Artikkel i Grefsen menighetsblad Talefoten høsten 2005.
På Peter- og Paulusdagen (29. juni) i sommer forlot jeg Grefsen kirke som pilegrim til fots til Hellig Olavs gravkirke i Nidaros. Olsokaften (28. juli) var jeg ved målet. Med mine tre medvandrere hadde jeg nådd Olavsalteret lengst øst i Nidarosdomen, en meter eller to fra der helgenkongens skrin sto i nær fem hundre år fram til 1530-årene. Noen timer senere deltok vi i midnattsgudstjenesten som innleder våkenatten før Olavsdagen 29. juli.
Selv om jeg mange ganger de siste femten årene har vært pilegrim i Nidaros ved olsok, var dette annerledes fordi jeg nå var kommet til fots. Jeg hadde nå reist som pilegrimer flest gjorde før den nye danske kirkeledelsen i 1537 forbød valfarten til Nidaros. Jeg hadde fulgt veifar som til dels også var i bruk den gang. Og med Katolsk Bønnebok og siste bind av Kristin Lavransdatter i sekken, hadde jeg forsøkt å lytte til pilegrimsfromheten i kirkens store tradisjon - som nordmenn flest ikke har tilhørt fullt og helt siden nettopp 1537.
De tredve vandringsdagene førte meg drøyt seksti mil gjennom vakre norske sommerlandskap, en natur- og kulturopplevelse i seg selv. Fra Grefsen gjennom Groruddalen og over Lahaugmoen til Romerike og Eidsvoll. Over Morskogen og gjennom Stange til Hamar og videre til Ringsaker og Lillehammer. Langs Gudbrandsdalens østlier til Nord-Sel og Dovre. Over fjellene til Hjerkinn og Oppdal og ned Orkdalen til Svorkmo. Over skogene mot Skaun og Gaulosen og gjennom Trondheims bymark til Sverresborg. Og så ned mot byen vestfra - der synet av Nidarosdomen og Erkebispegården ikke etterlater tvil om hvor Norges kirkelige sentrum var, er og blir.
Jeg sov både under åpen himmel og i behagelige hotellsenger, men satte størst pris på stabbur, bryggerhus og soveloft på bondegårder på Espa, i Stange og Øyer, på Tretten, i Ringebu, Sør-Fron, Nord-Sel og Dovre, på Ulsberg, i Rennebu og ved Gaulosen. Flatseng på gulvet i Svorkmo skytterhus og Skaun menighetssenter var heller ikke å forakte.
Ferden gikk på alt fra slitsom asfalt langs riks- og fylkesveier, på behageligere grus- og gressveier og på myke stier i skog og fjell. Når man er underveis de fleste av dagens timer og også bærer en del kilo ekstra, er vannblemmer knapt til å unngå. Men med godt stell leges føttene under marsjen, og etter en ukes tid var det verste over.
Jeg la ut på ferden alene, og erfarte at mennesker underveis gjorde vandringen lys: en småbruker som inviterte til en hvil og en prat, gårdsfolk som ba til bords i familiekretsen, vandrere som etter hvert ble medvandrere helt til målet.
Det var likevel langt mellom vandrerne, noe som gjorde reisen til en ganske annen opplevelse enn den var i middelalderen. Da gikk pilegrimsfølger på 10-20 personer daglig ut fra vertshusene langs veiene nordover i ukene før olsok. Da delte pilegrimene veien med alle andre reisende – også alle som var på reise i motsatt retning. Og da vandret pilegrimene samme vei hjem igjen. Trafikktettheten var altså mye større da enn nå.
Kanhende er det den moderne forestillingen om at pilegrimsvandring er en ensom - eller i alle fall avsondret - måte å reise på, som bidrar til at jeg er blitt spurt om vandringen i sommer var en stor åndelig opplevelse. Mitt svar er sammensatt. Jeg hadde ingen personlige vekkelsesopplevelser underveis, og hadde heller ingen forventning om det. Men jeg ble sendt ut fra Grefsen kirke med en vakker bønn, og jeg leste mine morgen- og kveldsbønner. Jeg oppsøkte kirkene underveis for å be, men av mer enn tyve var mindre enn ti åpne. Jeg forsøkte å leve i at jeg vandret mot et mål som svært mange trossøsken søkte gjennom århundrer, og som vi nå igjen har søkt i mer enn hundre år: kirken som er reist som gravminne for Nordens fremste Kristusvitne, Hellig Olav.
Som når jeg tidligere år har reist til Nidaros med bil, tog eller fly, var det også i år forventningen som var min opplevelse underveis. Og den sterkeste opplevelsen var også i år å være en av de utallige som er kommet, kommer, og vil komme til dette hellige stedet, og delta i olsokgudstjenester som knytter sammen Nidarosdomens brutte historie.
"Gå med Gud og Hellig Olav!" svarte en venn da jeg meldte at jeg var underveis nordover. Jeg tror jeg gjorde det - også om den melodien som ofte kom flyvende når føttene hadde funnet takten, var "Mandag morra blues" av Stein Ove Berg. For jeg merket at føttene også fant takten til tonene i en bønn fra det nye klosteret på Tautra i Trondheimsfjorden: "Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge. Du som kristnet folk og land, Kristi tjener kong Olav".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar