Tradisjonen sier at alteret i Stiklestadkirkene - i den første trekirken og i den senere steinkirken – er bygget over stedet der denne steinen lå. Sent på 1100-tallet skrev forfatteren av Passio Olavi, erkebiskop Øystein Erlendsson, om en konge som ble helbredet ved denne steinen den dagen den første kirken på Stiklestad ble vigslet:
... den steinen, der den heilage martyren fall; endå kann ein sjå den steinen, med blodmerke på; toppen stikk fram under sjølve altaret.
Selv om det ikke kan bevises at det er denne steinen som nå kommer tilbake til Stiklestad kirke, er indisiene mange nok til at kirken nå gjør rett i å ta vare på steinen som den kirkelige gjenstanden den er.
Det som er sikkert, er at det som gjennom hele middelalderen ble betraktet som Olavssteinen, ble fjernet fra sin plass i alteret i Stiklestad kirke ved reformasjonen i 1537. Det er mulig at den så ble gjemt i selve kirken, fordi de som foresto slike arbeider ofte var arbeidsfolk som ønsket at hellige gjenstander ble bevart for ettertiden.
Det som igjen er sikkert, er at den steinen som i dag kalles Olavssteinen, ble funnet under gulvet i Stiklestad kirke i 1929, under restaureringen før kirkefesten i 1930. Under denne restaureringen ble koret i kirken utstyrt med helgenbilder som det ikke finnes maken til i noen annen luthersk kirke i Norge i dag.
Alf Rolfsens fresker i Stiklestad kirke er svært tydelige når de beretter om undrene som skjedde ved Olav Haraldssons lik, både på stedet der han falt – som altså fysisk omgis av Rolfsens fresker – og i skuret oppe på høyden øst for kirken. Spesielt interessant er det at Rolfsen lar den døende kongen lene hodet mot en stein som er knappe halvmeteren høy, og ikke en gedigen kampestein slik kunstnere før ham har fremstilt den. Årsaken kan være at Rolfsen nettopp fikk se den steinen som var blitt funnet/ble funnet under gulvet mens han arbeidet med freskene i koret.
Denne steinen ble tatt vare på av daværende prost Ingebrigt Hole, da ingen andre fattet interesse for den. Etter noen måneder i prestegården på Stiklestad, ble steinen med på prostens flyttelass til Toten. Årsaken til dette må i alle fall ha vært at Hole ikke så noen mulighet for at steinen igjen kunne gis noen trygg plass på Stiklestad.
I 1953 ble steinen forgjeves forsøkt hentet tilbake til Stiklestad, av lensmann Jon M. Suul. Han tok saken opp med biskopen i Nidaros, Arne Fjellbu, og med prost Hole. På grunn av at Suul ble syk, skjedde det ikke noe med steinen, som ble værende i Hole-familiens eie.
Da museumsbestyrer Steinar Berg i 1980 skulle lage en utstilling på Stiklestad til 950-årsminnet for Olavs død, nevnte han 1929-steinen og dens historie for en journalist i Oslo. Denne oppsporte steinen på Totenåsen, ved en hytte som tilhørte da avdøde prost Holes familie, og sørget for at den kom tilbake til Stiklestad. I denne forbindelse ble steinen undersøkt av eksperter hos Riksantikvaren. De fant rester av middelaldermørtel på den, og konstaterte at den er nesten blankpolert på den ene siden – som etter århundrers berøring. Det ble også stadfestet at steinen er av en type rullestein som er vanlig i jordsmonnet på Stiklestad.
Mellom 1980 og 1992 lå steinen lagret på Stiklestad. I den faste utstillingen om slaget, som i 1992 ble montert i murgangen i Stiklestad nasjonale kultursenter, ble steinen benyttet som kongens hodestøtte i dødsscenen, men uten at det ble sagt noe om hvilken stein det kan være. Ved olsok i 1997 var den del av Nord-Trøndelag fylkes utstilling «Fra Olav til Olav» i Erkebispegården i Trondheim. Sommeren 1999 lå steinen på gulvet på intendantkontoret i kulturhuset på Stiklestad, fordi ledelsen var usikre på hva man skulle gjøre med den.
Sommeren 2002 var steinen utstilt i kulturhusets resepsjon, mens den siden sommeren 2003 igjen har hatt sin plass i den faste utstillingen om slaget – nå innmontert i det som er ment å være en kopi av alteret i Stiklestad kirke.
Mens St. Eriks skrin og en relikvie av St. Birgitta oppbevares i et korkapell i lutherske Uppsala domkirke, og lutherske Storkyrkan i Stockholm rommer relikvier av flere helgener, har det til nå vært smått med slikt i lutherske kirker i Norge. Om Hellig Olavs levninger befinner seg på ukjent sted i Nidarosdomen eller i muren på Steinvikholm, vet vi jo ikke.
Stiklestad kirke gjør oss alle en tjeneste når det som kan være Olavssteinen, nå føres tilbake dit den lå i årtusener før noen minutter i juli 1030 gjorde den til en helligdom. Det var et Kristus-vitne som døde med hodet lent mot den. Om vi lytter, har denne helligdommen et budskap også til "postmoderne" mennesker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar