Olavskapellet på Borgarsyssel Museum i Sarpsborg.
Foto Borgarsyssel Museum.
Det er hyggelig å bli invitert hit til Sarpsborg for å være med på denne samtalen om helgener. Det sier noe om helgentradisjonens grensesprengende karakter at det er Ingemar Lindaräng fra Birgittas by Vadstena, som har mye av ansvaret for at jeg nå står her i Olavs by Borg for å gi mitt bidrag til samtalen.
Helgentradisjonen er ikke avskaffet om vi ser på kirken i stort. Verdens nær 1,5 milliard katolske og ortodokse kristne har helgentradisjonen som en helt naturlig del av sin tro – og mer enn 50.000 av dem er våre landsmenn i dag. Vi andre – på verdensbasis under hundre millioner lutheranere og noen hundre millioner andre reformerte og protestanter – er dels i ferd med å åpne oss for helgentradisjonen, dels likegyldige og dels avvisende.
Betegnelsen "helgen" er egentlig ikke mer eksklusiv enn at kirken bruker den om alle troende til alle tider og på alle steder, som i uttrykket "de helliges samfunn". Samtidig er det slik at kirken tidlig i sin totusenårige historie begynte å ta vare på minnene om at Gud har handlet på en spesiell måte i noen menneskers liv, slik at disse – for sin samtid eller for sin ettertid - har fremstått som tydelig vitner om Kristus selv.
Etter et slikt menneskes død har kirken så, for å trekke lærdom av dets liv, besluttet at han eller hun skal huskes som en som vi med sikkerhet tror nå er hos Gud. Som hjelp til å huske helgenen, er det ofte blitt fastsatt en egen minnedag i kirkeåret.
Få perioder i kirkehistorien har sett flere helgenkåringer enn de tredve årene siden polakken Karol Wojtyla ble pave Johannes Paul II i 1978. En av dem han saligkåret i 2000 var nordbo som oss: Elisabeth Hesselblad. Hun grunnla på 1930-tallet det som kalles den svenske grenen av Birgittaordenen. Hun døde i 1957, og hviler i en sarkofag bak høyalteret i klosterkirken i Birgittahuset i Roma.
Min hjemmekirke i Borge – noen kilometer sørøst for her vi er nå - står på tuftene av en middelalderkirke som ble vigslet til Hellig Olav. Det hadde jeg – og bygdefolk flest med meg - lenge ingen bevissthet om. Det har i det hele tatt meg mange år å få øynene opp for det som Nidaros og Olavstradisjonen forteller: at Den norske kirke har røtter i den store kirketradisjonen fra før reformasjonen på 1500-tallet.
Som for de fleste, var Olav Haraldsson også for meg lenge bare et av de noe mer kjente leddene i skolelærdommens kongerekke – en av flere konger som gikk hardt fram for å kristne Norge.
Da jeg som kirkejournalist på 1970- og 1980-tallet fikk mulighet til å betrakte Den norske kirke via andre kirker, viste det seg likevel at skolelærdommen var blitt umerkelig supplert gjennom årene. Inntrykk fra feriebesøk i Nidarosdomen, på Steinvikholm og på Stiklestad begynte nå å leve. Gradvis begynte jeg å se den Olav som kirkens store tradisjon har kalt den hellige – den garvede krigeren som vant sin største seier først da han kastet sverdet og led sitt militære og politiske nederlag på Stiklestad, martyrkongen som Nidarosdomen er reist som gravmæle over, Nordens fremste Kristusvitne i middelalderen.
Olavstradisjonen ble nå viktig for meg fordi den var en hjemlig utgave av tradisjoner som jeg så betydde mye for kirkelig og folkelig identitet i andre land. Samtidig så jeg ved overgangen til 1990-årene en økende Nidaros-interesse i samfunnet, men ikke i Den norske kirkes ledelse. Pavebesøket i Norge og Norden i 1989 pekte sterkt og klart mot Nidaros, men uten at mange i Den norske kirkes ledelse så det eller ville se det.
Først en oppsummerende ingress for det som nå følger:
Den norske kirke er formelt sett en luthersk kirke uten kontakt med Olavstradisjonen eller andre deler av helgentradisjonen.
Ettersom Den norske kirke omfatter mer enn 80 prosent av en befolkning som har helgentradisjonene som del av sin historie, har Den norske kirke likevel måttet forholde seg til Olavstradisjonen – særlig de siste hundre årene.
Dette er tydeligst i Nidaros bispedømme og i en del sogn også i andre bispedømmer – som her i Sarpsborg. Det er fortsatt så godt som usynlig i kirkeledelsen og ved de andre bispesetene og domkirkene.
Der hvor Den norske kirke er gått dypest inn i Olavstradisjonen, i miljøet rundt Nidarosdomen, strever den fortsatt med sitt uavklarte forhold til helgenforståelsen: Hva er en helgen? Skygger Olav for Kristus? Kan vi be Olav gå i forbønn for oss?
Jeg velger året 1909 som startpunkt for disse glimtene fra det jeg har kalt Norges nølende vandring hjem til Nidaros:
Fest på Olavsdagen
”Fest på Olavsdagen. Norskdom og kristendom”. Det var det siste 60-årige biskop og tidligere kirkestatsråd Vilhelm Wexelsen i Trondhjem skrev på sin dødsdag 19. juli 1909. Et tiår var gått siden han mot slutten av 1890-årene hadde vært sentral i arbeidet for å føre Olsokfesten tilbake til Olav Haraldssons gravkirke - og til alle kirker i Den norske kirke. Ennå var det to tiår igjen til feiringen av Olavsdagen skulle toppe seg i Nidaros og på Stiklestad 29. juli 1930, ved 900-årsfesten for Olavs martyrdød.
Neste sommer er det hundre år siden Wexelsen skrev sine siste ord. Uttrykket ”Norskdom og kristendom” fremstår i dag mest som et nasjonalsentrert venstreslagord fra årene rundt 1905. Men slagordet ”Fest på Olavsdagen” er like friskt nå ved innledningen til Europas tredje kristne årtusen - ikke minst i internasjonalt og mellomkirkelig lys. For hva ble ikke besøket som Wexelsens etterfølger Finn Wagle avla hos pave Johannes Paul II 16. november 2002, omtalt som av Vatikanet? Jo som at Wagle og hans delegasjon var kommet til Roma ”til festen for St. Olav, Norges skytshelgen” – nær fire måneder etter Olsok! Salig biskop Wexelsen smilte nok i skjegget over slikt storsinn når det gjelder Olavsdagen.
Omtrent på stedet hvil
I de hundre årene siden biskop Wexelsen har Den norske kirke og det norske folk stått omtrent på stedet hvil hva Olavsfesten angår. Vel har det skjedd - og skjer det - mye med Olsokfeiringen i Nidaros og enkelte andre steder. Men stort sett er kirkelig markering av Olavsdagen like uforpliktende nå som da Wexelsen 12. juni 1899 – som statsråd i Johannes Steens andre regjering – sendte ut Kirkedepartementets rundskriv med tekster til bruk ”for de Prester og Menigheder, som ønsker at samles til G u d s t j e n e s t e 2 9 d e J u l i , O l a f s d a g e n”.
Årsaken til at det fortsatt bare er der man lokalt ønsker det, at det holdes Olsokmesse i Den norske kirke, er først og fremst at kirkeledelsen til nå ikke har gjort Olavsdagen til noe mer enn en frivillig dag i kirkeåret. Det er en smal sak å gjøre den til en fast dag, myndigheten til slikt har lenge ligget i Kirkemøtet og ikke i departementet …
Årsaken til at det ikke holdes Olsokmesser landet rundt, er også at man i de enkelte kirker ikke velger å gjøre det. Men man står fritt til å gjøre det, liturgi for Olsokmesse finnes og hver sommer brukes den både i Nidarosdomen og i andre kirker. I 2005 kom til og med ressursboken Nådens morgenlys – Middelaldersk Olavsliturgi i vår tid, frukten av det siste tiårets meget prisverdige arbeid for å gi Den norske kirke et "offisielt" liturgisk materiale for Olsokfeiring landet over. Boken er faktisk initiert av kirkens ledelse (Kirkerådet). Varsler den nye toner også sentralt?
Sammenhengende tradisjon
Det er norgeshistoriens og folketradisjonens minner om helgenkongen som gjør det umulig for Den norske kirke å være en "ren" luthersk kirke frikoblet fra Olavstradisjonen og våre andre helgentradisjoner knyttet til blant andre St. Hallvard her på Østlandet og St. Sunniva på Vestlandet.
Olavs navn er fortsatt knyttet til kilder, brønner og steder, han huskes i viser, sagn og fortellinger. Dette ble ikke borte i de tre hundre årene som gikk fra reformasjonen i 1537 forbød Olsokfeiringen, og til Olavsdagen så smått begynte å dukke fram igjen i bevisstheten utover på midten av 1800-tallet.
Sammenhengende er også bruken av det fremste Olavssymbolet – kongens martyrøks – i Norges riksvåpen fra 1280-årene. Men i kirkelige merker var Olavsøksen borte i fire hundre år, fra reformasjonen til fram mot Olavsfesten i 1930.
Fysiske bånd
Også de fysiske båndene gjør det vanskelig for Den norske kirke helt å glemme Olav. Det var trolig i 1536, året før han flyktet fra landet påskedag 1537, at erkebiskop Olav Engelbrektsson flyttet blant annet Olavsskrinet fra Nidarosdomen til sin borg Steinvikholm i Skatval lenger inne i Trondheimsfjorden. Han mente nok at disse skattene ville være tryggere på borgen enn i domkirken.
Noen av oss husker vel fra skolen at gull, sølv og edelstener fra Olavsskrinet ble sendt til København etter reformasjonen. Men jeg kan ikke huske at noen lærer fortalte at 37 år senere, 8. juni 1564, ble Olavs legeme ført tilbake fra Skatval til en ny grav i Nidaros domkirke. Og at etter nye fire år, der valfartene til Olavs grav fortsatte, ble denne graven lukket våren 1568 - uten at den ble merket.
Siden har ingen visst eksakt hvor helgenkongen hviler. Noen mener at han under utgravninger i Nidarosdomen i 1860-årene eller i 1889 havnet i en umerket fellesgrav på domkirkegården, sammen med andre middelalderkonger og flere erkebiskoper som historieløst ble lempet ut av domkirken. Andre mener han fortsatt ligger et eller annet sted under gulvet i domkirken. Tidlig i 1990-årene var det en viss debatt om det burde letes etter en mulig ukjent grav på etpar punkter under høykoret.
Arkitekten Bodvar Schjelderup har pekt på en tredje mulighet; at erkebiskop Olav Engelbrektsson da han flyktet, neppe lot helgenkongens legeme være ubeskyttet igjen på Steinvikholm. Det kan ha vært nærliggende for ham å la et annet lik ta Olavs plass i kisten, og så gjemme Olavs levninger. Dette kan ha vært gjort før skrinet ble flyttet til Steinvikholm. I så fall ble helgenkongen igjen på ukjent sted i domkirken. Mer sannsynlig kan byttingen ha vært foretatt på Steinvikholm; det var god tid til dette i ukene og månedene før flukten. I så fall kan Olav fortsatt hvile i borgruinene. Murene som står igjen, er tykke nok til å gjemme en enkel trekiste.
Foruten landets fremste fysiske Olavsminne, Nidarosdomen, overlevet også minnekirken på slagstedet Stiklestad reformasjonens religiøse og politiske forsøk på å utradere Olavstradisjonen. Men også her ble interiøret etterhvert rensket for synlige påminnelser om hvorfor kirken står akkurat der den står. Ikke minst gjaldt dette et fysisk kjernepunkt: steinen som tradisjonen sier Olav døde ved - og som folk mente hadde legende kraft. Den ble fjernet etter å ha vært delvis innmurt i alteret i mange hundre år.
Det er mulig at denne steinen ble funnet nedgravd under gulvet ved restaureringen av Stiklestad kirke i 1929. I så fall kom den tilbake til Stiklestad til 950-årsfesten i 1980, og var fram til i fjor i Stiklestad nasjonale kultursenters varetekt. Siden Olsok i fjor har steinen igjen hatt sin plass i alteret i Stiklestad kirke – nok et uttrykk for at Den norske kirke i Nidaros forsøker å forholde seg positivt til helgentradisjonen.
I tillegg til Stiklestad kirke, har det på haugen der kongen skal ha blitt lagt i et skur, alltid vært et minnesmerke om slaget. Fram til 1710 var det et gammelt trekors med et mindre jernkors på toppen. I 1710 ble korset erstattet av en gråsteinstøtte med det samme jernkorset på toppen. Og i 1803 ble denne støtten supplert med den støtten som fortsatt står der (men som nazistene fjernet under krigen). Den eldste støtten ble i 1880-årene fjernet, og det gamle jernkorset smidd om til hestesko. Jernkorset var trolig et fysisk bånd tilbake til tiden da valfartene til Stiklestad ennå pågikk tidlig på 1600-tallet.
Norsk katolsk kirkefest i 160 år
Lengst tradisjon med å feire Olavsdagen i Norge på denne siden av reformasjonen, har Den katolske kirke. Allerede søndag 30. juli 1843, få måneder etter at Norges gamle konfesjon igjen var blitt tillatt i landet, ble det første kapellet for den nye katolske menigheten i Christiania vigslet til nettopp St. Olavs navn.
Det som nå er blitt nær 165 års sammenhengende katolsk Olsokfeiring i Norge, var dermed innledet i hovedstaden. Siden har feiringen spredd seg i takt med fremveksten av katolske menigheter landet over. For i Den katolske kirkes kalender er Olavsdagen ingen valgfri dag; dagen feires i alle kirker. Når 29. juli faller på en hverdag, er hovedregelen at dagen markeres på nærmeste søndag.
Den første katolske valfarten til Stiklestad etter reformasjonen, fant sted ved Olsok i 1885. Siden 1916, i mer enn nitti år, har det nå vært årlige katolske Olsokvalfarter dit. Og siden Olavsfesten i 1930 har Stiklestad også hatt sitt katolske gudshus – Olavskapellet på høyden øst for Stiklestad kirke.
Luthersk Olsokinteresse i 150 år
Selvom Olavsfesten 28.-29. juli var blitt borte fra kirkeåret i Norge i og med den dansk-norske kirkeordinans av 1542, hadde det aldri vært mulig å fjerne den fra folkets egentlige kalender - primstaven. Olsok var dermed uansett forblitt en av sommerens festdager, og mange steder var den nok blitt feiret også kirkelig lenge etter reformasjonen. Den kraftige helligdagsreduksjonen i Danmark-Norge i 1770 hadde gjort det siste vanskeligere, men heller ikke den hadde fjernet Olavsdagen som merkedag på primstaven.
Det var derfor neppe uten gjenklang i mange bygder da sognepresten i Vestnes i Romsdalen, Otto Theodor Krogh, i sin faste spalte i Morgenbladet i 1856 tok til orde for at Den norske kirke nå burde ta opp igjen Olsokfeiringen. Krogh begrunnet dette med at Hellig Olavs minne ikke helt burde overlates til Den katolske kirke. I tre lengre artikler foreslo Krogh blant annet at landets biskoper og mange proster og prester skulle gå i prosesjon til Nidarosdomen og feire Olsokmesse,
"... thi offentligen have vi sveget Olaf, offentligen bør vi igjen gjøre ham Hyldest."
I en kommentar til flere motinnlegg som fryktet at "papismen" ville seire om Krogh fikk det som han ønsket, svarte Krogh at det er å skrike seg hes over en innbilt fare. Han omtalte Olav som "vår medbroder i Christo", og tok Paulus til vitne på at de troende skal be for hverandre, med levende og døde. Man er på evangelisk grunn når man ber Olav om forbønn - for "misbruken opphever ikke bruken", skrev Krogh. 150 år er gått, men selv i dag hører vi ingen bisp og prest i Den norske kirke ordlegge seg slik …
En mannsalder etter sogneprest Kroghs Olsokforslag, fortalte presten og folkehøyskolemannen Christopher Bruun i 1893 at han nå i mange år hadde feiret Olsok på Vonheim folkehøyskole i Gausdal. I Luthersk Kirketidende skrev Bruun at Den norske kirke nå igjen burde huske Olav som kristendommens grunnlegger i Norge, ved å gjeninnføre Olsok som kirkelig festdag. Bruun hadde i 1878 utgitt Folkelige Grundtanker, der han hadde tatt til orde for å forene Norges gamle kulturarv og samtidens demokratiske tanker. Bruun sto her i den danske presten og folkehøyskolemannen Nikolaj F.S. Grundtvigs tradisjon.
Christopher Bruun ble i 1897 kritisert for blant annet å holde Hellig Olav høyere enn den østfoldske legmannshøvdingen Hans Nielsen Hauge. Bruun - som nå var residerende kapellan i Johanneskirken i Kristiania, og redaktør i tidsskriftet For Kirke og Kultur - skrev da blant annet dette:
"Jeg har ... ikke saa meget imod at holde fest til Hauges ære ... . Jeg har i mine dage holdt endda flere foredrag til Hans Nilssons ihukommelse end til Olav Haraldssons. ... Somme tider har jeg enddog nævnt ham som vor store protestantiske helgen, ligesom Olav er den middelalderlige.
... vi har virkelig allerede en kirkelig fæst "til menneskers ære" ..., eller til de helliges ihukommelse ... . Vi har vor "alle helgens dag". Vi bruger rigtignok gjerne paa den dag ikke at nævne nogen anden "helgen" end Martin Luther. Men det er aabenbart ligesaa meget i strid med dagens navn og den oprindelige tanke med dens optagelse i kirkeaaret, som det er urigtigt. Det har ført til, at for menige norske kristnes følelse er der i kirkens historie, lige fra apostlenes dage til reformationen intet andet end et stort, tomt, mørkt rum, et ginnungagap, hvor hele den hellige almindelige kirke er forsvundet."
Sterkt medvirkende til at statsråd Wexelsen i 1899 sendte ut sitt rundskriv om frivillig Olsokfeiring i Den norske kirke, var hans opplevelser i Trondhjem de to foregående årene. Det var nemlig først da det led mot Trondhjem bys 900-årsfeiring i 1897, at de spredte tilløpene til Olsokfeiring fikk et nytt og kraftig løft. Det skjedde ved at dikteren Bjørnstjerne Bjørnson i artikler i Verdens Gang våren og forsommeren 1897, sluttet seg til Bruuns ord fra fire år tidligere, og tok til orde for å "gjenreise Olsok som vår store nasjonale kirkedag". Bruun og Bjørnson gikk nå sammen om å foreslå at byjubiléet også burde markeres ved at Nidarosdomen ble åpnet for Olsokmesse 29. juli 1897.
Wexelsen (som nå hadde vært skoledirektør i byen siden hans første statsrådsperiode var over i 1893) støttet forslaget, sammen med blant andre professor og tidligere kirkestatsråd Elias Blix. Men stiftsprost Theodor Angell og biskop Johannes Skaar avslo. Olavsdagen ble i stedet feiret utendørs på Ilevollen, blant annet med Bjørnstjerne Bjørnsons kraftfulle tale om Olavstradisjonen. Her viste Bjørnson at han var opptatt av mer enn politisk unionsoppløsning:
"Vore Historikere har neppe værdsat højt nok det Tab, vi led, da vor norske Helgen blev gjort utlæg i Norge. Vi maa sætte os ind i, hvad han betød for hver enkelt: et skinnende Barneminde, en god Tilflugt, alles Forbeder, Himmelporten. Eller hvad han betød for dem som Frænde. I ham blev de alle Frænder. I hans Martyrdød blev de ét Folk; den gjorde Ende paa Fremmedherredømmet. Han var Landets Værn, dets Fane, dets Lov, dets højeste Ærestinde.
Vi maa prøve at forstaa, hvordan det tog sig ud for dem, da han havde været dette i fem Hundrede Aar og det saa lærtes, at Altsammen var Bedrag. At det var unyttigt at bede Hellig Olav hjælpe dem hos Gud. Ja, det var Synd. Hvis denne Synd gjentog sig, var det Sjæls Fortabelse. Vi kan maale Harmen og Sorgen paa, at saa mange af de Præster, som lærte det, uden videre blev slaat ihjel. Vi skjønner, hvor nær det var, at de fleste blev slaat ihjel. … Vi maa prøve at forstaa, hvor de tabte i Mod, i Tro paa sig selv, vore Forfædre, dengang de saa, at Intet skede, Intet nytted. Da Hellig Olav og Jomfru Maria … blev udjaget af Landet, deres Kirker vanhelliget og ranet, ofte ødelagt. De maatte da vel føle det, som om de selv var gjort utlæg.
Olav den Helliges Land uden Olav, det maatte for de fleste være som Landet var bestemt til at dø. Hjertet var skaaret ud af det.
Slig Troskab og slig Smerte er ikke Tab i og for sig. Dengang naadde det norske Folk større Dybde i Følelsen. End de Samtaler de havde, naar de i den Tid mødtes! Og den hemmelige Gudstjeneste med Hellig Olav blandt sig! At have noget saa inderlig kjært, gjør Livet rigere; at tabe det med Smerte, gjør den poetiske Undergrund rigere. Hellig Olav findes igjen i Folkesjælen. Han har været med at lægge Strenge i den og at stemme den.
Vi vil nok skjønne det, straks Olavsdagen varsles. Skjønt det skjer efter flere hundre Aars Fravær, skal vi nok faa høre, at her har vi stødt paa en gammel Vise, som engang laa paa alles Munde. Den synger sig selv."
Etter at han et halvår senere, i februar 1898, igjen ble kirkestatsråd, gjorde trønderen Wexelsen – tidligere prest både i Overhalla, Kolvereid og Sparbu - kort prosess: han tok samme sommer turen nordover for selv å forrette Olsokmesse i helgenkongens gravkirke på Olavsdagen – den første siden reformasjonstiden. Snaut fem år senere overtok han våren 1905 bispestolen i Trondhjem, etter at Skaar var gått bort høsten før. Før han selv døde etter bare fire års tjeneste, maktet Wexelsen likevel ikke å skape noen tradisjon med Olsokmesse i domkirken på Olavsdagen. I manges øyne var Olsok fremdeles mer av en politisk venstredag enn en kirkedag.
Langsomt begynte likevel de kirkelige fruktene av Wexelsens og andre Olsokvenners arbeid mot slutten av 1890-årene, å vise seg. I kongelig resolusjon av 5. juli 1918 ble rundskrivet av 1899 fulgt opp ved at Olsok fikk sin plass blant de frivillige gudstjenestedagene i Den norske kirkes nye tekstbok. I 1921 drøftet Den norske kirkes biskoper om ikke Olavsdagen burde blir en fast kirkelig festdag med klokkeringing landet over kvelden før - slik Noregs Ungdomslag hadde foreslått i 1917, eller om kirkefesten burde legges til etterfølgende søndag de årene 29. juli ikke faller på søndag. Men både i 1921 og i 1923 var biskopenes konklusjon at Olsokmessen bør holdes på selve Olavsdagen ”der hvor den feires”.
I innspurten til den store Olavsfesten i 1930 sørget venstremannen Johan Mowinckels andre regjering for at Olavsdagen ble offisiell flaggdag, noe den fortsatt er. Og 7. juli 1947 ble det i statsråd vedtatt et tillegg til Den norske kirkes tekstbok: at man i høymessen de årene ”Andre Olsok” – 3. august, Olavs helgenkåringsdag og for øvrig kong Haakon VIIs fødselsdag – faller på en søndag, kan bruke tekstene for Olavsdagen. Bestemmelsen overlevde dessverre ikke Den norske kirkes nokså funksjonalistiske liturgirevisjon i 1970- og 1980-årene. Det gjorde heller ikke biskops Wexelsens kollektbønn for Olavsdagen:
"Herre vor Gud, himmelske Fader! vi takker dig, at du gav Norges Konge Olav Haraldsen Naade og Kraft til at reise blant vort Folk Korsets Merke og ved sit Liv og gjennem sin Død grundlægge din Søns, Vorherres Jesu Kristi, Rige i et samlet og selvstændigt Fædreland, …"
Nå heter det bare:
"Allmektige Gud, vi takker for dine budbærere til vårt folk, de som sådde Ordet, reiste korsmerket og grunnla kirken i fedrelandet vårt ... ."
Olavsfest i Nidaros og på Stiklestad siden 1926
Det neste store oppsvinget i Olsokinteressen etter 1890-årene, var 900-årsminnet for Olav Haraldssons martyrdød på Stiklestad, ved Olsok i 1930. Sentral i forberedelsene, fram til sykdom satte en stopper for videre medvirkning forsommeren 1928, var Jens Gran Gleditsch, biskop i Nidaros fra 1923. Gleditsch er i samtid og ettertid kanhende mest kjent på grunn av at hans liberale teologiske ståsted gjorde utnevnelse og bispevigsel svært problematisk.
Biskop Gleditschs innsats i forberedelsene til Olavsfesten i 1930 var imidlertid formet av at han allerede fra barndommen hadde vært påvirket av Olsokforkjemperen Christopher Bruuns tenkning. I 1915 hadde Gleditsch skrevet Olsoksalmen "Da vore fædres sagaskute stod vesterut paa stormgraat hav", som han til den reviderte utgaven av M.B. Landstads Kirkesalmebok i 1920 hadde forandret til "Da Olav konge bøide hodet":
"Da Olav konge bøide hodet Til dåpens bad i kristent land,
Da kristnet Kristus heltemodet Til hellig liv i dåpens vann,
Da vigslet Ånden første gang Vår stammes liv til veien trang.
Da Olav konge sank i døden, Fikk livets håp sin store seir;
Den sterke Krist ham hjalp i nøden, Guds ark var kommen i vår leir.
Vi stod for Gud i hellig sang Et kristenfolk for første gang.
I tusen år oss fulgte siden, Solstrimen lik på mørke sky,
Til bot for sår, til seir i striden Det kristne livshåps morgengry.
Det lyser over porten trang, Det være skal vår svanesang.
Nu bøier hodet folkeskaren Til dåpens tvett, til håp og tro,
Og stridsmenn, k o r s m e n n blir i faren; Av troens grunn vårt håp skal gro.
Vi holder Olsok, norske mann, Med livshåp for vårt elskte land."
Salmen finnes i dag ikke lenger i Den norske kirkes salmebok, men Den katolske kirkes salmebok i Norge har den med.
Kort etter at han i oktober 1923 var kommet til Nidaros, var Gleditsch blitt leder for en komité som skulle arbeide for å gjenreise også domkirkens indre liv - Olsok-komiteen av 1924. Initiativet til komiteen var kommet fra hjelpeprest Arne Fjellbu, som - da han i 1921 var kommet fra Borge som prest i sin barndoms by - hadde oppdaget at det til tross for Olsokfesten i 1897 og Olsokmessen i 1898, ikke var blitt noen fast tradisjon å feire Olavsdagen i Trondhjem. Det var nå avgjørende at Olavsfesten i 1930 ikke måtte komme uten at Nidarosdomen selv hadde en Olsoktradisjon. Etter en sped start i 1924, ble det fra 1926 feiret Olsokmesse årlig både i Trondhjem og på Stiklestad.
Dette skjedde parallelt med at den langtrukne ”kirkestriden” – mellom konservativ og liberal teologi – gradvis avtok. Samtidig var imidlertid bispekollegium og presteskap nå såvidt sterkt preget av den pietistiske legmannstradisjonen fra siste halvdel av 1800-tallet, at det ikke var selvsagt at de ville gå inn for å feire Olavsfesten i 1930. Likevel vant den mer grundtvigiansk pregede folkekirketradisjonen – som biskop Wexelsen hadde vært en representant for - fram. Og Olsokfestens politiske venstrepreg fra tiden rundt 1905, vek for festens kirkelige preg.
Da tiden for Olavsfesten 1930 så var inne, ser det ut til at den overgikk mange av de involvertes forventninger. Feiringen strakte seg fra 27. juli til 3. august. Hovedgudstjenestene var vigslingen av det ferdigrestaurerte vestskipet i Nidarosdomen mandag formiddag 28. juli, og friluftsmessen på Stiklestad tirsdag formiddag 29. juli. Begge steder deltok blant andre alle biskopene i Den norske kirke (med unntak av sykmeldte Johan Lunde i Oslo) og mer enn tre hundre prester, en rekke utenlandske biskoper med Sveriges erkebiskop Nathan Söderblom i spissen, kong Haakon VII og hans familie, mer enn sytti stortingsrepresentanter, statsminister Johan Mowinckel og de fleste av statsrådene, og de fleste høyesterettsdommerne.
På Stiklestad var mer enn 40.000 møtt fram. For liturgen, den 46-årige tromsøbiskopen Eivind Berggrav, var opplevelsen sterk. Noen måneder senere skrev han dette i sitt tidsskrift Kirke og Kultur:
"... jeg har aldri oplevet en flokk som var så lett å lede, så vâre for det minste vink ... Som forrettende liturg kjente man denne oplevelse av folket, av menigheten på Stiklestad fortettet i det øieblikk hendene svakt blev løftet til velsignelsen. ... det var som om de hadde sittet ferdige. Av de 42 tusen var der benker til 15 000, men på den annen side av bekken opover skråningen lå der en 5-6000 i gresset. Det var særlig disse tusener som grep mig, halvt utenfor det hele som de lå. Deres reisning skjedde så raskt og efterfulgtes momentant av en slik lyttende stillhet, at det var som om hver sjel åndet mot en."
Fire år etter var situasjonen en helt annen. Olsokkvelden 1934 avsluttet Vidkun Quislings ett år gamle nasjonalistparti, Nasjonal Samling, sitt riksmøte i Trondheim med stevne på Stiklestad. Forsøket på å gjøre den overnasjonale Olavsarven til særeie for en nasjonalistisk sekt var satt inn. Men forsøket strandet, selv om det under krigen ble satt i gang arbeider med et storslått Olavsmonument på haugen der minnestøtten står. Kort tid etter frigjøringen i mai 1945 hadde bygdefolket i Verdal fjernet NS-sporene, slik at Olsokfesten fredssommeren kunne gripe tilbake til tonen fra tiden før de mørke årene.
Siden har Olavsfesten vokst, på Stiklestad og i Nidaros – og i Olavs gamle by her ved Sarpefossen. I år er det 54 år siden Olav Gullvågs og Paul Okkenhaugs Spelet om Heilag Olav ble fremført første gang på Stiklestad. Nærmere en folkelig helgenfest kommer man ikke i det moderne Norge. Og i Trondheim er Olavsdagene – nå Olavsfestdagene - vokst fram som en bred kirke- og kulturfestival siden 1963, slik Olavsdagene her i Sarpsborg også er i vekst. Olsokfeiringen i Trondheim har også fått en økumenisk side; blant annet ved at Den katolske kirke siden 1993 får feire messe i Nidarosdomen på Olavsdagen.
1990-årenes interesse for pilegrimsvandringer har også gjort sitt til å løfte fram Olavstradisjonen i Trondheim og ellers i landet – som her i Østfold.
Kongevigslinger
I 1958 og 1991 ble kongene Olav V og Harald V vigslet til sin gjerning i Nidarosdomen, der Haakon VII i 1906 var den siste norske konge som er blitt kronet. På samme måte som kroningene - i 1906, 1873, 1860 og 1818 - var "signingene" kirkelige og statlige begivenheter som skapte bredere interesse også for Olavstradisjonen. Ja, Riksforsamlingen på Eidsvold i 1814 hadde endog hatt sin egen Nidaros-debatt da kroningsparagrafen i grunnloven ble skrevet: skulle man spare penger og legge kroningene til Christiania, eller følge historien og bruke Trondhjems domkirke? Historien vant, selv om selve Olavsnavnet knapt ble nevnt.
Daværende kronprins Olav, som i 1930 hadde overvært Olavsfesten som 27-åring, spilte en avgjørende rolle i prosessen som mellom 1945 og 1958 formet den forenklede kroningsseremonien som kongevigslingen nå er. Med støtte fra ikke minst daværende biskop i Nidaros, Arne Fjellbu, loset kronprins/kong Olav saken forbi kirkelige og statlige ledere som fryktet pomp og prakt og helst så at man hadde nøyd seg med en enkel forbønn ved en vanlig søndagsgudstjeneste i Oslo domkirke.
Da den aldrende Olav V på Olavsdagen i 1988 kom til Nidarosdomen for å overvære at de norske kronregaliene fikk sin plass i domkirkens nordvestre tårnkapell, kastet han lys over sin forståelse for Olavstradisjonen ved følgende utsagn til dem han sto sammen med ved monteren:
"Det er med vilje at jeg kommer i dag, 29. juli, og ikke på 30-årsdagen for min signing 22. juni. Fordi det jeg nå gjør er det samme som mine forgjengere har gjort, nemlig å overgi kronen til ham som er Norges evige konge."
Noen uker senere startet forøvrig Den norske kirkes ledelse arbeidet med å gjøre det gamle erkebispemerket - korset og Olavsøksen - til sitt offisielle våpen og flagg. Merket hadde da i noen tiår vært benyttet i kirkelige stempler, og dessuten i kirkelige trykksaker før og under Olavsfesten i 1930. Høsten 1990 ble en nytegnet versjon av merket godkjent i statsråd, for bruk av Den norske kirkes embeter, stillinger og råd.
Pavebesøk
Det første pavebesøket til Norden, 1.-10. juni 1989, bidro i Norge både direkte og indirekte til å skape oppmerksomhet om Olavstradisjonen. Direkte skjedde det først og fremst ved at Den katolske kirkes ledelse i Norge ønsket å legge den økumeniske gudstjenesten til Nidarosdomen, og ved at pave Johannes Paul II selv lot St. Olav ha en naturlig plass i sine bønner, prekener og taler i Norge 1. og 2. juni. Indirekte skjedde det ved at Den norske kirkes ledelse - tydeligvis uten helt å fatte hva det innebar - gikk med på økumenisk gudstjeneste i Nidarosdomen. Dette, og kritikken da mange av biskopene ikke deltok i Nidaros, fikk i alle fall enkelte av dem til å vie Olavstradisjonen en viss oppmerksomhet i ettertid.
Det er likevel betegnende for Den norske kirkes ledere anno 1989, at ingen av dem omtalte St. Olav i sine taler under pavebesøket. Selv ikke biskop Kristen Kyrre Bremer gjorde det i sin vakre tale i Nidarosdomen 2. juni. Den eneste lutheraner paven hørte ta St. Olavs navn i sin munn i en tale, var statsminister Gro Harlem Brundtland ved ankomsten til Oslo lufthavn Fornebu 1. juni. I tillegg berørte kong Olav V helgenkongen i sin samtale med paven på Slottet like etter ankomsten. Kongens gave til paven var nemlig en gullkopi av et pilegrimsmerke fra Nidaros, som nylig var blitt funnet i Telemark.
Nordisk Olavsbevissthet
Også utenfor Norges grenser, eller kan hende nettopp der, ligger påminnelsene om Olavstradisjonen. I Sverige, Finland, Danmark og England finnes det langt flere kirker vigslet til St. Olav enn det gjør i Norge – både nyere (særlig katolske) og eldre (lutherske og anglikanske). På Færøyene er Olavsdagen fortsatt nasjonaldag. Og i Österlen i Sør-Sverige ligger en hel bygd og heter St. Olof.
Den som velger å knytte sammen feiringen av Birgittadagen i Vadstena 23. juli og Olavsdagen i Trondheim 29. juli, og som reiser landeveien nordover gjennom Sverige til Stiklestad, oppdager raskt at man her er i et kirkelandskap som i langt større grad enn i Olav Haraldssons hjemland, husker helgenkongen. Reformasjonens mildere fremferd øst enn vest for Kjølen, forklarer det.
Rundt seg nordover har man Olavsminnene: middelalderens Olavsklostre i Skänninge og Skara, dagens Olavskirker i Norrköping og Södertälje, middelalderens Olavsalter i Stockholms domkirke, Uppsaladomen vigslet til St. Erik, St. Lars og St. Olav, og - ute i havet i øst - Gotland der flere av de 92 middelalderkirkene er vigslet til Olav, har Olavskapeller eller rommer Olavsbilder.
Oppover gjennom Dalarna og Jämtland tetner det til: I Siljansjøens største vik ligger Rättvik kirke med sin skytshelgen - St. Olav - tronende i sørskipet, og nord i sjøen ligger Mora kirke med sin Olavsskulptur. Ved Östersund ligger Frösö kirke med skulpturer av sine skytshelgener - Den hellige jomfru Maria og St. Olav - og sitt tomme Olavsskrin. Vestover langs "St. Olofsleden" mot fjellene og Nidaros ligger så Mattmars kirke med "Norrlands skyddshelgon St. Olof", Åre gamle kirke med sin uvanlig godt bevarte Olavsskuptur, og flere Olavskilder.
Ødslig i Norge
Mot den bakgrunnen er det noe ødslig over flertallet av Den norske kirkes kirker nå ved Olsoktid. Selv når Olavsdagen faller på en søndag, lar de fleste prester være å minne sin menighet om Nordens fremste Kristus-vitne.
Selve grunnårsaken er at Den norske kirke ikke har avklart med seg selv hva den mener om helgentradisjonen, samtidig som man i hundre år har hatt tekster og bønner for Olavsdagen. Dernest tenker vel Den norske kirkes ledelse fortsatt at Olavstradisjonen er en lokal og regional affære i Trondheim og Trøndelag. Og så tror mange at enhver kirkelig markering av Olavsdagen forutsetter folkefest av Trondheims- og Stiklestadformat.
Da bør man huske at selv i middelalderen var ikke Olsokfeiringen like storslått ellers i landet som i Nidaros. Å feire messe på en helgendag som Olavsdagen – hva enten man gjør det på katolsk eller luthersk vis – er i sin grunnversjon ikke mer omfattende enn at man benytter dagens fastsatte tekster og bønn(er), omtaler helgenen og hans/hennes Kristus-vitnesbyrd i prekenen, og velger en salme som kan passe.
Gerhardsens omvendelse?
Da statsminister Einar Gerhardsen åpnet Olsokstevnet på Stiklestad i 1962, var det gått bare fire år siden den Olavspåminnelsen som vigslingen av kong Olav V i 1958 hadde vært. I årene før hadde Gerhardsen vært en som hadde ønsket å trekke seremonien både nedover og sørover – fra høytid i Nidarosdomen til enkel forbønn i Oslo domkirke.
Kan vi se det som enslags statsministerens Olsokomvendelse at han etter å ha fått ordet av prost Anton Sigurd Sætevik, nå sa blant annet følgende?:
"Olsok feires mange steder med bål og med flagging. Den er også en nasjonal kirkehøytid. Her i Verdal er folket nå i ferd med å skape en tradisjon for å gjøre levende det som hendte i 1030, og jeg overbringer en hilsen fra regjeringen med ønske om at denne tradisjon vil festne seg. Olav den hellige er kalt Norges evige konge, som fremfor noen annen representerer symbolet på Norge som eget rike. Denne seier gjennom nederlag, denne dramatiske motsigelse, har bidratt til å sette folkets fantasi i sving. Den har hjulpet den enkelte til å få mot og kraft når det så mørkt og håpløst ut. Hva 17.mai har vært for det norske folk etter 1814 var Olsok før den tid. Kong Olav var helgen i 500 år, og slektsledd etter slektsledd dro på pilegrimsferd til hans grav i Nidaros. Han ga inspirasjonen til at det ble skapt rik kunst rundt om i landet og at Norges største kunstverk, Nidarosdomen ble reist."
Slik hender det at norske øvrighetspersoner – konger så vel som politikere – taler når de nærmer seg Olavstradisjonen. Tettere på enn bisp og prest våger å være, mindre redde for de tradisjonelle vendingene som "helgenkongen" og "Norges evige konge" – ord som først i de aller siste årene er tatt i bruk av kirkelige representanter i Nidaros."
Hvorfor feire Olsok?
Olsokfesten er i vekst, ikke minst i Nidaros og på Stiklestad – men også her i Sarpsborg. Men ennå er det langt igjen før Den norske kirke – sentralt, regionalt og lokalt – tar Olavs martyrøks i sitt merke på alvor ved å feire Olavsdagen landet over.
Hvorfor bør Den norske kirke feire Olsok?
Kirkelig sett fordi beretningen om krigerkongen som vant nettopp da han kastet sverdet og døde, er et av de tydeligste uttrykk for Kristus-troen på norsk og nordisk mark. Beretningen viser at feilende mennesker kan være verdifulle redskaper i Guds hånd – til og med først i døden. Olavstradisjonen plasserer Norges og Nordens kirker midt i den europeiske og universelle kirkes store tradisjon, der de kjente og kjære helgener fremhever Kristus på måter som vi kan fatte.
Folkelig sett, og i forlengelse av den kirkelige feiringen, bør vi feire Olsok også fordi Olavsdagen gir sensommeren en fest vi ellers ikke ville ha hatt. Bål, dans, rømmegrøt og spekemat er mange steder langt på vei ubrudt tradisjon fra århundrene før Olsok ble fjernet som kirkefest like etter reformasjonen. For fra primstaven ble den ikke fjernet.
Den dagen nordmenn måtte finne det mer meningsfylt å feire sin snart tusenårige forankring i Europas kristne tradisjon, og kan hende tone ned den nokså nye og nasjonalsentrerte feiringen av egen grunnlov og egen politisk uavhengighet, er Olavsdagen der som en av landets fremste kirkelige og folkelige samlingsdager gjennom århundrer.
2030
Jo mer Den norske kirke løser sine reformasjonsbånd til staten, desto mer nødvendig blir det å gjenfinne dens fysiske sentrum - som hverken er Slottet eller regjeringskvartalet. Desto mer nødvendig blir det også å finne en kirkelig samlingsfigur - som verken er kongen, en bispepreses på omgang eller en leg kirkerådsleder.
Her befinner Den norske kirke seg i sin svært varierende Olavsbevissthet i dag, snart to hundre år etter at kroningsdebatten på Eidsvold pekte på Nidaros. En del er skjedd, men mye gjenstår – også av teologisk arbeid med helgenforståelsen.
22 år fram i tid ligger 1000-årsfesten for Olavs martyrdød, i 2030. Om vi skal kunne håpe at alle Olavs venner skal kunne feire den samlet i Nidaros og på Stiklestad, må vi nok sette vår lit til Den hellige ånd. Personlig tror jeg han på dette punkt har mye ugjort i Den norske kirke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar