Noen ganger lar norske avistegnere løven i riksvåpenet svinge øksen. Grepet kan være morsomt, enten riksøksen brukes til å kutte i budsjetter eller løftes til vern mot politiske farer. Når dette skjer, avslører vi - tegnere som lesere - at vi har glemt en kode: koden til øksen.
Det samme skjer når en godhjertet kirkerådsleder, nummer to i Den norske kirkes ledelse, kommer i stuss om hva hans kirkes merke betyr. Han avslører at han har glemt samme kode. For i kirkens merke finnes den samme øksen, lagt under korset. Og kirkeleder Thor Bjarne Bore avslører mer: at han har glemt at det var kirken som lærte Nordens folk denne koden.
Koden til øksen i riks- og kirkemerke er Olavskoden. Den er såvisst ingen PIN-kode, men en felles bildekode som Nordens folk har kjent i tusen år. Og koden har lenker til lignende koder i hele den kristne kulturkrets. Også i tider da vi som folk ikke har kunnet lese tekst, har vi kunnet lese bildekoder. I en ny bildetid kan vi visst trenge å lære det igjen.
Olavskoden sier at nederlag kan bli til seier, at ondt kan vendes til godt. For øksen er Olav den helliges ydmyke martyrmerke, ikke krigeren Olav Haraldssons blodflekkede våpen.
Olavsøksen
Olavsøksen er dermed et fromt - ikke et krigersk - merke, lik ethvert helgenmerke gjennom kirkens to tusen år. Et helgenmerke forteller at en person ansees å ha vært en så overbevisende refleks av Kristus, at kirken etter personens død erklærer ham eller henne som helgen. Noen ganger minner helgenmerket om sider ved helgenens liv, andre ganger om hans eller hennes død.
Olavsøksen forteller at Olav Haraldsson vant først da han falt - på Stiklestad idag for 974 år siden. Han som lenge hadde brukt vold for å innføre kristen tro - og som hadde mer enn tyve års stridserfaring i mange land - han kastet denne dagen sverdet etter bare et øksehugg i kneet. Så lente han hodet mot en sten og bad Gud hjelpe seg, før nok et øksehugg og et spydstikk drepte ham.
Olavsvekkelsen
Et drøyt år senere, 3. august 1031, var beretningene om merkelige hendelser og påstandene om at Olav Haraldsson døde som en hellig mann, blitt så mange at den enkle trekisten hans ble tatt opp av sandmælen ved Nidaros. Etter tidens ordning ble Olav kåret til helgen av biskop Grimkjell.
Det raske omslaget i synet på Olav Haraldsson, først i brede lag i Trøndelag og deretter videre utover, var en vekkelse som ikke fullt ut kan forklares rasjonelt, politisk eller kirkepolitisk. ”...det er en kjerne av mysterium i det stemningsskiftet som ledet til helgenkåringen”, skriver Lars Roar Langslet i Olav den Hellige.
Løven og øksen
Norges riksvåpen er et av verdens eldste, mer enn fem hundre år eldre enn det norske flagget. Den gyldne løven på rød bunn er 1200-tallets norske kongemerke. Det sier mye om vår nære europeiske kontakt at et av den kristne kulturs symboler på makt, løven, ble tatt i bruk i Norge.
Da løven i 1280 fikk sølvøksen i labbene, var øksen allerede kirkens og helgenkongens symbol. Det universelle maktsymbolet fikk slik sitt nordiske særpreg, og sin påminnelse om at fysisk makt har klare begrensninger. For også i riksvåpenet forteller øksen at Olav vant først da han tapte – militært, politisk og menneskelig.
Korset og øksen
Det gyldne kløverbladkorset på rød bunn er tidlig middelalders fremstilling av Olavs skjold på Stiklestad. Korset, kirkens universelle symbol, hadde selvsagt vært her siden kristentroens første følere på 7-800-tallet. Nå fikk det sitt nordiske særpreg ved tilknytningen til Olavs martyrdød.
Først senere i middelalderen ble Olavskorset og Olavsøksen sammenstilt til det som er blitt kjent som Olavsmerket: korset lagt over øksen (som det er to av for symmetriens skyld). I enda større grad enn riksvåpenet, er Olavsmerket en påminnelse om at fysisk makt er lite å stole på. Slik korset forteller at Kristus vant sin seier da han døde og oppstod, slik forteller øksen at kristmannen Olav seiret da han falt.
Olavsmerket ble brukt av de siste erkebiskopene i Nidaros, og ble følgelig raskt fjernet av dansk lutherdom etter 1537. I 1906 sørget utenriksminister Jørgen Løvland for at merket kom inn i St. Olavsordenens storkorskjede. Og siden tidlig på 1900-tallet har Den norske kirkes ledelse aldri vært i tvil om at dette er kirkens merke i Norge. Siden 1920-årene er det blitt brukt i kirkelige trykksaker, og siden 1960-årene i kirkelige stempler.
I 1990 ble en nytegnet versjon av Olavsmerket godkjent i statsråd som Den norske kirkes våpen og flagg.
Merke for fremtiden
I en tid da Den norske kirke langsomt åpner seg for andre kirker og for sine egen røtter også før reformasjonen, er Olavsmerket et merke for fremtiden. Allerede er merket en bro mellom Den norske kirke og Den romersk-katolske kirke i Norge. Oslos katolske biskop har Olavsmerket i sitt våpen, mens hans kollega i Trondheim har Olavsøksen i sitt.
For den voksende gruppen av pilegrimer til Nidaros, forteller Olavsmerket hvilket mål de går mot: Olavs grav - i et bildekodespråk som de kjenner fra andre valfartssteder i Europa.
Grensesprengende
Da vi mot slutten av 1800-tallet tok fatt i Olavstradisjonen igjen, ble det ofte på den snevre nasjonsbyggingens premisser. Nordens helgenkonge fremstod som nesten eksklusivt norsk.
Men Olavskoden viser det grensesprengende ved Olav Haraldssons martyrdød. Vi visste det i middelalderen. Respekten for helgenkongen var sterk i hele Norden, ja videre enda. Og vi har ikke glemt ham.
Om ikke Olavskoden hadde holdt de lange linjene åpne for oss, kunne et historieløst Norge idag kanhende hatt en elg med et oljefat som riksvåpen. Mens Den norske kirke kanskje kunne hatt et kors og en kaffekjele.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar