Ved åpningen av årets Olsokdager på Stiklestad 20. juli, ble en stein høytidelig ført inn i kirken for å bli plassert i alteret. Steinen kan være den kong Olav II Haraldsson skal ha lent hodet mot da han døde på dette stedet 29. juli 1030. Den kan være en av steinene det første alteret i Stiklestad kirke ble fundamentert på. Eller den kan bare ha ligget på dette stedet i årtusener - før og etter at helgenkongen døde noen meter unna.
I kirkens tradisjon er det vanlig å plassere en helgens levninger - eller gjenstander knyttet til en helgen – i eller på altere. Hensikten med slike relikvier er å knytte fysiske bånd mellom de troende i dag og det forbildet helgenen er. I senere århundrer har dette ikke vært vanlig i det lutherske Norge. Snarere har det siden reformasjonen i 1530-årene vært skikk å fjerne slikt fra gamle kirker. Det er nok å nevne at vi ikke lenger vet hvor fire av Norges helgener ble av da de ble fjernet: St. Olav og St. Øystein fra Nidarosdomen, St. Sunniva fra Kristkirken i Bergen og St. Hallvard fra Hallvarddomen i Oslo.
Det er to år siden Stiklestad menighetsråd vedtok at steinen burde føres tilbake til kirken. I mellomtiden har Stiklestad nasjonale kultursenter, Nidaros biskop og Riksantikvaren gitt grønt lys. Dermed er det nå knyttet i alle fall et symbolsk bånd mellom katolsk og luthersk tid i det kirkebygget som ligger der helgenkongen falt. Dette ble understreket ved at prost Nils Åge Aune på Stiklestad forrettet høytideligheten 20. juli sammen med kapellanen ved cistercienserklosteret på Tautra, Anthony O'Brien.
Helt enestående er dette ikke. St. Eriks skrin har hele tiden siden reformasjonen vært oppbevart i koret i nå lutherske Uppsala domkirke. For noen år siden fikk det også selskap av en relikvie av St. Birgitta. I Stockholms lutherske domkirke, Storkyrkan, finnes det relikvier av flere helgener. Og i Odense domkirke på Fyn, også den luthersk siden reformasjonen, hviler St. Knud av Danmark. Dessuten har flere kirker i Norge de senere årene tatt initiativ til å få tilbake middelalderskatter eller kopier av slike. Ett eksempel er den vakre Mariafiguren i Hedalen stavkirke i Valdres.
Tradisjonen sier at alteret i Stiklestad kirke er bygget over stedet der Olav døde. Sent på 1100-tallet skrev forfatteren av Passio Olavi, erkebiskop Øystein Erlendsson, om en konge som ble helbredet ved denne steinen:
... den steinen, der den heilage martyren fall; endå kann ein sjå den steinen, med blodmerke på; toppen stikk fram under sjølve altaret.
Tradisjonen om Olavssteinen holdt seg trolig fram til reformasjonen. I Verdalen kan den ha holdt seg i generasjoner også deretter, i slekter etter dem som ble pålagt av nypresten å fjerne den helligdommen steinen var for dem. Kan hende hadde prost Ingebrigt Hole slikt i tankene da han i 1929 fulgte med på hva arbeidsfolk hentet fram da kirkegulvet ble brudt opp under restaureringen av Stiklestad kirke.
Under restaureringen ble koret i Stiklestad kirke utstyrt med helgenbilder som svært tydelig beretter om undrene ved Olav Haraldssons lik, både på stedet der han falt og i skuret oppe på høyden øst for kirken. Det er interessant at kunstneren, Alf Rolfsen, lar den døende kongen lene hodet mot en stein som er knappe halvmeteren høy, og ikke en kampestein som kunstnere før ham har fremstilt. Årsaken kan være at Hole viste Rolfsen steinen han hadde funnet.
Etter noen måneder i prestegården på Stiklestad, ble steinen med på Holes flyttelass til Toten. Årsaken var trolig at Hole ikke så noen mulighet for at steinen kunne få en trygg plass på Stiklestad. I 1953 ble steinen forgjeves forsøkt hentet tilbake av lensmann Jon M. Suul i Verdal. På grunn av at Suul ble syk, skjedde det ikke noe med steinen.
Da museumsbestyrer Steinar Berg i 1980 skulle lage en utstilling på Stiklestad til 950-årsminnet for Olavs død, nevnte han 1929-steinen og dens historie for en journalist i Oslo. Denne oppsporte steinen ved nå avdøde Holes hytte på Totenåsen, og sørget for at den kom tilbake til Stiklestad. Steinen ble da undersøkt av eksperter hos Riksantikvaren. De fant ikke spor av at den hadde vært innmurt, men kunne ikke utelukke at den hadde fungert som fundament for annen oppmuring. Det ble stadfestet at steinen er av en type som er vanlig på Stiklestad.
På den ene siden er Olavssteinen nesten blankpolert – som etter århundrers berøring.
I den faste utstillingen om slaget, som i 1992 ble montert i det nye Stiklestad nasjonale kultursenter, ble steinen brukt som kongens hodestøtte i dødsscenen, men uten at det ble sagt noe om hvilken stein det kan være. Dette ble kjent i 1996, og ved olsok i 1997 var steinen del av Nord-Trøndelag fylkes utstilling «Fra Olav til Olav» i Erkebispegården i Trondheim. Sommeren 1999 lå steinen på gulvet på intendantkontoret i kulturhuset på Stiklestad, fordi ledelsen var usikre på hva man skulle gjøre med den.
Sommeren 2002 var steinen utstilt i kulturhusets resepsjon, mens den de siste årene igjen har hatt sin plass i den faste utstillingen om slaget – nå innmontert i det som er ment å være en kopi av alteret i Stiklestad kirke.
Stiklestad kirke gjør oss alle en tjeneste når det som kan være Olavssteinen nå er ført tilbake dit den lå i årtusener, før noen minutter i juli 1030 kan hende gjorde den til en helligdom. Nordens fremste Kristus-vitne døde nær den - kanskje med hodet lent mot den. Om vi lytter, har Olavssteinen ord å si oss også i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar