2006-09-22 Den norske kirke på hjemvei

Foredrag på Kirkens Arbeidsgiverorganisasjons høstkonferanse
Gamle Logen i Oslo, 22. september 2006

Erkebispegåren og Nidarosdomen.

Foto kirken.no.

Jeg setter stor pris på denne muligheten til å si noe om hvorfor Den norske kirke trenger en erkebiskop i kirkehovedstaden Nidaros - slik Den svenske kirke har sin i kirkehovedstaden Uppsala og Den finske lutherske kirke har sin i kirkehovedstaden Åbo. Vandringen fra Oslo til Nidaros er egentlig godt i gang. Ikke siden 1998 har Oslo biskop vært Den norske kirkes fremste representant etter Kongen, i fire år nå har Nidaros biskop vært det - og i mer enn hundre år har Olsokfesten vært i vekst igjen.

Det som gjenstår er å legge forholdene til rette for at Nidaros biskop blir Den norske kirkes faste – ikke bare valgte - fremste representant, gjerne med tittelen erkebiskop. Om dette også fører til at Nidaros biskop/erkebiskop overtar Kongens statskirkelige rolle som Den norske kirkes "øverste biskop" – "summus episcopus" - avhenger av hva som skjer med nettopp statskirkeordningen. Nidaros som fast fremste biskop/erkebiskop trenger vi uansett, og dette blir ikke mindre nødvendig om statskirkeordningen bygges ned.

Det er både historiske, nåtidige og fremtidige grunner til at Nidaros biskop fast bør være Den norske kirkes fremste representant, gjerne med tittelen erkebiskop. Tanken har vært reist flere ganger de siste hundre årene – både på kirkelig og annet hold.

Selv tok jeg til orde for dette i 1991, da jeg forlot Kirkens Hus oppe i Underhaugsveien etter innpå et tiår som redaktør i Kirkens Informasjonstjeneste. Siden har flere bidratt til å holde forslaget varmt, og de siste fire årene har mange sett det som naturlig at Nidaros biskop i alle fall har vært biskopenes valgte leder – og dermed Den norske kirkes fremste representant.

Før jeg går videre må jeg gjøre det helt klart at det jeg her sier ikke har noe med min nåværende arbeidsplass i Regjeringskvartalet å gjøre. Dette er mine tanker, og de er ikke på noen måte klarert med min arbeidsgiver. Det jeg sier, bygger på kunnskap og erfaring jeg tilegnet meg gjennom nær 15 år som kirkejournalist og kirkeredaktør. I 1997 omtalte jeg dette bredere i boken "Hjem til Nidaros – Norges nølende vandring siden 1814".

Derfor lar jeg Den norske kirkes nyeste versjon av det gamle Olavsmerket – korset og Hellig Olavs martyrøks – ledsage det jeg sier. Det er i en så lang tradisjon vi står når vi befatter oss med Den norske kirkes organisering i dag: i Nidarostradisjonen. 

Og bare så det er sagt tydelig: det er vår tids lutherske erkebispeembete i Sverige og Finland jeg tenker på når jeg bruker begrepet erkebiskop. Dette er erkebiskoper som står midt i en kirkeordning med utbredt legfolksinnflytelse. Med unntak av akkurat erkebispeembetet er det fra vår svenske og finske søsterkirke vi de siste tiårene har hentet det meste av vår nåværende sentralkirkelige ordning – det kirkelige demokrati inkludert. 

Mai 1922: Nesten!
Ikke noen gang har Nidaros biskop vært så nær å bli den faste fremste biskopen i Den norske kirke som i mai 1922. Også tre ganger senere i 1920-årene måtte Kirkedepartementet ta stilling til spørsmålet, men det var i 1922 den gyldne anledningen var der. Forslaget kom fra tre sittende biskoper, og departementet var villig!

Situasjonen var at to av Den norske kirkes seks bispestoler – Oslo og Hamar - nå var ledige, etter Jens Tandbergs og Gustav Dietrichssons bortgang. I Nidaros satt 71-årige Peter Bøckman på overtid.
I denne situasjonen var det at Agders Bernt Støylen, Bjørgvins Peter Hognestad og Haalogalands Johan Støren ba Kirkedepartementet endre det verdslige hoffrangreglementets bestemmelse om biskopenes rang, til at det er Nidaros – ikke Oslo – som er den fremste, helst med tittel av erkebiskop. De tre viste til at det hadde vært skrevet en del om saken i det siste, og tenkte nok ikke minst på pastor Michael Hertzbergs solide artikkel i Luthersk Kirketidende halvannet år før.

Selv om departementet ikke ville godta selve erkebiskop-tittelen, fant man det faktisk rimelig å endre reglementet slik at Nidaros ville bli fremst i rang. Men først måtte Nidaros biskop høres. Tilsynelatende helt uforberedt på forslaget, valgte den gode Bøckman å svare såvidt avventende at departementet ikke fant å kunne gå videre med forslaget.

Om de tre biskopene bare hadde sørget for å ha Bøckman med på tanken, ville Nidaros biskop med stor sannsynlighet ha vært fremst i rang av biskopene i mer enn åtti år nå. 

Kan hende førte henvendelsen likevel til noe. Bestemmelsen om biskopenes rang ble i løpet av 1920-årene fjernet fra hoffrangreglementet. Valgte Kirkedepartementet slik likevel å etterkomme de tre biskopenes ønske et stykke på vei? 

1998 – et historisk år
Det skulle gå mer enn 75 år før biskopene på nytt tok saken opp, men i oktober 1998 skjedde det for første gang i Den norske kirke at en annen enn Oslo biskop ble valgt som biskopenes leder (eller preses, som det heter på fornorsket latin). Årsaken var at de andre biskopene var blitt enige om at Oslo biskops hevd på denne lederrollen burde brytes når Andreas Aarflot gikk av, uansett hvem som ville bli hans etterfølger.

Siden Finn Wagle i Nidaros dette året var biskopenes visepreses og dermed ble fungerende preses fra Aarflot gikk av til ny preses var valgt, ble det spurt om dette ville bidra til at Den norske kirke nå raskere ville finne veien tilbake til Nidaros – til kirkens egentlige sentrum i Norge siden folkevekkelsen som fulgte helgenkongens nederlag på Stiklestad i 1030. Det hørte også med til bildet at det to år før var blitt bestemt at det er Bispemøtets preses – og ikke Kirkerådets lege leder - som er Den norske kirkes fremste representant. Dessuten skulle biskopene nå for første gang velge leder for fire – ikke bare ett - år.

Med til bildet hørte også den voksende interessen for Nidarostradisjonen - med stadig flere pilegrimer i Trondheim ved Olsoktid, med Nidaros biskop på plass i den gjenreiste delen av Erkebispegården og med Kirkemøtet delvis på plass der. 

1998 var bispehistorisk også fordi det for første gang i Den norske kirke skjedde at en biskop vigslet sin etterfølger, da Aarflot vigslet Gunnar Stålsett i Oslo. Om det var Aarflots siste forsøk på å befeste Oslo som primassete som lå bak, ble det altså overkjørt samme høst.

Først Møre, så Nidaros – og nå Agder
Det ble med Møre i første omgang. Enten biskopene i 1998 aktivt ikke ønsket å begi seg hjemover til Nidaros, eller de bare ønsket betenkningstid; Møres Odd Bondevik ble nå Den norske kirkes første valgte bispepreses utenfor Oslo. Da Bondeviks fire år i vervet var omme, ble Finn Wagle valgt høsten 2002. For første gang siden reformasjonen ble Nidaros nå igjen base for en ledende biskop i Norge, nå i Den norske lutherske kirke. 

Mange av oss hadde gjerne sett dette fortsette, men Wagles helse har villet det annerledes. Kunne han likevel ha fortsatt i fire år til fra nå i høst – og slik ført oss noen skritt nærmere Nidaros biskop som fast bispemøteleder? I alle fall ikke uten at Nidaros hadde fått den ekstra stiftsbiskopen som Wagle og hans bispedømmeråd har sagt er forutsetningen. Uppsala og Åbo har hatt en biskop ved erkebiskopens side i mange år – Ragnar Persenius var her i går; det er ingen umulighet i Den norske kirke heller.

Men det vi har mulighet til, mens vi venter på en ekstra biskop i Nidaros og når Agder biskop nå visstnok skal være preses de neste fire årene, er å fastholde Nidaros bispestols historiske primat uavhengig av dette valgte vervet. Agder kan da gjerne i en overgangsfase være valgt møteleder og representere ved en del anledninger, så lenge vi ikke glemmer at Nidarosdomen er Norges hjerte. En slik løsning er for øvrig ikke mer uvanlig enn at Den franske kirke har hatt den i mange år: mens erkebiskopen i Lyon er og blir primas, går vervet som formann i bispemøtet på omgang blant alle landets erkebiskoper og biskoper.

Dermed har vi beveget oss fra preses til primas, fra valgt bispemøteleder til fast fremste biskop.

Hva med primas?
For hvor er det blitt av primas – som er fornorsket latin for fast, fremste biskop eller erkebiskop - i alt dette snakket om valgt preses? Var det ikke primas vi brukte å kalle Oslo biskop? Og trodde vi ikke at Oslo biskop var Den norske kirkes faste, ikke bare valgte, fremste representant? Det er på tide med et tilbakeblikk.

Fram til reformasjonen i 1537 var saken grei. Etter at vi hadde sortert først under erkebiskopen i Bremen og så i Lund, var det erkebiskopen i Nidaros som fra 1153 til 1537 var kirkens primas i Norge og resten av den norske kirkeprovinsen. Hans primasrolle var reell ved at han, som pavens representant, var kirkerettslig overordnet de øvrige biskopene. Han var følgelig mer enn den fremste blant likemenn (mer enn primus inter pares, som det heter på latin) – han var primas, fast fremste biskop, fordi hans domkirke var helgenkongens gravkirke.

Ved reformasjonen ble deler av erkebispens primasrolle overført til biskopen i den politiske hovedstaden, som en følge av at lutherdommen koblet kirken om fra paven til kongen og gjorde den til statskirke. Ettersom reformasjonen kom til Norge ved at den danske kongen overtok den politiske makten i landet, ble det biskopen i Sjælland som ble Norges første lutherske primas. I kraft av Christianias posisjon som provinshovedstad, fikk nok også biskopen der (Aggershuus biskop som det het da) en viss ledende posisjon allerede da.

På grunn av den lutherske statskirkeordningen var altså den lutherske Sjællandsbispens primasrolle på langt nær så reell som hos de to katolske erkebiskopene han overtok etter - Lund og Nidaros. Han var mer en fast fremste blant likemenn under kongen, ved at han hadde rang foran de andre biskopene i Danmark-Norge og ved at han vigslet dem.

I Sverige førte reformasjonen til en mindre drastisk endring også på dette punktet, ved at erkebiskopen ved St. Eriks gravkirke i Uppsala beholdt sin tittel. Men også her ble primasrollen neddempet til en fremste blant likemenn under kongen.

Uklare roller 1814-1817
Da kirken i Norge i 1814 ble adskilt fra Sjællands biskop og hans sjef danskekongen, fordi det dansk-norske riket ble oppløst, fulgte noen års uklarhet når det gjaldt forholdet mellom biskopen i Trondhjem og biskopen i Aggershuus. Hvem var "sjefen" nå når sjefen siden 1537 var borte? At temaet i det hele tatt kom opp, sier sitt om at Nidaros-bevisstheten ikke var død.

Det ser ut til at de to biskopene det gjaldt, Peter Bugge i Trondhjem og Frederic Bech i Christiania, var involvert i to runder om temaet i disse årene. Først da prins Christian Frederik på senvinteren 1814 vurderte å skape enslags balanse ved gjøre Bugge til "øverste teolog" (summus theologus") og Bech til hoffbisp og statsråd, men uten at det ble noe av det. Dernest da kronprins Carl Johan i 1816 inviterte landets fire biskoper til å komme med en skisse til ny kirkeordning, noe som strandet på motsetningene mellom nettopp Bugge og Bech – altså mellom Nidaros og Oslo.

Det er en påminnelse om Nordens to ulike reformasjonstradisjoner – den østlige og den vestlige - at Finland akkurat på denne tiden, i 1817, markerte sin nyvunne kirkelige uavhengighet fra Uppsala ved nettopp å opprette sitt eget lutherske erkebispesete ved St. Henriks gravkirke i Åbo. Helsingfors, to dagsreiser unna, fikk ikke egen biskop før i 1959. 

1817: Oslo blir primas
Samme år – i 1817 - overtok biskopen i Norges nye politiske hovedstad Christiania det som inntil vinteren 1814 hadde vært Sjællandsbiskopens lutherske primasrolle i Norge. Det skjedde ved kongelig resolusjon på selveste 17. mai, om endringer i bispevigslingsritualet. Biskoper skulle nå vigsles av biskopen i Aggershuus, i Vår Frelsers Kirke i Christiania. Sannsynligvis som en gest til den tapende part, ble det nå bestemt at det var biskopen i Trondhjem som skulle vigsle hovedstadsbispen. Denne bestemmelsen, som det ikke var noen parallell til i Danmark, ble i 1889 endret til at hovedstadsbispen skulle vigsles av den biskopen Kongen utpekte.

I hoffrangreglementet av 1820 kom det så inn en verdslig refleks av hovedstadsbispens primasrolle: der flere av rikets biskoper er samlet, har Aggershus biskop uavhengig av embetsalder, gang og sete foran de andre, het det.

Det var disse to bestemmelsene, som begge sprang ut av den lutherske tanken om kirken som underlagt kongen, som nå formet bispeembetet i Christiania på en slik måte at denne biskopen ble regnet som Den norske kirkes primas. 

I dag er begge bestemmelsene borte. 1820-reglementets ord om biskopenes rang ble altså fjernet i 1920-årene, mens bispevigslingsritualet først i 1986 ble endret til at det er Bispemøtets preses – ikke Oslo biskop – som vigsler de andre biskopene.

Kroninger og signinger: retning Nidaros

Allerede i løpet av 1800-tallet viste det seg imidlertid at hovedstadsbiskopens primat ikke gjaldt i enhver sammenheng der flere av biskopene var samlet. Vel hadde hovedstadsbiskop Bech i 1818 kronet Carl XIV Johan i Trondhjems domkirke, med stedlig biskop Bugge som predikant og assisterende liturg. Og vel hadde hovedstadsbiskop Jens Arup i 1860 kronet Carl XV i Nidarosdomen, mens Trondhjems biskop Hans Jørgen Darre nettopp hadde søkt og fått avskjed. Og kan hende var det fordi hovedstadsbiskop Arup var gammel og syk at Trondhjemsbiskop Andreas Grimelund i 1873 kronet Oscar II.

Men 22. juni 1906 var det tydelig for alle at hovedstadsbispen ikke var noen reell primas. For da var det bispekollegiets junior, Vilhelm Wexelsen i Trondhjem, som kronet kong Haakon VII og dronning Maud i Nidarosdomen. Mens Kristianias Anton Bang måtte nøye seg med å preke, samt være en av to assisterende liturger.

Det samme så vi ved vigslingen av kong Harald V og dronning Sonja i Nidarosdomen 23. juni 1991; det var bispekollegiets desiderte fersking – Finn Wagle – som vigslet, mens Oslos Andreas Aarflot prekte. Og vi så det ved vigslingen av kong Olav V 22. juni 1958; der biskop Arne Fjellbu i Nidaros var hovedliturg mens Oslos Johannes Smemo prekte.

Og når vi snakker om Arne Fjellbu; de to store kirkefestene i Nidaros på 1900-tallet – Olavsfesten i 1930 og jubileet for opprettelsen av Nidaros erkebispestol i 1953 – viste også at hovedstadsbispen ikke var reell primas. Ved begge anledninger var det aldri tvil om at Nidaros biskop – i 1930 Johan Støren og i 1953 Fjellbu – var hovedliturg. I 1930 besluttet departementet, på spørsmål fra Støren, til og med at Oslo biskop – Johan Lunde – heller ikke skulle ha rang foran de andre assisterende biskopene. Men da Lunde meldte sykdomsforfall til Olavsfesten, kom han ikke til å oppleve det. I 1953 måtte Fjellbu lokke med møte i Det Lutherske Verdensforbund i Trondheim for i det hele tatt å få hovedstadsbiskop Smemo oppover til i feiringen av 800-årsfesten for opprettelsen av erkebispestolen.

Så da var det kan hende en linje i det at hovedstadsbiskop Stålsett ved Olsok i 2003 deltok kun som foredragsholder, og ikke i noen liturgisk rolle, da Wagle inviterte til 850-årsfeiringen av opprettelsen av Nidaros erkebispestol.

Bispemøter: retning Oslo
Mens 1800- og 1900-tallets kroninger, kongevigslinger og kirkefester altså tidlig viste en klar bevegelse i Nidaros' retning, bidro fremveksten av Bispemøtet til å fastholde Oslo biskops møtelederrolle helt til 1998. 

Nå tok det sin tid før det ble særlig sving på dette med bispemøter. Første gang biskopene møttes formelt etter 1814, var i 1877 – for å drøfte arbeidet med ny alterbok. Møtet fant sted i Kristiania og ble ledet av biskopen der, Carl Peter Essendrop. Det samme skjedde ved et mer uformelt møte i Kristiania 1915 – igjen om ny alterbok. Det ble ledet av hovedstadsbiskop Jens Tandberg.

Også da kirkeminister Jørgen Løvland i 1917 tok initiativ til mer regelmessige bispemøter, var det departementets forslag at møtet valgte Kristiania biskop - Tandberg - til "formand" og Trondhjemsbiskop Peter Bøckman til "viceformand". Det var nemlig ikke før i 1932 at biskopene begynte å bruke latin på sin formann – "præces", senere fornorsket til "preses". 

Sytten år etter Løvlands initiativ, i 1934, ble bispemøtene formalisert ved eget reglement fastsatt av regjeringen. Der het det blant annet at møtene ledes av "en formann (preses)" som velges for hver sesjon, og at møtene i regelen holdes årlig – "til den tid som fastsettes av siste møtes preses". Tre år senere, i 1937, overtok den myndige Tromsøbispen Eivind Berggrav Oslo bispestol, og ble den som kom til å sette den praksis at Oslo biskop alltid ble valgt som bispemøteformann – fram til 1998.
Bispemøtet er vokst fram som svar på et hovedstads-behov. Initiativet til møtene var kirkestatsrådens, statsråden deltok i deler av møtene til lenge etter krigen og biskopene ble – og blir vel fortsatt – invitert til middag på Slottet i forbindelse med møtet om høsten.

Bispemøtets hovedstadstilknytning er i stor grad bevart også etter at Oslo biskop i 1998 sluttet å være preses. Møtets sekretariat er i Oslo, og mange av samlingene holdes her – men nå i Kirkens Hus og ikke lenger i Oslo bispegård.

2006: Her står vi
Så her står vi da - Den norske kirke anno 2006 – og vet at Oslo biskops lederrolle har vært en frukt av den snaut femhundreårige statskirkeordningen, og har vokst og avtatt med den. Vi vet også at Oslo biskops lederrolle siden 1814 har vært utfordret av selve grunnidentiteten i norsk kirkeliv: den tusenårige Nidarostradisjonen. Og vi vet at vi i dag er på god vei hjem til Nidaros, om enn noe nølende.
I flere tiår har statskirkeordningen nå vært under nedbygging, idet myndighet er tilbakeført fra statlige til kirkelige organer. Grunnene til å gjøre Nidaros biskop til Den norske kirkes faste fremste representant er imidlertid langt på vei de samme uansett hva vi bestemmer oss for å gjøre med statskirkeordningen.

De historiske grunnene er klare: tross det konfesjonelle og kirkeordningsmessige bruddet ved reformasjonen, er Den norske kirke hovedforvalteren av Norges tusenårige kirkelige tradisjon. Den tradisjonens tyngdepunkt ligger i Trøndelag; ikke fordi trønderne har funnet på det – men fordi Kristi venn Olav falt der, og fikk helgennavn og gravkirke der. Dette bør kirkens samlede ledelse vedstå seg, i stedet for å gi inntrykk av at det handler om trøndersk lokalpatriotisme.

De nåtidige og fremtidige grunnene til å gjøre Nidaros biskop til Den norske kirkes faste fremste representant, er at også Den norske kirke trenger en tydeligere symbolsk lederskikkelse enn en preses på rundgang. De kirkelige embetsbærerne – biskop, prest og diakon – har tegnet kirken også her i landet i tusen år. De siste tredve-førti årene er de nesten blitt borte i floraen av kirkelige råd med lege ledere på alle nivåer. Men Den norske kirke har ikke med det opphørt å være episkopal. Med Nidaros biskop som den tydelige symbolske leder, vil Kirkemøtets og rådenes roller være klarere koblet til den tusenårige tradisjonen de uansett står i. Og deres rolle i kirkeledelsen vil være like lite truet av Nidarosbispens/-erkebispens symbolske rolle, som Stortingets og Regjeringens roller i statsstyret er truet av Kongens symbolske rolle som statsoverhode.

Så lenge vi har statskirkeordningen vil biskopen/erkebiskopen i Nidaros heller ikke overta monarkens nokså usynlige rolle som Den norske kirkes konstitusjonelle overhode. At denne rollen så visst ikke har noen geistlig eller liturgisk funksjon, markerte kong Olav V tydelig da pave Johannes Paul II kom inn på saken i samtalen på Slottet 1. juni 1989. På spørsmål om kongen, som overhode for Den norske kirke, kanskje kunne velsigne paven, svarte kongen leende at det forsto nok paven seg langt bedre på enn han.

Dersom statskirkeordningen oppheves eller bygges ned radikalt, vil selvsagt monarkens rolle som kirkens konstitusjonelle overhode forsvinne. Slik sett vil vi igjen få øye på deler av det som var situasjonen før reformasjonen, med monarken som kirkens fremste lege medlem. Kongevigsling, og for den saks skyld kroning, vil være like naturlig som nå. Skulle monarken mot all formodning ikke lenger tilhøre flertallskirken, vil Nidarosdomen sikkert kunne tåle en vigslingsliturgi med annet konfesjonelt fortegn. 

Om da ikke dagen skulle være kommet at kirken i Norge er blitt mer samlet enn den er nå. Det finnes jo en kirke til i Norge med like dype røtter i Nidaros, og med en krystallklar bevissthet om det: Den romersk-katolske kirke. Siden våre katolske trossøsken kom tilbake til landet i form av en menighet her i Oslo i 1843, havnet deres første – og i dag fremste - bispesete her og ikke i Nidaros. At Den norske kirke tar Nidarosarven mer på alvor, vil på ingen måte være negativt om den dagen kommer at våre kirketradisjoner finner sammen – i Nidaros - i forsonet mangfold.

Hva betyr det i praksis?
Å gjøre Nidaros biskop til kirkens fremste ikke-valgte representant etter svensk og finsk modell, betyr i praksis ikke annet enn å gjøre Nidaros biskop/erkebiskop til Bispemøtets og Kirkerådets faste leder. I samme vendingen bør Mellomkirkelig Råd og Samisk Kirkeråd bli reelle fagråd under Kirkerådet. Med en ekstra stiftsbiskop i Nidaros, og med en leg nestleder som kan avlaste i det løpende arbeidet i Kirkerådet, vil oppgaven være overkommelig. Eller for å si det med Johan Støren, Tromsøbispen som i mai 1922 var med på å foreslå at Nidaros biskop skulle bli den fremste blant likemenn, i Luthersk Kirketidende sent samme år:

Erkebiskopen skal ikke være en overbiskop som faar overopsyn med de øvrige biskoper og kan gripe ind i deres embedsførsel. Meningen er kun at han skal være den selvskrevne primus inter pares (altså fremst blant likemenn, forf. anm.), og at dette ogsaa skal bli udtrykt paa den gamle kirkelige maate ved han faar erkebispetitelen.

For flere detaljer viser jeg til Uppsala og Åbo.

På bispedømmenivå vil vi ikke merke store praktiske følger av at Nidaros blir vår fremste biskop. Denne biskopen/erkebiskopen vil ikke være kirkerettslig overordnet de andre biskopene, men biskopene vil få en mer stabil lederfunksjon i kollegiet. Men i bispedømmer som ikke sjelden fremstår som selvstendige kirker, skal vi på ingen måte underkjenne den symbolske betydningen av at både biskop, bispedømmeråd og domkirke tydeligere ser at det ikke minst er via Nidaros de er knyttet til de lange linjene i kirkens tradisjon i Norge, Norden, Europa og verden forøvrig.

På sognenivå vil vi heller ikke merke store praktiske følger av at Nidaros blir vår fremste biskop. Men heller ikke her skal vi underkjenne betydningen av at alle vi som tilhører kirker i by og bygd tydeligere ser at det ikke minst er via Nidaros vi er knyttet til de lange linjene i kirkens tradisjon i Norge, Norden, Europa og verden forøvrig.

Mot 2030: Hjem til Nidaros
Kommer du en dag vandrende ned mot Trondheim fra Byåsen i vest, vil byarkitekturen uten skygge av tvil fortelle deg hvor Norges bygningsmessige kirkesentrum var, er og blir: Hellig Olavs gravkirke og Erkebispegården trer fram med en visuell tyngde som ikke noe annet domkirkeanlegg i Norge har. Det du ser ikke en av elleve norske byer som alle kan kalle seg "stiftsstaden"- det er "erkestiftsstaden" du ser. Dette synsbildet forteller at det så visst ikke er noe trøndersk påhitt som har gitt oss Nidarostradisjonen, og minner deg om at en firehundreårig statskirketradisjon på hell mer er for en parentes å regne – sett herfra.

Det er nå 23 år og noen måneder til 1000-årsfesten i Nidaros og på Stiklestad for Olav Haraldssons martyrdød i 1030. Den norske kirke har nå betydelig større selvstyre enn den hadde i 1928. Det er i dag opp til Bispemøtet og Kirkemøtet – ikke kirkeministeren - å gjøre de få endringene som skal til i ritualer og regelverk for at Nidaros biskop blir Den norske kirkes faste fremste representant, gjerne med tittelen erkebiskop. Embeter og råd på alle nivåer bør aktivt støtte at denne vandringen til Nidaros fortsetter til vi er hjemme.

Det er allerede ti år siden Stortinget – som ikke er noe kirkelig organ, men som kan ha ett og annet å fare med likevel - tok til orde for å styrke Trondheim som kirkelig sentrum. Flertallet i kirkekomitéen, som ikke ble motsagt da Stortinget i mars 1996 vedtok forslaget til ny kirkelov, sa det slik:
Komitéen vil peike på dei religiøse tradisjonar og religionshistoriske hendingar som er knytta til Nidaros med Erkebispegarden og Domkyrkja. Desse tradisjonar og hendingar gjer Nidaros til ein sentral møteplass i kyrkje-Noreg, og gir viktige impulsar til sjølvforståinga i Den norske Kyrkja. Etter gjenreisinga av Erkebispegarden vil Nidaros ha betre føresetnader for å vera ramme for kyrkjeleg verksemd.

Siden da er ikke noe sagt som tyder på at storting og regjering vil motsette seg at Den norske kirke fullfører vandringen hjem til Nidaros. Derfor har det ingen mening å stanse her. Er du først på vei hjem til Nidaros, slår du deg ikke ned for godt i Nord-Sel eller på Dovre – samme hvor vakkert det er der.
Det er ingen grunn til å kaste bort tiden.

La oss ønske hverandre fortsatt god vandring hjemover til Nidaros, med den gamle hilsenen Pax et bonum – fred og alt godt!