Artikkel i militærmagasinet Pro Patria våren 2007
Olav var født på Opplandene i 995 og vokste opp på Bønsnes på Ringerike. En tradisjon sier at Olav fikk navn etter vestfoldkongen Olav Geirstadalv, Harald Hårfagres onkel. Fosterfaren Rane skal før Olavs fødsel ha drømt at han skulle hente Geirstadalvs ring, belte og sverd ut av graven i Gokstadhaugen ved Sandefjord. Sverdet "Bæsing" skal så ha fulgt Olav Haraldsson fram til han kastet det fra seg på Stiklestad.
I tolvårsalderen ble Olav sendt i viking med egne skip, med fosterfaren Rane som læremester. De herjet langs østersjøkystene, i Danmark, Nederlandene og England. Olavs første kamp var ved Sotholmen sør i det som nå er Stockholms skjærgård.
I 1011 kjempet Olav som offiser i den danske vikinghæren som herjet det sørengelske kirkesenteret Canterbury. De tok blant andre erkebiskop Alphege som gissel. Da det drøyde med løsepengene for ham, ble Alphege - som høsten 994 skal ha konfirmert Olav Tryggvason - slått ihjel i Greenwich 19. april 1012. Alphege ble snart helligkåret, og i 1023 skrinlagt i domkirken i Canterbury.
Drømmen i Cadiz
Da kong Ethelred II av England i 1012 kjøpte vikingehæren til å forlate England, skiftet den 17-årige Olav Haraldsson side, og gikk i Ethelreds tjeneste. Da kongen måtte flykte til Normandie på grunn av danskekongen Svein Tjugeskjeggs angrep i 1013, fulgte Olav med. Han gikk nå i normannerhertugen Rikard IIs tjeneste, som offiser under hans felttog sørover i Frankrike. Under et påfølgende tokt enda lenger sør, lå Olav i Cadiz og planla ferden videre mot Gibraltar og innover i Middelhavet. Da skal han ha drømt at en stor og skremmende mann kom til ham og sa "Vend du tilbake til din odel, for du skal bli konge over Norge til evig tid". Olav tolket dette slik at han og hans etterkommere skulle styre Norge. Han dro derfor nordover til Normandie igjen.
Kirkelig tradisjon sier at Olav ble døpt og konfirmert i Rouen i Normandie vinteren 1013/1014. I så fall skjedde det mest sannsynlig i byens da allerede seks hundre år gamle domkirke, og kanhende med vann fra den brønnen som fortsatt gir vann i krypten under dagens domkirke i Rouen. Olavs dåp var blant annet uttrykk for at han så at kristentroen, som han også kjente hjemmefra, var samtidens og fremtidens tro i toneangivende nordeuropeiske land som England og Frankrike. På samme måte så han at det velorganiserte rikskongedømmet, tuftet på kristne verdier og dannelse, var i ferd med å bevise sin livskraft i disse landene.
Tilbake til Norge
Da kong Ethelred II i 1014 vendte tilbake til England etter kong Svein Tjugeskjeggs død, var Olav igjen i den engelske kongens tjeneste. Snart var imidlertid signalene fra Norge slik at han mente tiden var inne til å følge både sine slektsforpliktelser og drømmen i Cadiz. Høsten 1015 la 20-åringen ut fra kysten av Nord-England med et lite følge på 260 mann og to skip. Med seg hadde han også prester og biskoper, samt verdisaker som skulle brukes til å vinne makten i Norge.
Etter først å ha fått landkjenning på Selja, var hjemmegården på Ringerike neste stopp på den flere måneder lange ferden for å skaffe seg støtte hos stormennene på Østlandet og oppover i dalene. Etter det avgjørende slaget mot trønderne Svein Jarl og Einar Tambarskjelve, ved Nessjar i Langesundsfjorden palmesøndag 1016, reiste Olav til Nidaros og ble hyllet som konge på Øretinget.
Olav fikk nå ti år som enekonge i Norge, med blant andre kongsgårdene i Nidaros og Borg som viktige baser. Hans to prosjekter - kristning og rikskongedømme - var førende i det han foretok seg. Han brukte tidens metoder for å fremme begge deler, herunder brutal tvang til dåp. Samtidig la hans biskoper - særlig Grimkjell - grunnlaget for en riksomfattende kirkestruktur og et lovverk tuftet på kristne verdier.
Olav sikret fred med Sverige gjennom ekteskap med kong Olof Skötkonungs datter Astrid. Deres datter Ulfhild ble inngiftet i den saksiske kongeslekten, og gir dermed dagens norske kongefamilie en slektslinje til Olav Haraldsson. Det var imidlertid med en elskerinne Olav fikk sønnen Magnus, som etterfulgte ham på Norges trone som Magnus den gode.
Økende motstand
Motstanden mot Olav var ikke over, og utover i 1020-årene begynte den å bli mer merkbar. Sterkest var motstanden i Inntrøndelag, av både politiske og religiøse årsaker. Også lenger nord, i Hålogaland, ble opposisjonen nå tydeligere. Og på Sola i Rogaland satt Erling Skjalgsson som den mektigste av alle Olavs motstandere. Mange av motstanderne var nå i kontakt med danskekongen Knut den store, som hadde makten over både Danmark og
England. Knut så på sin side muligheten til å gjenopprette dansk styre over Norge.
Vinteren 1025 avviste Olav kong Knuts tilbud om å være hans lydkonge i Norge. Dermed kunne et dansk forsøk på å fjerne ham, ventes. I 1026 forsøkte Olav, med svensk støtte, å komme dette i forkjøpet ved å angripe kong Knut i Danmark. Han mislyktes, i slaget ved Helgeån i Skåne. Da kong Knut året etter reiste til Roma for å delta under keiser Konrad IIs kroning, og slik slutte vennskap med både pave og keiser, omtalte han seg som konge over både England, Danmark og Norge.
Norske stormenn gikk nå åpent ut mot Olav. Hovedårsakene var at de så at Knut nå hadde makten i Norden, at de håpet på økt frihet under en konge som ikke satt i landet, og at kong Knuts menn var romslige med bestikkelser. Da Erling Skjalgsson ble drept ved en feiltagelse, etter at han hadde lovet Olav sin støtte etter slaget i Boknafjorden innunder jul i 1027, var Olav uten stormenn bak seg. Forsommeren 1028 kom kong Knut for å legge Norge under daneveldet. Han ble hyllet på Øretinget i Nidaros, og deretter på ting nedover kysten. Olav flyktet over land til Sverige, og derfra via Gotland til Russland. Astrid og datteren ble igjen i Sverige; sønnen Magnus tok han med seg.
I Russland
I Russland kom Olav i 1029 til svogerens, fyrst Jaroslavs, hoff i Kiev. Både i fyrstefamilien og ellers var det mange bånd til Norden på denne tiden. Jaroslav var gift med den svenske kongsdatteren som Olav egentlig hadde ønsket å ekte, Astrids søster Ingegerd. I Kiev møtte Olav også den østlige kirketradisjon. I dette miljøet grublet han over fremtiden. Skulle han reise til Jerusalem og gå i kloster? Skulle han takke ja til svogerens tilbud om den bulgarske tronen? Da så han i en drøm Olav Tryggvason oppfordre ham til å vende hjem og kreve riket tilbake, uansett hvordan det måtte gå: "... det er en ærefull død å falle i kamp sammen med sine menn", sa kongen til ham i drømmen.
Etter å ha hørt fra Norge at landet igjen var uten lydkonge under danskekongen, la Olav tidlig i 1030 ut på hjemveien med en liten styrke, mens Magnus ble igjen i Kiev. Ferden gikk via Gotland og Gamla Uppsala. Da det ble kjent i Norge at han var på vei tilbake, kom endel av Olavs mest trofaste over for å slutte seg til ham, mens det i alle landsdeler ble samlet tropper for å stanse ham. Meldingene om dette gjorde at Olav valgte å legge ruten nordover i Sverige, mot fjellene i Jämtland og Trøndelag.
Verdalen og Stiklestad
Da styrken var på vei vestover ned fra fjellene øverst i Verdalen, hadde Olav et syn. Han så landet der han "mangen dag har vært glad", og synet utvidet seg fra "Trondheimen" og Norge til å omfatte "hele verden, både ... land og sjø" - både steder han kjente og steder han aldri hadde hørt om. Med 3.000-4.000 mann, både kristne og norrønt troende, begav Olav seg nedover i Verdalen.
Ved Stiklestad lot Olav hæren gå i stilling. Det var ikke langt igjen ut til Verdalsøra. Meldingene sa at motstanderne var kommet dit med mange skip, og at de nå var på vei innover slettene. Også på den siden var det både kristne og norrønt troende. Mens hæren ventet i sine stillinger, hadde Olav den tredje drømmen som er kjent etter ham: han så seg selv øverst på en himmelstige.
Etter at hærene hadde mønstret hverandre, og det var klart at Olavs motstandere var i flertall, startet kampen. Olav skal ha kjempet som han var kjent for å gjøre - inntil det underlige skjedde at han lettere såret la seg ned, kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg.
Tore Hunds opplevelse
Like etter at slaget var over, opplevde en av dem som hadde drept kongen - Tore Hund fra Bjarkøy i Troms - noe som fikk ham til å se Olav som en hellig mann. Tore hadde fått et sår i hånden under kampen med kongen. Da han etter slaget var borte og stelte sin falne fiende, grodde såret straks han fikk kongens blod på det. Tore dro senere på botsferd til Jerusalem, en reise han aldri skal ha vendt hjem fra.
Da det ble mørkt kvelden etter slaget, kom bonden på Stiklestad - Torgils Hålmuson, og sønnen Grim - for å gjøre som han hadde lovet kongen: å stelle ham om han falt. De tok ham med seg til et skur som skal ha stått på høyden der Olavsstøtten står i dag, stelte liket og gjemte det bak en vedstabel i skuret. Utpå natten skal en blind mann ha fått synet igjen etter å ha fått noe av blodvannet på gulvet på hendene, og deretter gnidd seg i øynene. Oppstyret som dette vakte, førte til at Torgils og Grim senere på natten flyttet Olavs lik til et annet gjemmested på gården. Både på slagstedet, over skuret og over det andre gjemmestedet så de et merkelig lys.
I løpet av torsdag 30. juli var hele bondehæren borte fra Stiklestad. Torgils og Grim tok nå den grove trekisten de hadde lagt Olav i, og fikk rodd den ut fjorden til Nidaros. Men i båten var det to trekister; Olav lå i den som var gjemt under toften mens den som sto fremme var fylt med stein. Etter at den falske kisten var overlevert til kong Knuts folk i byen, og av dem straks blitt senket i fjorden, ble Olavs kiste i hemmelighet rodd videre opp elven og plassert i et lite skur. Senere samme natt rodde Torgils Olavs kiste enda lenger opp i elven, ovenfor byen, og grov den ned i en sandbanke.
Omslaget
Utover vinteren 1030/1031 var det etterhvert mange i Trøndelag som begynte å mene at Olav døde som en hellig mann, og neste sommer måtte kong Knut den stores representanter i Nidaros - sønnen Svein og dronning Alfiva - gå med på en kirkelig granskning av saken. Olavs biskop Grimkjell ble hentet opp fra Opplandene, og kisten ble gravet opp av sandbanken der den nå hadde ligget et år. Da kongens legeme var svært godt bevart, erklærte biskopen at Olav Haraldsson var en hellig mann. På den tiden var dette en myndighet som tillå den enkelte biskop; først senere ble ordningen med pavelig helgenkåring innført. Kisten ble i forbindelse med dette overført til Klemenskirken nord i byen, og plassert over alteret der. Dette skjedde 3. august 1031, siden feiret som St. Olavs translasjonsdag. Etter dette skal mange undere ha funnet sted ved St. Olavs kiste.
Det forbausende raske omslaget i synet på Olav Haraldsson, først i brede lag i Trøndelag og deretter videre utover, var en vekkelse som ikke fullt ut kan forklares rasjonelt, kirkepolitisk eller politisk. "...det er en kjerne av mysterium i det stemningsskiftet som ledet til helgenkåringen", konkluderer Lars Roar Langslet i boken Olav den Hellige.
Få år etter, i 1035, ble de danske makthaverne fordrevet fra Norge, og Magnus Olavsson hentet hjem fra Russland og innsatt som norsk barnekonge. Snart falt daneriket sammen, og i 1042 ble Magnus den gode konge også i Danmark. I Magnus' tid ble St. Olavs kiste over Klemenskirkens høyalter satt inn i et forgylt treskrin. 20-30 år senere, i Olavs halvbror kong Harald Hardrådes tid, ble skrinet flyttet til høyalteret i den nye Mariakirken - like nord for der Nidarosdomen senere skulle ligge. Kort etter, i 1070-årene, kom Olavs legeme så til høyalteret i den domkirken - Kristkirken - som kong Olav Kyrre lot reise: Nidarosdomens første byggetrinn.
Olavs skrin i Nidaros
Da, under femti år etter slaget på Stiklestad, var Nidaros allerede blitt et valfartssted kjent både i Norden og i Nord-Europa. Krigeren som djervt hadde kjempet for Kvite-Krists sak, og som mot slutten av sin levetid selv var fremstått som mer og mer preget av kristen fromhet, var gjennom sin martyrdød blitt det enhver helgen er: en skikkelse som peker på Kristus selv.
I de fem hundre årene mellom St. Olavs helligkåring i 1031 og reformasjonen i 1537 var det dermed aldri tvil om hvor nordmennenes åndelige hjem lå. "Norges hjerte" var høykoret i Kristkirken i Nidaros, der St. Olav hvilte i sitt skrin. Hovedtyngden av pilegrimene var på plass i byen til den årlige Olavsvaka 28. juli og Olavsdagen 29. juli. Mange ble til over tranlasjonsdagen 3. august.
Middelalderens kanhende mest storslåtte Olsokfeiring i Nidaros fant sted 123 år etter Olavs død, i 1153. Byen var nettopp blitt sete for en ny kirkeprovins som omfattet Norge, Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Shetland, Hebridene og Man, og kardinal Nicholas Breakspear - den senere pave Hadrian IV – hadde nylig vært i byen for å innsette stavangerbispen Jon Birgerson som den første erkebiskopen i Nidaros. Med i følget hadde vært en engelsk prest ved navn Henrik. Han ble denne sommeren biskop i Gamla Uppsala. Under tre år senere skulle han lide martyrdøden sørvest i Finland.
I løpet av middelalderen ble minst et femtitall norske kirker, kapeller og klostre vigslet til St. Olavs minne. I Sverige er rundt 75 Olavskirker og klostre kjent, ikke minst har Gotland mange Olavskirker. Finland hadde et tyvetalls Olavskirker, samt Olavsklosteret i Åbo og slottet Olofsborg (Olavinlinna). Danmark med Skåne hadde et tredvetalls Olavskirker. Island hadde et sekstitalls, og både Færøyene, Orknøyene og Grønland hadde Olavskirker og Olavsklostre. På de britiske øyer var det i middelalderen et tyvetall Olavskirker, og også i Normandie, Nederlandene, Spania, Nord-Tyskland, Baltikum, Novgorod og Konstantinopel var kirker vigslet til hans minne.
Også da Nordens og Nord-Europas pilegrimer de siste 150 årene før reformasjonen vel så ofte søkte til St. Birgittas skrin i Vadstena, var og ble Olav den fremste av Nordens kristningshelgener og "Norges evige konge". På 1500-tallet sto Olavskulten sterkere enn noen gang i Norden.
Olavskoden
Noen ganger lar norske avistegnere løven i riksvåpenet svinge øksen. Grepet kan være morsomt, enten riksøksen brukes til å kutte i budsjetter eller løftes til vern mot politiske farer. Når dette skjer, avslører vi - tegnere som lesere - at vi har glemt en kode: koden til øksen.
Koden til øksen i riks- og kirkemerke er Olavskoden. Den er såvisst ingen PIN-kode, men en felles bildekode som Nordens folk har kjent i tusen år. Og koden har lenker til lignende koder i hele den kristne kulturkrets. Også i tider da vi som folk ikke har kunnet lese tekst, har vi kunnet lese bildekoder. I en ny bildetid kan vi visst trenge å lære det igjen.
Olavskoden sier at nederlag kan bli til seier, at ondt kan vendes til godt. For øksen er Olav den helliges ydmyke martyrmerke, ikke krigeren Olav Haraldssons blodflekkede våpen.
Olavsøksen er dermed et fromt - ikke et krigersk - merke, lik ethvert helgenmerke gjennom kirkens to tusen år. Et helgenmerke forteller at en person ansees å ha vært en så overbevisende refleks av Kristus, at kirken etter personens død erklærer ham eller henne som helgen. Noen ganger minner helgenmerket om sider ved helgenens liv, andre ganger om hans eller hennes død.
Olavsøksen forteller at Olav Haraldsson vant først da han falt - på Stiklestad 29. juli 1030. Han som lenge hadde brukt vold for å innføre kristen tro - og som hadde mer enn tyve års stridserfaring i mange land - han kastet denne dagen sverdet etter bare et øksehugg i kneet. Så lente han hodet mot en sten og bad Gud hjelpe seg, før nok et øksehugg og et spydstikk drepte ham.
Løven og øksen
Norges riksvåpen er et av verdens eldste, mer enn fem hundre år eldre enn det norske flagget. Den gyldne løven på rød bunn er 1200-tallets norske kongemerke. Det sier mye om vår nære europeiske kontakt at et av den kristne kulturs symboler på makt, løven, ble tatt i bruk i Norge.
Da løven i 1280 fikk sølvøksen i labbene, var øksen allerede kirkens og helgenkongens symbol. Det universelle maktsymbolet fikk slik sitt nordiske særpreg, og sin påminnelse om at fysisk makt har klare begrensninger. For også i riksvåpenet forteller øksen at Olav vant først da han tapte – militært, politisk og menneskelig.
Korset og øksen
Det gyldne kløverbladkorset på rød bunn er tidlig middelalders fremstilling av Olavs skjold på Stiklestad. Korset, kirkens universelle symbol, hadde selvsagt vært her siden kristentroens første følere på 7-800-tallet. Nå fikk det sitt nordiske særpreg ved tilknytningen til Olavs martyrdød.
Først senere i middelalderen ble Olavskorset og Olavsøksen sammenstilt til det som er blitt kjent som Olavsmerket: korset lagt over øksen (som det er to av for symmetriens skyld). I enda større grad enn riksvåpenet er Olavsmerket en påminnelse om at fysisk makt er lite å stole på. Slik korset forteller at Kristus vant sin seier da han døde og oppstod, slik forteller øksen at kristmannen Olav seiret da han falt.
Olavsmerket ble brukt av de siste erkebiskopene i Nidaros, og ble følgelig raskt fjernet av dansk lutherdom etter 1537. I 1906 sørget utenriksminister Jørgen Løvland for at merket kom inn i St. Olavsordenens storkorskjede. Og siden tidlig på 1900-tallet har Den norske kirkes ledelse aldri vært i tvil om at dette er kirkens merke i Norge. Siden 1920-årene er det blitt brukt i kirkelige trykksaker, og siden 1960-årene i kirkelige stempler.
I 1990 ble en nytegnet versjon av Olavsmerket godkjent i statsråd som Den norske kirkes våpen og flagg.
Merke for fremtiden
I en tid da Den norske kirke langsomt åpner seg for andre kirker og for sine egen røtter også før reformasjonen, er Olavsmerket et merke for fremtiden. Allerede er merket en bro mellom Den norske kirke og Den romersk-katolske kirke i Norge. Oslos katolske biskop har Olavsmerket i sitt våpen, det samme har hans kollega i Trondheim.
For den voksende gruppen av pilegrimer til Nidaros, forteller Olavsmerket hvilket mål de går mot: Olavs grav - i et bildekodespråk som de kjenner fra andre valfartssteder i Europa.
Grensesprengende
Da vi mot slutten av 1800-tallet tok fatt i Olavstradisjonen igjen, ble det ofte på den snevre nasjonsbyggingens premisser. Nordens helgenkonge fremstod som nesten eksklusivt norsk.
Men Olavskoden viser det grensesprengende ved Olav Haraldssons martyrdød. Vi visste det i middelalderen. Respekten for helgenkongen var sterk i hele Norden, ja videre enda. Og vi har ikke glemt ham.
Om ikke Olavskoden hadde holdt de lange linjene åpne for oss, kunne et historieløst Norge idag kanhende hatt en elg med et oljefat som riksvåpen. Mens Den norske kirke kanskje kunne hatt et kors og en kaffekjele.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar