Artikkel i VG 19. juli 2010
Meldingen vedlegges protokollen, sa Stortinget da det drøftet ”presesfunksjonen” i Den norske kirke 11. juni. Tross de nøkterne ordene var det nå klart at folkekirken i Norge for første gang på nær 500 år får en fast, nå symbolsk, lederbiskop med Hellig Olavs gravkirke i Nidaros som domkirke. Men tenker dagens ledere i Den norske kirke så stort om kirken som politikerflertallet tror de gjør?
Eller er mange så innkjørt i sin kortsynte måte å tenke kirke på at de vil flytte den nye lederbiskopen til hovedkontoret i Oslo så snart sjansen byr seg?
Protestene mot fast lederbiskop i Nidaros toppet seg med kirkerådsleder Nils Tore Andersens hyllest av legfolks rolle i kirkeledelsen, og advarsel mot ”pomp og prakt” i Nidaros, i VG 6. april. Han ble grundig satt på plass i samme avis av tidligere Nidaros-biskop Finn Wagle 9. april.
Kirkepresident
Også tidligere har legfolk i vervet som leder av Kirkerådet, et verv som i Den svenske og Den finske kirke innehas av den lutherske erkebiskopen, gitt til beste lignende tanker.
I 1995 foreslo for eksempel daværende kirkerådsleder Oddbjørn Evenshaug, også han formet i indremisjonens kirkeforståelse, at Den norske kirke burde ledes av en leg, valgt kirkepresident ved siden av biskopenes formann (preses).
I farten glemte Evenshaug at kirkepresidentene allerede da var på vei ut av internasjonal lutherdom - til fordel for biskoper, og dessuten at det der ute var langt mellom kirkepresidenter som ikke var prester.
Hauges opprør -
Det er blant annet her, i det som på indrekirkelig heter ”embetssynet”, at vi finner en viktig nøkkel til å forstå den utenfra sett overraskende motstanden mot lederbiskop i Nidaros. Og det er 1800-tallsgründeren og pietisten Hans Nielsen Hauge som står bak.
Hauge hadde sett seg lei på at innehaverne av det kirkelige embete, bisp og prest, på grunn av sine posisjoner også som statlige embetsmenn gjorde det umulig å samle mennesker til oppbyggelige møter utenom kirketid. Etter Hauges opprør ble det åpnet for at også legfolk kunne utlegge Skriften offentlig. Emissærenes tid var inne.
- også i kirkeledelsen
Hauges opprør ble videreført av de uavhengige legmannsorganisasjonene for indre og ytre misjon, mens bisp og prest fortsatte å lede Den norske kirke – etter hvert sammen med valgte menighetsråd og bispedømmeråd.
Siden 1970-tallet har Hauges opprør så blitt gjennomført, og det til gagns, i Den norske kirkes ledelse. For mens de fleste legmannsorganisasjonene i 150 år har levd godt med prester – ikke legfolk – som formenn og generalsekretærer, har de siste tiårenes fremvekst av topporganene kirkeråd og kirkemøte, gitt Den norske kirke langt flere legfolk i valgte og faste lederposisjoner enn Hauge kunne tenke seg.
Om ikke før fikk offentligheten øye på det da rådsformann Per Voksø trykket pave Johannes Paul IIs hånd før Oslobiskop Andreas Aarflot på Akershus slott 1. juni 1989, mens rådsformann Finn Olav Myhre noen minutter senere tok imot pavens gave til Den norske kirke.
Tusen års tradisjon
Det er blant annet dette bruddet med en tusenårig tradisjon med bisp og prest som kirkens symbolbærere i Norge, som er kommet til syne i striden om plassering av den nye lederbiskopen. Kirkemøte- og kirkerådsmedlemmer som har sine primære erfaringer fra den kompliserte balansegangen prest/menighetsrådsleder/kirkeverge og biskop/bispedømmerådsleder/stiftsdirektør, vil nesten uvegerlig anlegge et funksjonelt syn på saken: hvor er det administrativt mest effektivt å plassere nybispen?
Og når heller ikke biskopene, med Tor Singsaas i Nidaros som stødig unntak, er i stand til å heve blikket over det byråkratiske og administrative ved det nye embetet, blir det som det blir. Politikere som ikke helt har fått med seg Hauge-opprøret i kirkeledelsen, stusser over biskoper og rådsledere som ikke tenker stort nok om kirken til å se at det er i Nidaros den symbolske lederbiskopen bør sitte.
Hjem til Nidaros
Politikere som har gått inn for den nye lederbiskopen i Nidaros, er blitt beskyldt for ikke å ville slippe Den norske kirke fri fra statskirkeordningen. Det er vel en sannhet med modifikasjoner.
For beslutningen kan også godt forsvares slik: Det var kongen som, da kirken i Norge ble statskirke, flyttet lederbiskopen bort fra Nidaros – da er det naturlig at det er kongen som, når kirkens bånd til staten snart skal løsnes, flytter lederbiskopen hjem til Nidaros igjen.
De som er i Trondheim og på Stiklestad denne Olsokdagen, aner det pilegrimer fra hele Nord-Europa visste i århundrer og har begynt å se igjen: ”Norges hjerte” er i Nidaros fordi Kristi venn Olav ble gravlagt der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar