2003-07-31 Snakker vi forbi hverandre?

Innlegg i Adresseavisen 31. juli 2003

Biskop Gunnar Stålsett.

Foto Buen kulturhus.

Ettersom jeg i 1991 og 1997 tok til orde for at Den norske kirke bør skaffe seg en tydeligere symbolsk lederskikkelse ved å gjøre bispeembetet i Nidaros til erkebispeembete etter dagens svenske og finske lutherske modell, var det med glede jeg i Erkebispegården 26. juli hørte biskop Jonas Jonson og forfatter Lars Roar Langslet foreslå det samme. 

Når jeg på hjemvei over et olsokblidt Dovre forsøker å forstå den negative energien dette forslaget nok en gang vekker hos oslobisp og teologiprofessorer, kommer jeg i stuss om vi snakker forbi hverandre. 

 

Om de er rett gjengitt i Adressas spalter, synes biskop Gunnar Stålsett og professor Berge Furre å frykte en gammeldags kirkefyrste. Det vi argumenterer for, er å plassere den symbolske lederskikkelsen som Den norske kirke allerede har - biskopenes formann (preses) - fast i Nidaros. Vedkommende kan da mest naturlig betegnes som erkebiskop.

 

Stålsett og Furre vet:

• at Den svenske og Den finske kirke er folkekirker i samme grad som Den norske kirke er det

• at Den svenske og Den finske kirkes erkebiskop ikke er kirkerettslig overordnet de andre biskopene, men har rollen som ”fremst blant likemenn”

• at Den svenske og Den finske kirkes ledelse har et like tungt innslag av legfolk som Den norske kirke har (og at Den norske kirkes ledelse siden 1980-årene i stor grad faktisk er formet etter svensk og finsk mønster)

• at det var den dansk-norske konge som i 1537 avviklet erkebispeembetet i Nidaros, først og fremst fordi han ønsket politisk makt over Norge 

Da bør ikke Stålsett og Furre hevde:

•  at et erkebispeembete av svensk/finsk mønster vil svekke Den norske kirke som folkekirke
•  at et erkebispeembete av svensk/finsk mønster vil gjøre Den norske kirke til en maktkirke
• at Den svenske og Den finske kirke har helt andre organisasjonsstrukturer enn Den norske kirke
• at Den norske kirke selv avviklet erkebispeembetet av kirkedemokratiske grunner

Stålsett vet også at det han omtaler som ”dagens ordning” – der vervet som biskopenes valgte leder går på omgang – i 1997 ikke just ble til av demokratiske og folkekirkelige årsaker. I så fall burde både bispedømmeråd og menighetsråd landet over ha deltatt i valget av preses. Det var bispekollegiets mangehånde erfaringer med en uklar – og dermed til tider svært dominerende - preses-rolle i Oslo som var hovedårsak til dagens ordning.

 

Stålsett og Furre vet at biskop Jonas Jonson – i Strängnäs stift i Den svenske kirke – har lang erfaring fra en kirkeledelse med både erkebisp og valgte legfolk, og bred erfaring fra samarbeid med andre kirker i Sverige og internasjonalt. Og selv om de ikke var der da han fikk ordet i Erkebispegården i Trondheim sist lørdag, vil de av Vårt Lands referat kunne vite at Jonssons  - og Langslets - poeng var dette: i vår oppsplittede tid benytter ikke Den norske kirke til fulle Olavstradisjonens felleskristne og enhetsskapende symbolkraft så lenge kirkens lederskikkelse ikke har fast sete i Nidaros.

Vi ser allerede nå langt på vei hvordan en moderne erkebiskop i Nidaros vil fremstå. Som biskopenes valgte leder for perioden 2002-2006 er det nettopp nidarosbispen som for tiden er Den norske kirkes symbolske leder. Skaper det større avstand til folket? Truer det folkekirken? Fører det til at det kirkelige demokrati forvitrer? Skader det samarbeidet i bispekollegiet og kirkeledelsen forøvrig? Eller fører det snarere til at flere – både i kirkeledelsen og i folket – ser at dette etter 2006 bør bli en fast ordning?