark har siden reformasjonen i 1536 formelt ikke hatt noen ledende biskop, men Københavns biskop (til 1923 Sjællands biskop) er fremst i rang og har en samordnende rolle. I katolsk tid var erkebiskopen i Lund Danmarks ledende biskop 1104-1536.

 

Valg og utnevnelse
I Den norske kirke har biskopenes formann/preses vært valgt av og blant de sittende biskopene siden 1924, fra 1998 til nå for en periode på fire år. Den nye ledende biskopen vil denne første gangen bli valgt av kirkelige organer blant de sittende biskopene, og utnevnt av monarken. Det ligger an til at utnevnelsen vil gjelde til pensjonsalder.

 

I Den svenske kirke velges og utnevnes erkebiskopen av kirkelige organer, ofte blant de andre biskopene men også blant andre prester og teologer. Utnevnelsen gjelder til pensjonsalder.

 

I Den finske lutherske kirke velges og utnevnes erkebiskopen av kirkelige organer, ofte blant de andre biskopene men også blant andre prester og teologer. Utnevnelsen gjelder til pensjonsalder.

 

I Den danske kirke velges Københavns biskop av kirkelige organer og utnevnes av monarken, ikke alltid blant de andre biskopene. Utnevnelsen gjelder til pensjonsalder.

 

Forhold til øvrig kirkeledelse
I Den norske kirke har preses ikke vært overordnet andre biskoper og øvrig kirkeledelse. Som symbolsk leder har han vært kirkens fremste representant. Dette vil ikke bli endret.

 

I Den svenske kirke er erkebiskopen ikke overordnet andre biskoper og øvrig kirkeledelse. Som symbolsk primas er han kirkens fremste representant.

 

I Den finske lutherske kirke er erkebiskopen ikke overordnet andre biskoper og øvrig kirkeledelse. Som symbolsk primas er han kirkens fremste representant.

 

I Den danske kirke er Københavns biskop ikke overordnet andre biskoper og øvrig kirkeledelse. Han har i noen grad en samordnende rolle blant biskopene.

 

Tilsynsområde
I Den norske kirke har preses til nå hatt sitt eget bispedømme som tilsynsområde. Tilsynsområdet vil nå bli en mindre del av Nidaros bispedømme.

 

I Den svenske kirke har erkebiskopen en mindre del av Uppsala bispedømme som tilsynsområde, etter at det meste av bispedømmet ble overført til en ekstra biskop i 1990.

 

I Den finske lutherske kirke har erkebiskopen en mindre del av Åbo bispedømme som tilsynsområde, etter at det meste av bispedømmet ble overført til en ekstra biskop i 1998.

 

I Den danske kirke har Københavns biskop København bispedømme som tilsynsområde.

 

Domkirke
I Den norske kirke har preses ikke hatt noen fast domkirke som preses. Fast domkirke for preses vil nå bli Nidarosdomen.

 

I Den svenske kirke har erkebiskopen Uppsala domkirke som sin domkirke.

 

I Den finske lutherske kirke har erkebiskopen Åbo domkirke som sin domkirke.

 

I Den danske kirke har Københavns biskop Københavns domkirke som sin domkirke.

 

Kontor
I Den norske kirke har preses til nå hatt kontor i egen stiftsby, og i Oslo sammen med øvrig kirkeledelse. Nå vil det bli kontor i Trondheim, og i Oslo sammen med øvrig kirkeledelse.

 

I Den svenske kirke har erkebiskopen kontor i Uppsala, sammen med øvrig kirkeledelse.

 

I Den finske lutherske kirke har erkebiskopen kontor i Åbo, og i Helsingfors sammen med øvrig kirkeledelse.

 

I Den danske kirke har Københavns biskop kontor i København.

 

Bolig
I Den norske kirke har preses hatt tjenestebolig i egen stiftsby. Nå vil det bli tjenestebolig i Trondheim.

 

I Den svenske kirke har erkebiskopen tjenestebolig i Ärkebiskopsgården i Uppsala.

 

I Den finske lutherske kirke har erkebiskopen tjenestebolig i Ärkebiskopsgården i Åbo.

 

I Den danske kirke har Københavns biskop tjenestebolig i Bispegården i København.

 

Rolle i Kirkemøtet
I Den norske kirke har preses til nå vært medlem av Kirkemøtet som stiftsbiskop. Nå vil preses bli medlem av Kirkemøtet som ledende biskop.

 

I Den svenske kirke er erkebiskopen medlem av Kyrkomötet.

 

I Den finske lutherske kirke er erkebiskopen leder av Kyrkomötet.

 

Den danske kirke har ikke kirkemøte.

 

Rolle i Bispemøtet
I Den norske kirke innkaller og leder preses bispemøtene. Dette vil ikke bli endret.

 

I Den svenske kirke innkaller og leder erkebiskopen bispemøtene.

 

I Den finske lutherske kirke innkaller og leder erkebiskopen bispemøtene.

Den danske kirke har formelt ikke noe bispemøte. Københavns biskop har likevel en samordnende rolle når biskopene samles til korte møter noen ganger i året.

 

Rolle i Kirkerådet
I Den norske kirke har preses siden 1980-årene vært Bispemøtets representant i Kirkerådet. Dette vil neppe bli endret.

 

I Den svenske kirke er erkebiskopen leder av Kyrkostyrelsen.

 

I Den finske lutherske kirke er erkebiskopen leder av Kyrkostyrelsen.

 

Den danske kirke har ikke et sentralt kirkeråd.

 

Rolle i Mellomkirkelig råd
I Den norske kirke har preses siden 1980-årene ikke vært medlem av Mellomkirkelig råd. Dette vil neppe bli endret.

 

I Den svenske kirke er erkebiskopen ikke medlem av Kyrkans internationella nämnd.

 

I Den finske lutherske kirke er erkebiskopen leder av Kyrkans utrikesnämnd.

 

I Den danske kirke er Københavns biskop medlem av Folkekirkens mellemkirkelige råd.

 

Vigsling av biskoper
I Den norske kirke vigsler preses andre biskoper, tidligere som oftest i Oslo domkirke - i senere år i deres domkirker. Dette vil ikke bli endret, men man vil ha mulighet til å legge vigslinger til Nidarosdomen.

 

I Den svenske kirke vigsler erkebiskopen andre biskoper, som oftest i Uppsala domkirke.

 

I Den finske lutherske kirke vigsler erkebiskopen andre biskoper, som oftest i Åbo domkirke.

 

I Den danske kirke vigsler Københavns biskop andre biskoper, tidligere som oftest i Københavns domkirke - i senere år i deres domkirker.

 

Liturgisk antrekk
I Den norske kirke bærer preses bispekåpe og brystkors utenpå vanlig prestedrakt, som andre biskoper. Dette vil ikke bli endret.

 

I Den svenske kirke bærer erkebiskopen bispekåpe og brystkors utenpå vanlig prestedrakt, samt stav og mitra, som andre biskoper. Erkebiskopens brystkors har en annen utforming enn de andre biskopenes.

 

I Den finske lutherske kirke bærer erkebiskopen bispekåpe og brystkors utenpå vanlig prestedrakt, samt stav og mitra, som andre biskoper.

 

I Den danske kirke bærer Københavns biskop bispekåpe og hvit messeskjorte med brystkors utenpå svart bispekjole (samarie) med pipekrage, som andre biskoper.

 

Embetsdrakt
I Den norske kirke bruker preses svart frakk (surtout) med hvit krage og brystkors, som andre biskoper. Kvinnelige biskoper bærer svart drakt med bispeskjorte og brystkors. Dette vil ikke bli endret.

 

I Den svenske kirke bruker erkebiskopen svart frakk (surtout) med hvit krage og brystkors, som andre biskoper. Kvinnelige biskoper bærer svart drakt med bispeskjorte og brystkors.

I Den finske kirke bruker erkebiskopen svart frakk (surtout) med hvit krage og brystkors, som andre biskoper. Når Den finske kirke i høst får sin første kvinnelige biskop, vil hun som embetsdrakt formodentlig bære svart drakt med bispeskjorte og brystkors.

I Den danske kirke bruker Københavns biskop svart bispekjole (samarie) med pipekrage og brystkors, som andre biskoper.

 

Daglig arbeidsantrekk
I Den norske kirke bruker preses vanlige klær, eventuelt med bispeskjorte og brystkors, som andre biskoper. Dette vil ikke bli endret.

 

I Den svenske kirke bruker erkebiskopen vanlige klær, eventuelt med bispeskjorte og brystkors, som andre biskoper.

 

I Den finske lutherske kirke bruker erkebiskopen vanlige klær, eventuelt med bispeskjorte og brystkors, som andre biskoper

 

I Den danske kirke bruker Københavns biskop vanlige klær, eventuelt med bispeskjorte (sjeldent) og brystkors, som andre biskoper.

 

Frykten for at fast preses med sete i Nidaros vil føre til økt ”pompøsitet” i Den norske kirke, har ikke grunn i virkeligheten. Men for de mange landet rundt som oppfatter Nidarosdomen som Norges viktigste kirkebygg, vil nok den nye biskopen fremstå med større tyngde. Det kan bli til gagn for både kirke, folk og for Den norske kirkes samarbeid med andre kirker.

 

2009-09-23 Varsom åpning mot Nidaros?

Innlegg i Vårt Land/Verdidebatt 23. september 2009

Kirkens hus i Oslo, kontorer for Kirkerådet i Den norske kirke.

Foto clemenseiendom.no.

Nå i september har to av de sentrale rådene i Den norske kirke, Kirkerådet og Mellomkirkelig Råd, sluttet seg til Bispemøtet (og regjering og storting) i at vervet som kirkens fremste biskop - presesbiskopen - bør legges fast til et nytt, tolvte bispeembete.

Interessant nok har de to rådene ikke lagt seg på de fleste biskopenes bastante linje at man kan glemme hele saken om ikke presesbiskopen plasseres i kirkebyråkratiet i Oslo og har Oslo domkirke som sin katedral.

Lengst bort fra tanken om presesbiskopen som sjefsbyråkrat i Oslo, gikk Mellomkirkelig råd 9.-10. september. Rådet sa at Den norske kirke må utvikle sin ledelse slik at kirken fremstår enhetlig innad, overfor samfunnet og overfor andre kirker. Dette trengs det tid for å utrede før man lager varige ordninger, sa rådet. Og lot være å si noe om hvor presesbiskopen bør ha sin domkirke – i Nidaros eller i Oslo.

17.-18. september sa også Kirkerådet at mye må utredes før en varig preses-ordning kan opprettes. Rådet mente samtidig - mot én stemme - at preses, i alle fall i en overgangsperiode, bør holde til i kirkebyråkratiet i Oslo og ha Feltprestkorpset som sitt tilsynsområde og Oslo domprosti som sitt tjenestedistrikt. Og dermed Oslo domkirke som sin katedral.

Her er Kirkerådets begrunnelse for å ha presesbiskopen i Oslo: "… det er her de sentralkirkelige råd, Kongen, regjeringen og stortinget er lokalisert". Og her er Kirkerådets ikke helt godt formulerte innrømmelse av at Nidaros kan ha noe for seg som tjenestested for presesbiskopen: "… det kan være kirkehistoriske grunner for å gjøre det og den symbolfunksjonen og rolle Nidaros domkirke representerer".

Om Stortingets kirkeforlik blir stående, kan mye av den Oslo-baserte statskirkeordningen være dramatisk endret om bare få år. Derfor vil det møte liten motstand i folket om også Den norske kirkes fryktsomme sentralorganer snart innser det alle vet som har sett Trondheim fra åsene i vest: Det er Hellig Olavs gravkirke i Nidaros som var, er og blir Norges kirkelige sentrum - ikke en bykirke i Oslo.
Derfor bør høstens kirkemøte peke lenger fram enn biskoper og kirkelige råd gjør, slik at regjering og storting i sin tur kan ha mer å bygge på:

- opprett et nytt Nidaros presesbispedømme som dekker deler av Trondheim by, der presesbiskopen av Nidaros har sete ved siden av biskopen i Nidaros og der Nidarosdomen er begges domkirke.

- gi presesbiskopen av Nidaros bolig og kontor også i Oslo så lenge det er nødvendig, og mulighet til å bruke det meste av sin arbeidstid der.

Denne modellen er nærmere beskrevet av domprost Knut Andresen i utredningen ”Styrkingen av funksjonen som Bispemøtets preses”, som ble presentert på kirken.no 19. august i år.

2009-07-29 I 1922 ville biskopene ha Nidaros - hva nå?

Artikkel i VG 29. juli 2009

 

Om Oslo og Hamar biskoper hadde fått det som de ønsket i 1922, ville Nidaros biskop Peter Wilhelm Bøckman blitt første lutherske erkebiskop i Nidaros.

Foto wikitree.com

Det er Olavsdag i et spesielt år for Den norske kirke. Mens regjering og storting støtter kirkens ønske om å plassere Bispemøtets leder (preses) fast ved ett bispesete, vil åtte biskoper tilbake til statskirkeligheten. Får vi ikke preses i Oslo, kan det heller være, sier de.

Biskop Tor Singsaas i Nidaros, og hans forgjenger Finn Wagle, sier at preses – etter tolv år i Møre, Nidaros og Agder – bør få fast sete i Nidaros. Ellers tar vi ikke tradisjonen etter Hellig Olav på alvor, sier de.

 

Uppsala, Åbo og Canterbury

Belastningen ved å være både preses og biskop i eget bispedømme har skapt enigheten om et tolvte bispeembete. Mønsteret er kirkesentrene Uppsala, Åbo og Canterbury. Der har folkekirkene i Sverige, Finland og England en ekstra biskop for de fleste oppgavene i bispedømmet, slik at erkebiskopen kan bruke tiden som symbolsk leder.

 

I Den norske kirke vil dette si Nidaros som fast preses og med tilsyn over Trondheim by, mens den tolvte biskopen får tilsyn over resten av bispedømmet. De åtte biskopene vil derimot gjøre den tolvte til preses, plassert i Oslo og med tilsyn over deler av byen. Dette er en parodi på ordningen i Uppsala, Åbo og Canterbury.

 

1922: Tre bisper vil ha Nidaros
Sjelden har Nidaros vært så nær å bli ledende biskop som i mai 1922. To av bispestolene – Oslo og Hamar – var nå ledige etter at Oslos Jens Tandberg og Hamars Gustav Dietrichsson var gått bort. I Nidaros satt 71-årige Peter Bøckman på overtid. 

 

21. april 1922 skrev Agder biskop Bernt Støylen og hans kolleger Peter Hognestad i Bjørgvin og Johan Støren i Haalogaland, til Kirkedepartementet for:

 

"… aa faa ophevet de bestemmelser hvorefter Oslo biskop er selvskreven førstemann blandt Norges biskoper, rangreglementet av 26. juli 1820, og at istedet Nidaros biskop faar denne plass.
              Helst skulde vi seet at biskopen i Nidaros samtidig fik igjen den gamle titel som erkebiskop i den norske kirke, uten at hans embede eller stilling forøvrig endres …".

Departementet sier ja
3. mai fikk statsråd Fredrik Olsen Nalum denne vurderingen fra byråsjef Sven Owing:

"Det synes rimelig at rangsreglementet … forandres således, at hvor flere av rikets biskoper er samlet har Nidaros … biskop … gang og sæde foran de øvrige. …
              Deptet bør ... si fra at det ikke kan anbefale at Nidaros bispedømme omdannes til et erkebispedømme … . Man kan ikke grave den gamle erkebispetitel op igjen … .
              Jeg foreslår derfor at saken ekspederes med sådan påtegning:
              Oversendes Nidaros biskop til uttalelse om første del av omstående forslag.
              Det bemerkes at deptet ikke vil kunne anbefale forslaget om å tildele Nidaros biskop titel av erkebiskop".

 

Nidaros sier tja
Biskop Bøckman fikk kollegenes brev uten at departementet sa at det kunne gå med på å gi Nidaros rang foran de andre. Han fikk bare vite at departementet var imot erkebispetittelen. Dessuten hadde ikke de tre kollegene orientert Bøckman før de skrev. 18. mai 1922 svarte Bøckman departementet slik:

 

" Den forrang som reglementet … gir Oslo biskop fremfor de øvrige, har liden eller ingen virkelig betydning. Den begrunder intet kirkelig primat, som gir ham ret til at tale og handle paa den norske kirkes vegne. …
              Skulde imidlertid kirkestyrelsen finde, at denne forandring nu bør gjøres, har jeg for min personlige del ingen grund til at sætte mig derimod for den korte tid, jeg muligens endnu kan ha at staa i mit embede".
              

Departementet bakker
Det avgjorde saken. Når Nidaros ikke bet på første ledd i kollegenes forslag, fikk det heller være. I sitt svar til Støylen 26. mai 1922 konkluderer departementet:

 

"Efter innholdet av denne erklæring finner departementet iallfall for tiden ikke å kunne treffe nogen forføining i anl. av den mottagne henvendelse fra de tre biskoper".

 

Om de tre hadde sørget for å ha Bøckman med på tanken, ville Nidaros biskop vært fremst i rang i snart nitti år nå. I løpet av 1920-årene ble Oslo biskops forrang fjernet fra hoffrangreglementet. Forsøkte Kirkedepartementet likevel å følge de tre biskopene?

 

I så fall hadde det ingen effekt. I 1924 begynte biskopene å velge Oslo til formann (senere kalt preses, til da en fullstendig ikke-kirkelig tittel) ved de årlige bispemøtene. Først i 1997 ble Oslo-dominansen brudt, ved at biskopene begynte å la vervet gå på omgang.

 

Hva sier Bjørgvin og Stavanger nå?
Ferskingene i bispekollegiet har ikke tonet flagg om Nidaros. I 1996 sa han som nå er Bjørgvin-biskop, Halvor Nordhaug, dette til Adresseavisen:

 

"Generasjonen før meg tenker mer fornuftig, funksjonelt og moderne. ... Mange … skjønner ikke at alt som taler for flytting til Nidaros er i oppdrift. … mye taler for at vi bør bryte opp og reise hjem til Norges åndelige hovedstad".

 

Nordhaug har ikke meldt at han har skiftet mening. Påtroppende Stavanger-biskop Erling Pettersen har også sans for Nidaros. De to bør derfor fortelle sin kollega Singsaas og oss alle at det er hjem til Nidaros vi skal – ikke tilbake til Oslo.

2008-07-28 Hjem til Nidaros

Foredrag under Olavsdagene i Sarpsborg 2008
Borgarsyssel Museum 28. juli 2008

Olavskapellet på Borgarsyssel Museum i Sarpsborg.

Foto Borgarsyssel Museum.

Det er hyggelig å bli invitert hit til Sarpsborg for å være med på denne samtalen om helgener. Det sier noe om helgentradisjonens grensesprengende karakter at det er Ingemar Lindaräng fra Birgittas by Vadstena, som har mye av ansvaret for at jeg nå står her i Olavs by Borg for å gi mitt bidrag til samtalen.

Helgentradisjonen er ikke avskaffet om vi ser på kirken i stort. Verdens nær 1,5 milliard katolske og ortodokse kristne har helgentradisjonen som en helt naturlig del av sin tro – og mer enn 50.000 av dem er våre landsmenn i dag. Vi andre – på verdensbasis under hundre millioner lutheranere og noen hundre millioner andre reformerte og protestanter – er dels i ferd med å åpne oss for helgentradisjonen, dels likegyldige og dels avvisende.
 
Betegnelsen "helgen" er egentlig ikke mer eksklusiv enn at kirken bruker den om alle troende til alle tider og på alle steder, som i uttrykket "de helliges samfunn". Samtidig er det slik at kirken tidlig i sin totusenårige historie begynte å ta vare på minnene om at Gud har handlet på en spesiell måte i noen menneskers liv, slik at disse – for sin samtid eller for sin ettertid - har fremstått som tydelig vitner om Kristus selv.
 
Etter et slikt menneskes død har kirken så, for å trekke lærdom av dets liv, besluttet at han eller hun skal huskes som en som vi med sikkerhet tror nå er hos Gud. Som hjelp til å huske helgenen, er det ofte blitt fastsatt en egen minnedag i kirkeåret.
 
Få perioder i kirkehistorien har sett flere helgenkåringer enn de tredve årene siden polakken Karol Wojtyla ble pave Johannes Paul II i 1978. En av dem han saligkåret i 2000 var nordbo som oss: Elisabeth Hesselblad. Hun grunnla på 1930-tallet det som kalles den svenske grenen av Birgittaordenen. Hun døde i 1957, og hviler i en sarkofag bak høyalteret i klosterkirken i Birgittahuset i Roma.
 
Min hjemmekirke i Borge – noen kilometer sørøst for her vi er nå - står på tuftene av en middelalderkirke som ble vigslet til Hellig Olav. Det hadde jeg – og bygdefolk flest med meg - lenge ingen bevissthet om. Det har i det hele tatt meg mange år å få øynene opp for det som Nidaros og Olavstradisjonen forteller: at Den norske kirke har røtter i den store kirketradisjonen fra før reformasjonen på 1500-tallet.
 
Som for de fleste, var Olav Haraldsson også for meg lenge bare et av de noe mer kjente leddene i skolelærdommens kongerekke – en av flere konger som gikk hardt fram for å kristne Norge. 
 
Da jeg som kirkejournalist på 1970- og 1980-tallet fikk mulighet til å betrakte Den norske kirke via andre kirker, viste det seg likevel at skolelærdommen var blitt umerkelig supplert gjennom årene. Inntrykk fra feriebesøk i Nidarosdomen, på Steinvikholm og på Stiklestad begynte nå å leve. Gradvis begynte jeg å se den Olav som kirkens store tradisjon har kalt den hellige – den garvede krigeren som vant sin største seier først da han kastet sverdet og led sitt militære og politiske nederlag på Stiklestad, martyrkongen som Nidarosdomen er reist som gravmæle over, Nordens fremste Kristusvitne i middelalderen.
 
Olavstradisjonen ble nå viktig for meg fordi den var en hjemlig utgave av tradisjoner som jeg så betydde mye for kirkelig og folkelig identitet i andre land. Samtidig så jeg ved overgangen til 1990-årene en økende Nidaros-interesse i samfunnet, men ikke i Den norske kirkes ledelse. Pavebesøket i Norge og Norden i 1989 pekte sterkt og klart mot Nidaros, men uten at mange i Den norske kirkes ledelse så det eller ville se det. 
 
Først en oppsummerende ingress for det som nå følger:
 
Den norske kirke er formelt sett en luthersk kirke uten kontakt med Olavstradisjonen eller andre deler av helgentradisjonen. 
 
Ettersom Den norske kirke omfatter mer enn 80 prosent av en befolkning som har helgentradisjonene som del av sin historie, har Den norske kirke likevel måttet forholde seg til Olavstradisjonen – særlig de siste hundre årene. 
 
Dette er tydeligst i Nidaros bispedømme og i en del sogn også i andre bispedømmer – som her i Sarpsborg. Det er fortsatt så godt som usynlig i kirkeledelsen og ved de andre bispesetene og domkirkene.
Der hvor Den norske kirke er gått dypest inn i Olavstradisjonen, i miljøet rundt Nidarosdomen, strever den fortsatt med sitt uavklarte forhold til helgenforståelsen: Hva er en helgen? Skygger Olav for Kristus? Kan vi be Olav gå i forbønn for oss?
 
Jeg velger året 1909 som startpunkt for disse glimtene fra det jeg har kalt Norges nølende vandring hjem til Nidaros:
 
Fest på Olavsdagen
”Fest på Olavsdagen. Norskdom og kristendom”. Det var det siste 60-årige biskop og tidligere kirkestatsråd Vilhelm Wexelsen i Trondhjem skrev på sin dødsdag 19. juli 1909. Et tiår var gått siden han mot slutten av 1890-årene hadde vært sentral i arbeidet for å føre Olsokfesten tilbake til Olav Haraldssons gravkirke - og til alle kirker i Den norske kirke. Ennå var det to tiår igjen til feiringen av Olavsdagen skulle toppe seg i Nidaros og på Stiklestad 29. juli 1930, ved 900-årsfesten for Olavs martyrdød.
 
Neste sommer er det hundre år siden Wexelsen skrev sine siste ord. Uttrykket ”Norskdom og kristendom” fremstår i dag mest som et nasjonalsentrert venstreslagord fra årene rundt 1905. Men slagordet ”Fest på Olavsdagen” er like friskt nå ved innledningen til Europas tredje kristne årtusen - ikke minst i internasjonalt og mellomkirkelig lys. For hva ble ikke besøket som Wexelsens etterfølger Finn Wagle avla hos pave Johannes Paul II 16. november 2002, omtalt som av Vatikanet? Jo som at Wagle og hans delegasjon var kommet til Roma ”til festen for St. Olav, Norges skytshelgen” – nær fire måneder etter Olsok! Salig biskop Wexelsen smilte nok i skjegget over slikt storsinn når det gjelder Olavsdagen.
 
Omtrent på stedet hvil
I de hundre årene siden biskop Wexelsen har Den norske kirke og det norske folk stått omtrent på stedet hvil hva Olavsfesten angår. Vel har det skjedd - og skjer det - mye med Olsokfeiringen i Nidaros og enkelte andre steder. Men stort sett er kirkelig markering av Olavsdagen like uforpliktende nå som da Wexelsen 12. juni 1899 – som statsråd i Johannes Steens andre regjering – sendte ut Kirkedepartementets rundskriv med tekster til bruk ”for de Prester og Menigheder, som ønsker at samles til G u d s t j e n e s t e  2 9 d e  J u l i ,  O l a f s d a g e n”.
 
Årsaken til at det fortsatt bare er der man lokalt ønsker det, at det holdes Olsokmesse i Den norske kirke, er først og fremst at kirkeledelsen til nå ikke har gjort Olavsdagen til noe mer enn en frivillig dag i kirkeåret. Det er en smal sak å gjøre den til en fast dag, myndigheten til slikt har lenge ligget i Kirkemøtet og ikke i departementet …
 
Årsaken til at det ikke holdes Olsokmesser landet rundt, er også at man i de enkelte kirker ikke velger å gjøre det. Men man står fritt til å gjøre det, liturgi for Olsokmesse finnes og hver sommer brukes den både i Nidarosdomen og i andre kirker. I 2005 kom til og med ressursboken Nådens morgenlys – Middelaldersk Olavsliturgi i vår tid, frukten av det siste tiårets meget prisverdige arbeid for å gi Den norske kirke et "offisielt" liturgisk materiale for Olsokfeiring landet over. Boken er faktisk initiert av kirkens ledelse (Kirkerådet). Varsler den nye toner også sentralt?
 
Sammenhengende tradisjon
Det er norgeshistoriens og folketradisjonens minner om helgenkongen som gjør det umulig for Den norske kirke å være en "ren" luthersk kirke frikoblet fra Olavstradisjonen og våre andre helgentradisjoner knyttet til blant andre St. Hallvard her på Østlandet og St. Sunniva på Vestlandet. 
 
Olavs navn er fortsatt knyttet til kilder, brønner og steder, han huskes i viser, sagn og fortellinger. Dette ble ikke borte i de tre hundre årene som gikk fra reformasjonen i 1537 forbød Olsokfeiringen, og til Olavsdagen så smått begynte å dukke fram igjen i bevisstheten utover på midten av 1800-tallet.
 
Sammenhengende er også bruken av det fremste Olavssymbolet – kongens martyrøks – i Norges riksvåpen fra 1280-årene. Men i kirkelige merker var Olavsøksen borte i fire hundre år, fra reformasjonen til fram mot Olavsfesten i 1930.
 
Fysiske bånd
Også de fysiske båndene gjør det vanskelig for Den norske kirke helt å glemme Olav. Det var trolig i 1536, året før han flyktet fra landet påskedag 1537, at erkebiskop Olav Engelbrektsson flyttet blant annet Olavsskrinet fra Nidarosdomen til sin borg Steinvikholm i Skatval lenger inne i Trondheimsfjorden. Han mente nok at disse skattene ville være tryggere på borgen enn i domkirken. 
 
Noen av oss husker vel fra skolen at gull, sølv og edelstener fra Olavsskrinet ble sendt til København etter reformasjonen. Men jeg kan ikke huske at noen lærer fortalte at 37 år senere, 8. juni 1564, ble Olavs legeme ført tilbake fra Skatval til en ny grav i Nidaros domkirke. Og at etter nye fire år, der valfartene til Olavs grav fortsatte, ble denne graven lukket våren 1568 - uten at den ble merket.
 
Siden har ingen visst eksakt hvor helgenkongen hviler. Noen mener at han under utgravninger i Nidarosdomen i 1860-årene eller i 1889 havnet i en umerket fellesgrav på domkirkegården, sammen med andre middelalderkonger og flere erkebiskoper som historieløst ble lempet ut av domkirken. Andre mener han fortsatt ligger et eller annet sted under gulvet i domkirken. Tidlig i 1990-årene var det en viss debatt om det burde letes etter en mulig ukjent grav på etpar punkter under høykoret.
 
Arkitekten Bodvar Schjelderup har pekt på en tredje mulighet; at erkebiskop Olav Engelbrektsson da han flyktet, neppe lot helgenkongens legeme være ubeskyttet igjen på Steinvikholm. Det kan ha vært nærliggende for ham å la et annet lik ta Olavs plass i kisten, og så gjemme Olavs levninger. Dette kan ha vært gjort før skrinet ble flyttet til Steinvikholm. I så fall ble helgenkongen igjen på ukjent sted i domkirken. Mer sannsynlig kan byttingen ha vært foretatt på Steinvikholm; det var god tid til dette i ukene og månedene før flukten. I så fall kan Olav fortsatt hvile i borgruinene. Murene som står igjen, er tykke nok til å gjemme en enkel trekiste.
 
Foruten landets fremste fysiske Olavsminne, Nidarosdomen, overlevet også minnekirken på slagstedet Stiklestad reformasjonens religiøse og politiske forsøk på å utradere Olavstradisjonen. Men også her ble interiøret etterhvert rensket for synlige påminnelser om hvorfor kirken står akkurat der den står. Ikke minst gjaldt dette et fysisk kjernepunkt: steinen som tradisjonen sier Olav døde ved - og som folk mente hadde legende kraft. Den ble fjernet etter å ha vært delvis innmurt i alteret i mange hundre år. 
 
Det er mulig at denne steinen ble funnet nedgravd under gulvet ved restaureringen av Stiklestad kirke i 1929. I så fall kom den tilbake til Stiklestad til 950-årsfesten i 1980, og var fram til i fjor i Stiklestad nasjonale kultursenters varetekt. Siden Olsok i fjor har steinen igjen hatt sin plass i alteret i Stiklestad kirke – nok et uttrykk for at Den norske kirke i Nidaros forsøker å forholde seg positivt til helgentradisjonen.
 
I tillegg til Stiklestad kirke, har det på haugen der kongen skal ha blitt lagt i et skur, alltid vært et minnesmerke om slaget. Fram til 1710 var det et gammelt trekors med et mindre jernkors på toppen. I 1710 ble korset erstattet av en gråsteinstøtte med det samme jernkorset på toppen. Og i 1803 ble denne støtten supplert med den støtten som fortsatt står der (men som nazistene fjernet under krigen). Den eldste støtten ble i 1880-årene fjernet, og det gamle jernkorset smidd om til hestesko. Jernkorset var trolig et fysisk bånd tilbake til tiden da valfartene til Stiklestad ennå pågikk tidlig på 1600-tallet.
 
Norsk katolsk kirkefest i 160 år
Lengst tradisjon med å feire Olavsdagen i Norge på denne siden av reformasjonen, har Den katolske kirke. Allerede søndag 30. juli 1843, få måneder etter at Norges gamle konfesjon igjen var blitt tillatt i landet, ble det første kapellet for den nye katolske menigheten i Christiania vigslet til nettopp St. Olavs navn. 
 
Det som nå er blitt nær 165 års sammenhengende katolsk Olsokfeiring i Norge, var dermed innledet i hovedstaden. Siden har feiringen spredd seg i takt med fremveksten av katolske menigheter landet over. For i Den katolske kirkes kalender er Olavsdagen ingen valgfri dag; dagen feires i alle kirker. Når 29. juli faller på en hverdag, er hovedregelen at dagen markeres på nærmeste søndag.
 
Den første katolske valfarten til Stiklestad etter reformasjonen, fant sted ved Olsok i 1885. Siden 1916, i mer enn nitti år, har det nå vært årlige katolske Olsokvalfarter dit. Og siden Olavsfesten i 1930 har Stiklestad også hatt sitt katolske gudshus – Olavskapellet på høyden øst for Stiklestad kirke.
 
Luthersk Olsokinteresse i 150 år
Selvom Olavsfesten 28.-29. juli var blitt borte fra kirkeåret i Norge i og med den dansk-norske kirkeordinans av 1542, hadde det aldri vært mulig å fjerne den fra folkets egentlige kalender - primstaven. Olsok var dermed uansett forblitt en av sommerens festdager, og mange steder var den nok blitt feiret også kirkelig lenge etter reformasjonen. Den kraftige helligdagsreduksjonen i Danmark-Norge i 1770 hadde gjort det siste vanskeligere, men heller ikke den hadde fjernet Olavsdagen som merkedag på primstaven.
 
Det var derfor neppe uten gjenklang i mange bygder da sognepresten i Vestnes i Romsdalen, Otto Theodor Krogh, i sin faste spalte i Morgenbladet i 1856 tok til orde for at Den norske kirke nå burde ta opp igjen Olsokfeiringen. Krogh begrunnet dette med at Hellig Olavs minne ikke helt burde overlates til Den katolske kirke. I tre lengre artikler foreslo Krogh blant annet at landets biskoper og mange proster og prester skulle gå i prosesjon til Nidarosdomen og feire Olsokmesse,

"... thi offentligen have vi sveget Olaf, offentligen bør vi igjen gjøre ham Hyldest."
 
I en kommentar til flere motinnlegg som fryktet at "papismen" ville seire om Krogh fikk det som han ønsket, svarte Krogh at det er å skrike seg hes over en innbilt fare. Han omtalte Olav som "vår medbroder i Christo", og tok Paulus til vitne på at de troende skal be for hverandre, med levende og døde. Man er på evangelisk grunn når man ber Olav om forbønn - for "misbruken opphever ikke bruken", skrev Krogh. 150 år er gått, men selv i dag hører vi ingen bisp og prest i Den norske kirke ordlegge seg slik …  
 
En mannsalder etter sogneprest Kroghs Olsokforslag, fortalte presten og folkehøyskolemannen Christopher Bruun i 1893 at han nå i mange år hadde feiret Olsok på Vonheim folkehøyskole i Gausdal. I Luthersk Kirketidende skrev Bruun at Den norske kirke nå igjen burde huske Olav som kristendommens grunnlegger i Norge, ved å gjeninnføre Olsok som kirkelig festdag. Bruun hadde i 1878 utgitt Folkelige Grundtanker, der han hadde tatt til orde for å forene Norges gamle kulturarv og samtidens demokratiske tanker. Bruun sto her i den danske presten og folkehøyskolemannen Nikolaj F.S. Grundtvigs tradisjon.
 
Christopher Bruun ble i 1897 kritisert for blant annet å holde Hellig Olav høyere enn den østfoldske legmannshøvdingen Hans Nielsen Hauge. Bruun - som nå var residerende kapellan i Johanneskirken i Kristiania, og redaktør i tidsskriftet For Kirke og Kultur - skrev da blant annet dette:
 
"Jeg har ... ikke saa meget imod at holde fest til Hauges ære ... . Jeg har i mine dage holdt endda flere foredrag til Hans Nilssons ihukommelse end til Olav Haraldssons. ... Somme tider har jeg enddog nævnt ham som vor store protestantiske helgen, ligesom Olav er den middelalderlige.
              ... vi har virkelig allerede en kirkelig fæst "til menneskers ære" ..., eller til de helliges ihukommelse ... . Vi har vor "alle helgens dag". Vi bruger rigtignok gjerne paa den dag ikke at nævne nogen anden "helgen" end Martin Luther. Men det er aabenbart ligesaa meget i strid med dagens navn og den oprindelige tanke med dens optagelse i kirkeaaret, som det er urigtigt. Det har ført til, at for menige norske kristnes følelse er der i kirkens historie, lige fra apostlenes dage til reformationen intet andet end et stort, tomt, mørkt rum, et ginnungagap, hvor hele den hellige almindelige kirke er forsvundet."
 
Sterkt medvirkende til at statsråd Wexelsen i 1899 sendte ut sitt rundskriv om frivillig Olsokfeiring i Den norske kirke, var hans opplevelser i Trondhjem de to foregående årene. Det var nemlig først da det led mot Trondhjem bys 900-årsfeiring i 1897, at de spredte tilløpene til Olsokfeiring fikk et nytt og kraftig løft. Det skjedde ved at dikteren Bjørnstjerne Bjørnson i artikler i Verdens Gang våren og forsommeren 1897, sluttet seg til Bruuns ord fra fire år tidligere, og tok til orde for å "gjenreise Olsok som vår store nasjonale kirkedag". Bruun og Bjørnson gikk nå sammen om å foreslå at byjubiléet også burde markeres ved at Nidarosdomen ble åpnet for Olsokmesse 29. juli 1897. 
 
Wexelsen (som nå hadde vært skoledirektør i byen siden hans første statsrådsperiode var over i 1893) støttet forslaget, sammen med blant andre professor og tidligere kirkestatsråd Elias Blix. Men stiftsprost Theodor Angell og biskop Johannes Skaar avslo. Olavsdagen ble i stedet feiret utendørs på Ilevollen, blant annet med Bjørnstjerne Bjørnsons kraftfulle tale om Olavstradisjonen. Her viste Bjørnson at han var opptatt av mer enn politisk unionsoppløsning:
 
"Vore Historikere har neppe værdsat højt nok det Tab, vi led, da vor norske Helgen blev gjort utlæg i Norge. Vi maa sætte os ind i, hvad han betød for hver enkelt: et skinnende Barneminde, en god Tilflugt, alles Forbeder, Himmelporten. Eller hvad han betød for dem som Frænde. I ham blev de alle Frænder. I hans Martyrdød blev de ét Folk; den gjorde Ende paa Fremmedherredømmet. Han var Landets Værn, dets Fane, dets Lov, dets højeste Ærestinde.
              Vi maa prøve at forstaa, hvordan det tog sig ud for dem, da han havde været dette i fem Hundrede Aar og det saa lærtes, at Altsammen var Bedrag. At det var unyttigt at bede Hellig Olav hjælpe dem hos Gud. Ja, det var Synd. Hvis denne Synd gjentog sig, var det Sjæls Fortabelse. Vi kan maale Harmen og Sorgen paa, at saa mange af de Præster, som lærte det, uden videre blev slaat ihjel. Vi skjønner, hvor nær det var, at de fleste blev slaat ihjel. … Vi maa prøve at forstaa, hvor de tabte i Mod, i Tro paa sig selv, vore Forfædre, dengang de saa, at Intet skede, Intet nytted. Da Hellig Olav og Jomfru Maria … blev udjaget af Landet, deres Kirker vanhelliget og ranet, ofte ødelagt. De maatte da vel føle det, som om de selv var gjort utlæg.
              Olav den Helliges Land uden Olav, det maatte for de fleste være som Landet var bestemt til at dø. Hjertet var skaaret ud af det.
              Slig Troskab og slig Smerte er ikke Tab i og for sig. Dengang naadde det norske Folk større Dybde i Følelsen. End de Samtaler de havde, naar de i den Tid mødtes! Og den hemmelige Gudstjeneste med Hellig Olav blandt sig! At have noget saa inderlig kjært, gjør Livet rigere; at tabe det med Smerte, gjør den poetiske Undergrund rigere. Hellig Olav findes igjen i Folkesjælen. Han har været med at lægge Strenge i den og at stemme den.
              Vi vil nok skjønne det, straks Olavsdagen varsles. Skjønt det skjer efter flere hundre Aars Fravær, skal vi nok faa høre, at her har vi stødt paa en gammel Vise, som engang laa paa alles Munde. Den synger sig selv."
 
Etter at han et halvår senere, i februar 1898, igjen ble kirkestatsråd, gjorde trønderen Wexelsen – tidligere prest både i Overhalla, Kolvereid og Sparbu - kort prosess: han tok samme sommer turen nordover for selv å forrette Olsokmesse i helgenkongens gravkirke på Olavsdagen – den første siden reformasjonstiden. Snaut fem år senere overtok han våren 1905 bispestolen i Trondhjem, etter at Skaar var gått bort høsten før. Før han selv døde etter bare fire års tjeneste, maktet Wexelsen likevel ikke å skape noen tradisjon med Olsokmesse i domkirken på Olavsdagen. I manges øyne var Olsok fremdeles mer av en politisk venstredag enn en kirkedag.

Langsomt begynte likevel de kirkelige fruktene av Wexelsens og andre Olsokvenners arbeid mot slutten av 1890-årene, å vise seg. I kongelig resolusjon av 5. juli 1918 ble rundskrivet av 1899 fulgt opp ved at Olsok fikk sin plass blant de frivillige gudstjenestedagene i Den norske kirkes nye tekstbok. I 1921 drøftet Den norske kirkes biskoper om ikke Olavsdagen burde blir en fast kirkelig festdag med klokkeringing landet over kvelden før - slik Noregs Ungdomslag hadde foreslått i 1917, eller om kirkefesten burde legges til etterfølgende søndag de årene 29. juli ikke faller på søndag. Men både i 1921 og i 1923 var biskopenes konklusjon at Olsokmessen bør holdes på selve Olavsdagen ”der hvor den feires”.
 
I innspurten til den store Olavsfesten i 1930 sørget venstremannen Johan Mowinckels andre regjering for at Olavsdagen ble offisiell flaggdag, noe den fortsatt er. Og 7. juli 1947 ble det i statsråd vedtatt et tillegg til Den norske kirkes tekstbok: at man i høymessen de årene ”Andre Olsok” – 3. august, Olavs helgenkåringsdag og for øvrig kong Haakon VIIs fødselsdag – faller på en søndag, kan bruke tekstene for Olavsdagen. Bestemmelsen overlevde dessverre ikke Den norske kirkes nokså funksjonalistiske liturgirevisjon i 1970- og 1980-årene. Det gjorde heller ikke biskops Wexelsens kollektbønn for Olavsdagen:
 
"Herre vor Gud, himmelske Fader! vi takker dig, at du gav Norges Konge Olav Haraldsen Naade og Kraft til at reise blant vort Folk Korsets Merke og ved sit Liv og gjennem sin Død grundlægge din Søns, Vorherres Jesu Kristi, Rige i et samlet og selvstændigt Fædreland, …"
 
Nå heter det bare:
 
"Allmektige Gud, vi takker for dine budbærere til vårt folk, de som sådde Ordet, reiste korsmerket og grunnla kirken i fedrelandet vårt ... ."
 
Olavsfest i Nidaros og på Stiklestad siden 1926
Det neste store oppsvinget i Olsokinteressen etter 1890-årene, var 900-årsminnet for Olav Haraldssons martyrdød på Stiklestad, ved Olsok i 1930. Sentral i forberedelsene, fram til sykdom satte en stopper for videre medvirkning forsommeren 1928, var Jens Gran Gleditsch, biskop i Nidaros fra 1923. Gleditsch er i samtid og ettertid kanhende mest kjent på grunn av at hans liberale teologiske ståsted gjorde utnevnelse og bispevigsel svært problematisk.
 
Biskop Gleditschs innsats i forberedelsene til Olavsfesten i 1930 var imidlertid formet av at han allerede fra barndommen hadde vært påvirket av Olsokforkjemperen Christopher Bruuns tenkning. I 1915 hadde Gleditsch skrevet Olsoksalmen "Da vore fædres sagaskute stod vesterut paa stormgraat hav", som han til den reviderte utgaven av M.B. Landstads Kirkesalmebok i 1920 hadde forandret til "Da Olav konge bøide hodet":
 
"Da Olav konge bøide hodet Til dåpens bad i kristent land,
Da kristnet Kristus heltemodet Til hellig liv i dåpens vann,
Da vigslet Ånden første gang Vår stammes liv til veien trang.
 
Da Olav konge sank i døden, Fikk livets håp sin store seir;
Den sterke Krist ham hjalp i nøden, Guds ark var kommen i vår leir.
Vi stod for Gud i hellig sang Et kristenfolk for første gang.
 
I tusen år oss fulgte siden, Solstrimen lik på mørke sky,
Til bot for sår, til seir i striden Det kristne livshåps morgengry.
Det lyser over porten trang, Det være skal vår svanesang.
 
Nu bøier hodet folkeskaren Til dåpens tvett, til håp og tro,
Og stridsmenn, k o r s m e n n blir i faren; Av troens grunn vårt håp skal gro.
Vi holder Olsok, norske mann, Med livshåp for vårt elskte land."
 
Salmen finnes i dag ikke lenger i Den norske kirkes salmebok, men Den katolske kirkes salmebok i Norge har den med.
 
Kort etter at han i oktober 1923 var kommet til Nidaros, var Gleditsch blitt leder for en komité som skulle arbeide for å gjenreise også domkirkens indre liv - Olsok-komiteen av 1924. Initiativet til komiteen var kommet fra hjelpeprest Arne Fjellbu, som - da han i 1921 var kommet fra Borge som prest i sin barndoms by - hadde oppdaget at det til tross for Olsokfesten i 1897 og Olsokmessen i 1898, ikke var blitt noen fast tradisjon å feire Olavsdagen i Trondhjem. Det var nå avgjørende at Olavsfesten i 1930 ikke måtte komme uten at Nidarosdomen selv hadde en Olsoktradisjon. Etter en sped start i 1924, ble det fra 1926 feiret Olsokmesse årlig både i Trondhjem og på Stiklestad.
 
Dette skjedde parallelt med at den langtrukne ”kirkestriden” – mellom konservativ og liberal teologi – gradvis avtok. Samtidig var imidlertid bispekollegium og presteskap nå såvidt sterkt preget av den pietistiske legmannstradisjonen fra siste halvdel av 1800-tallet, at det ikke var selvsagt at de ville gå inn for å feire Olavsfesten i 1930. Likevel vant den mer grundtvigiansk pregede folkekirketradisjonen – som biskop Wexelsen hadde vært en representant for - fram. Og Olsokfestens politiske venstrepreg fra tiden rundt 1905, vek for festens kirkelige preg.
 
Da tiden for Olavsfesten 1930 så var inne, ser det ut til at den overgikk mange av de involvertes forventninger. Feiringen strakte seg fra 27. juli til 3. august. Hovedgudstjenestene var vigslingen av det ferdigrestaurerte vestskipet i Nidarosdomen mandag formiddag 28. juli, og friluftsmessen på Stiklestad tirsdag formiddag 29. juli. Begge steder deltok blant andre alle biskopene i Den norske kirke (med unntak av sykmeldte Johan Lunde i Oslo) og mer enn tre hundre prester, en rekke utenlandske biskoper med Sveriges erkebiskop Nathan Söderblom i spissen, kong Haakon VII og hans familie, mer enn sytti stortingsrepresentanter, statsminister Johan Mowinckel og de fleste av statsrådene, og de fleste høyesterettsdommerne. 
 
På Stiklestad var mer enn 40.000 møtt fram. For liturgen, den 46-årige tromsøbiskopen Eivind Berggrav, var opplevelsen sterk. Noen måneder senere skrev han dette i sitt tidsskrift Kirke og Kultur:
 
"... jeg har aldri oplevet en flokk som var så lett å lede, så vâre for det minste vink ... Som forrettende liturg kjente man denne oplevelse av folket, av menigheten på Stiklestad fortettet i det øieblikk hendene svakt blev løftet til velsignelsen. ... det var som om de hadde sittet ferdige. Av de 42 tusen var der benker til 15 000, men på den annen side av bekken opover skråningen lå der en 5-6000 i gresset. Det var særlig disse tusener som grep mig, halvt utenfor det hele som de lå. Deres reisning skjedde så raskt og efterfulgtes momentant av en slik lyttende stillhet, at det var som om hver sjel åndet mot en."
 
Fire år etter var situasjonen en helt annen. Olsokkvelden 1934 avsluttet Vidkun Quislings ett år gamle nasjonalistparti, Nasjonal Samling, sitt riksmøte i Trondheim med stevne på Stiklestad. Forsøket på å gjøre den overnasjonale Olavsarven til særeie for en nasjonalistisk sekt var satt inn. Men forsøket strandet, selv om det under krigen ble satt i gang arbeider med et storslått Olavsmonument på haugen der minnestøtten står. Kort tid etter frigjøringen i mai 1945 hadde bygdefolket i Verdal fjernet NS-sporene, slik at Olsokfesten fredssommeren kunne gripe tilbake til tonen fra tiden før de mørke årene.
 
Siden har Olavsfesten vokst, på Stiklestad og i Nidaros – og i Olavs gamle by her ved Sarpefossen. I år er det 54 år siden Olav Gullvågs og Paul Okkenhaugs Spelet om Heilag Olav ble fremført første gang på Stiklestad. Nærmere en folkelig helgenfest kommer man ikke i det moderne Norge. Og i Trondheim er Olavsdagene – nå Olavsfestdagene - vokst fram som en bred kirke- og kulturfestival siden 1963, slik Olavsdagene her i Sarpsborg også er i vekst. Olsokfeiringen i Trondheim har også fått en økumenisk side; blant annet ved at Den katolske kirke siden 1993 får feire messe i Nidarosdomen på Olavsdagen.
 
1990-årenes interesse for pilegrimsvandringer har også gjort sitt til å løfte fram Olavstradisjonen i Trondheim og ellers i landet – som her i Østfold.
 
Kongevigslinger
I 1958 og 1991 ble kongene Olav V og Harald V vigslet til sin gjerning i Nidarosdomen, der Haakon VII i 1906 var den siste norske konge som er blitt kronet. På samme måte som kroningene - i 1906, 1873, 1860 og 1818 - var "signingene" kirkelige og statlige begivenheter som skapte bredere interesse også for Olavstradisjonen. Ja, Riksforsamlingen på Eidsvold i 1814 hadde endog hatt sin egen Nidaros-debatt da kroningsparagrafen i grunnloven ble skrevet: skulle man spare penger og legge kroningene til Christiania, eller følge historien og bruke Trondhjems domkirke? Historien vant, selv om selve Olavsnavnet knapt ble nevnt. 
 
Daværende kronprins Olav, som i 1930 hadde overvært Olavsfesten som 27-åring, spilte en avgjørende rolle i prosessen som mellom 1945 og 1958 formet den forenklede kroningsseremonien som kongevigslingen nå er. Med støtte fra ikke minst daværende biskop i Nidaros, Arne Fjellbu, loset kronprins/kong Olav saken forbi kirkelige og statlige ledere som fryktet pomp og prakt og helst så at man hadde nøyd seg med en enkel forbønn ved en vanlig søndagsgudstjeneste i Oslo domkirke.
 
Da den aldrende Olav V på Olavsdagen i 1988 kom til Nidarosdomen for å overvære at de norske kronregaliene fikk sin plass i domkirkens nordvestre tårnkapell, kastet han lys over sin forståelse for Olavstradisjonen ved følgende utsagn til dem han sto sammen med ved monteren:
 
"Det er med vilje at jeg kommer i dag, 29. juli, og ikke på 30-årsdagen for min signing 22. juni. Fordi det jeg nå gjør er det samme som mine forgjengere har gjort, nemlig å overgi kronen til ham som er Norges evige konge."
 
Noen uker senere startet forøvrig Den norske kirkes ledelse arbeidet med å gjøre det gamle erkebispemerket - korset og Olavsøksen - til sitt offisielle våpen og flagg. Merket hadde da i noen tiår vært benyttet i kirkelige stempler, og dessuten i kirkelige trykksaker før og under Olavsfesten i 1930. Høsten 1990 ble en nytegnet versjon av merket godkjent i statsråd, for bruk av Den norske kirkes embeter, stillinger og råd.

Pavebesøk
Det første pavebesøket til Norden, 1.-10. juni 1989, bidro i Norge både direkte og indirekte til å skape oppmerksomhet om Olavstradisjonen. Direkte skjedde det først og fremst ved at Den katolske kirkes ledelse i Norge ønsket å legge den økumeniske gudstjenesten til Nidarosdomen, og ved at pave Johannes Paul II selv lot St. Olav ha en naturlig plass i sine bønner, prekener og taler i Norge 1. og 2. juni. Indirekte skjedde det ved at Den norske kirkes ledelse - tydeligvis uten helt å fatte hva det innebar - gikk med på økumenisk gudstjeneste i Nidarosdomen. Dette, og kritikken da mange av biskopene ikke deltok i Nidaros, fikk i alle fall enkelte av dem til å vie Olavstradisjonen en viss oppmerksomhet i ettertid.
 
Det er likevel betegnende for Den norske kirkes ledere anno 1989, at ingen av dem omtalte St. Olav i sine taler under pavebesøket. Selv ikke biskop Kristen Kyrre Bremer gjorde det i sin vakre tale i Nidarosdomen 2. juni. Den eneste lutheraner paven hørte ta St. Olavs navn i sin munn i en tale, var statsminister Gro Harlem Brundtland ved ankomsten til Oslo lufthavn Fornebu 1. juni. I tillegg berørte kong Olav V helgenkongen i sin samtale med paven på Slottet like etter ankomsten. Kongens gave til paven var nemlig en gullkopi av et pilegrimsmerke fra Nidaros, som nylig var blitt funnet i Telemark.
 
Nordisk Olavsbevissthet
Også utenfor Norges grenser, eller kan hende nettopp der, ligger påminnelsene om Olavstradisjonen. I Sverige, Finland, Danmark og England finnes det langt flere kirker vigslet til St. Olav enn det gjør i Norge – både nyere (særlig katolske) og eldre (lutherske og anglikanske). På Færøyene er Olavsdagen fortsatt nasjonaldag. Og i Österlen i Sør-Sverige ligger en hel bygd og heter St. Olof.
 
Den som velger å knytte sammen feiringen av Birgittadagen i Vadstena 23. juli og Olavsdagen i Trondheim 29. juli, og som reiser landeveien nordover gjennom Sverige til Stiklestad, oppdager raskt at man her er i et kirkelandskap som i langt større grad enn i Olav Haraldssons hjemland, husker helgenkongen. Reformasjonens mildere fremferd øst enn vest for Kjølen, forklarer det. 
 
Rundt seg nordover har man Olavsminnene: middelalderens Olavsklostre i Skänninge og Skara, dagens Olavskirker i Norrköping og Södertälje, middelalderens Olavsalter i Stockholms domkirke, Uppsaladomen vigslet til St. Erik, St. Lars og St. Olav, og - ute i havet i øst - Gotland der flere av de 92 middelalderkirkene er vigslet til Olav, har Olavskapeller eller rommer Olavsbilder.
Oppover gjennom Dalarna og Jämtland tetner det til: I Siljansjøens største vik ligger Rättvik kirke med sin skytshelgen - St. Olav - tronende i sørskipet, og nord i sjøen ligger Mora kirke med sin Olavsskulptur. Ved Östersund ligger Frösö kirke med skulpturer av sine skytshelgener - Den hellige jomfru Maria og St. Olav - og sitt tomme Olavsskrin. Vestover langs "St. Olofsleden" mot fjellene og Nidaros ligger så Mattmars kirke med "Norrlands skyddshelgon St. Olof", Åre gamle kirke med sin uvanlig godt bevarte Olavsskuptur, og flere Olavskilder.

Ødslig i Norge
Mot den bakgrunnen er det noe ødslig over flertallet av Den norske kirkes kirker nå ved Olsoktid. Selv når Olavsdagen faller på en søndag, lar de fleste prester være å minne sin menighet om Nordens fremste Kristus-vitne.
 
Selve grunnårsaken er at Den norske kirke ikke har avklart med seg selv hva den mener om helgentradisjonen, samtidig som man i hundre år har hatt tekster og bønner for Olavsdagen. Dernest tenker vel Den norske kirkes ledelse fortsatt at Olavstradisjonen er en lokal og regional affære i Trondheim og Trøndelag. Og så tror mange at enhver kirkelig markering av Olavsdagen forutsetter folkefest av Trondheims- og Stiklestadformat.
 
Da bør man huske at selv i middelalderen var ikke Olsokfeiringen like storslått ellers i landet som i Nidaros. Å feire messe på en helgendag som Olavsdagen – hva enten man gjør det på katolsk eller luthersk vis – er i sin grunnversjon ikke mer omfattende enn at man benytter dagens fastsatte tekster og bønn(er), omtaler helgenen og hans/hennes Kristus-vitnesbyrd i prekenen, og velger en salme som kan passe. 
 
Gerhardsens omvendelse?
Da statsminister Einar Gerhardsen åpnet Olsokstevnet på Stiklestad i 1962, var det gått bare fire år siden den Olavspåminnelsen som vigslingen av kong Olav V i 1958 hadde vært. I årene før hadde Gerhardsen vært en som hadde ønsket å trekke seremonien både nedover og sørover – fra høytid i Nidarosdomen til enkel forbønn i Oslo domkirke.
 
Kan vi se det som enslags statsministerens Olsokomvendelse at han etter å ha fått ordet av prost Anton Sigurd Sætevik, nå sa blant annet følgende?:
 
"Olsok feires mange steder med bål og med flagging. Den er også en nasjonal kirkehøytid. Her i Verdal er folket nå i ferd med å skape en tradisjon for å gjøre levende det som hendte i 1030, og jeg overbringer en hilsen fra regjeringen med ønske om at denne tradisjon vil festne seg. Olav den hellige er kalt Norges evige konge, som fremfor noen annen representerer symbolet på Norge som eget rike. Denne seier gjennom nederlag, denne dramatiske motsigelse, har bidratt til å sette folkets fantasi i sving. Den har hjulpet den enkelte til å få mot og kraft når det så mørkt og håpløst ut. Hva 17.mai har vært for det norske folk etter 1814 var Olsok før den tid. Kong Olav var helgen i 500 år, og slektsledd etter slektsledd dro på pilegrimsferd til hans grav i Nidaros. Han ga inspirasjonen til at det ble skapt rik kunst rundt om i landet og at Norges største kunstverk, Nidarosdomen ble reist."
 
Slik hender det at norske øvrighetspersoner – konger så vel som politikere – taler når de nærmer seg Olavstradisjonen. Tettere på enn bisp og prest våger å være, mindre redde for de tradisjonelle vendingene som "helgenkongen" og "Norges evige konge" – ord som først i de aller siste årene er tatt i bruk av kirkelige representanter i Nidaros."
 
Hvorfor feire Olsok?
Olsokfesten er i vekst, ikke minst i Nidaros og på Stiklestad – men også her i Sarpsborg. Men ennå er det langt igjen før Den norske kirke – sentralt, regionalt og lokalt – tar Olavs martyrøks i sitt merke på alvor ved å feire Olavsdagen landet over.
 
Hvorfor bør Den norske kirke feire Olsok? 
 
Kirkelig sett fordi beretningen om krigerkongen som vant nettopp da han kastet sverdet og døde, er et av de tydeligste uttrykk for Kristus-troen på norsk og nordisk mark. Beretningen viser at feilende mennesker kan være verdifulle redskaper i Guds hånd – til og med først i døden. Olavstradisjonen plasserer Norges og Nordens kirker midt i den europeiske og universelle kirkes store tradisjon, der de kjente og kjære helgener fremhever Kristus på måter som vi kan fatte.
 
Folkelig sett, og i forlengelse av den kirkelige feiringen, bør vi feire Olsok også fordi Olavsdagen gir sensommeren en fest vi ellers ikke ville ha hatt. Bål, dans, rømmegrøt og spekemat er mange steder langt på vei ubrudt tradisjon fra århundrene før Olsok ble fjernet som kirkefest like etter reformasjonen. For fra primstaven ble den ikke fjernet.

Den dagen nordmenn måtte finne det mer meningsfylt å feire sin snart tusenårige forankring i Europas kristne tradisjon, og kan hende tone ned den nokså nye og nasjonalsentrerte feiringen av egen grunnlov og egen politisk uavhengighet, er Olavsdagen der som en av landets fremste kirkelige og folkelige samlingsdager gjennom århundrer.
 
2030
Jo mer Den norske kirke løser sine reformasjonsbånd til staten, desto mer nødvendig blir det å gjenfinne dens fysiske sentrum - som hverken er Slottet eller regjeringskvartalet. Desto mer nødvendig blir det også å finne en kirkelig samlingsfigur - som verken er kongen, en bispepreses på omgang eller en leg kirkerådsleder.
 
Her befinner Den norske kirke seg i sin svært varierende Olavsbevissthet i dag, snart to hundre år etter at kroningsdebatten på Eidsvold pekte på Nidaros. En del er skjedd, men mye gjenstår – også av teologisk arbeid med helgenforståelsen.

22 år fram i tid ligger 1000-årsfesten for Olavs martyrdød, i 2030. Om vi skal kunne håpe at alle Olavs venner skal kunne feire den samlet i Nidaros og på Stiklestad, må vi nok sette vår lit til Den hellige ånd. Personlig tror jeg han på dette punkt har mye ugjort i Den norske kirke.