Innlegg på Facebook 27. juli 2020
Slik Rolf Jacobsen beskriver det i diktet «I de store katedraler», er det ikke i Nidaros. Selv to døgn før festen for ham som denne gamle katedralen ble reist som gravkirke for, er det ikke folkeskarer «ut og inn». Og det skyldes ikke pandemien.
I Nidarosdomen er det folkeskarer ut og inn når det i normale tider er gudstjeneste, når pilegrimer får adgang etter avtale og når folk kjøper konsert- eller turistbillett. Ellers er dørene stengt og lysgloben mørk. Hele dagen er det mange som kommer, stopper, sitter, ser - utenfor de stengte dørene. Det er rart, også for nordmenn som har andre erfaringer med slikt lenger sør i Europa.
Rolf Jacobsen:
«Ennå høres dumpe slag av klokkers malmer.
Tonestrømmer fra de glemte salmer.
Folkeskarer ut og inn der svunne tider taler
i de meget store, meget gamle katedraler.»
Ennå sees solskjær om en kvinne
med et nyfødt barn på armen dypt der inne.
Nesten lysredd. Bak et hav av kjerter
må hun lytte til de redde hjerter
som et håpets lys for verdens kvaler,
i de meget store, meget gamle katedraler.
Josef står der. Markus, Lukas, Peter
viser veien dit ditt øye leter
- til ditt eget ansikt, menneskenes, dødens,
alle smerters sannhet, løgnens, nødens,
alle gåters gåte, - verden selv som taler
ordløst i de gamle katedraler.
Kirkers tusen spir hvor enn du vanker
er en tornekrans om menneskenes tanker.
Ennå blod fra pannen. Hanen galer.
- Peter - Peter? spør de gamle katedraler.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar