”Fest på Olavsdagen. Norskdom og kristendom”. Det er snart gått hundre år siden biskop Vilhelm Andreas Wexelsen i Trondhjem skrev dette på sin dødsdag 19. juli 1909.
«Norskdom og kristendom» fremstår som et unødig nasjonalsentrert venstreslagord fra årene rundt 1905. Men «Fest på Olavsdagen» er like friskt nå ved innledningen til Europas tredje kristne årtusen – ikke minst i internasjonalt og mellomkirkelig lys. For hva ble ikke besøket som Wexelsens etterfølger, Finn Wagle, avla hos pave Johannes Paul II 16. november 2002, omtalt som av Vatikanet selv? Jo som at Wagle og hans delegasjon var kommet til Roma «til festen for St. Olav, Norges skytshelgen» – nær fire måneder etter olsok. Salig biskop Wexelsen smilte nok i skjegget over slikt storsinn når det gjelder Olavsdagen.
Hvorfor olsok?
Hvorfor bør vi i Norge og Norden – og gjerne i Roma – feire olsok, snart tusen år etter at Olav Haraldsson falt på Stiklestad en sensommerdag i 1030? Og snart fem hundre år etter at den kirkelige kjernen i festen ble luthersk forbudt i 1542?
Kirkelig sett fordi beretningen om krigerkongen som vant nettopp da han kastet sverdet og døde, er et av de tydeligste uttrykk for Kristus-troen her i Norden. Beretningen viser at feilende mennesker kan være verdifulle redskaper i Guds hånd – til og med først i døden. Olavstradisjonen plasserer Nordens kirker midt i den europeiske og universelle kirkes store tradisjon, der kjente og kjære helgener fremhever Kristus på måter som vi kan fatte.
Folkelig sett, og i forlengelse av den kirkelige feiringen, bør vi feire olsok også fordi Olavsdagen gir sensommeren en fest vi ellers ikke ville ha hatt. Bål, dans, rømmegrøt og spekemat er mange steder langt på vei en ubrutt tradisjon fra århundrene før olsok ble fjernet som kirkefest. For fra primstaven ble den ikke fjernet.
Da han sommeren 1962 åpnet olsokstevnet på Stiklestad, sa statsminister Einar Gerhardsen:
– Hva 17. mai har vært for det norske folk etter 1814, var Olsok før den tid.
Der grunnlovsdagen belyser viktige begivenheter for nasjonalstaten Norge de siste to hundre år, innbyr Olavsdagen til å feire hele vår tusenårige forankring i Europas kristne kulturtradisjon.
Omtrent på stedet hvil
I de hundre årene siden biskop Wexelsen har Den norske kirke stått omtrent på stedet hvil hva Olavsfesten angår. Vel har det skjedd – og skjer det fortsatt – mye med olsokfeiringen i Nidaros. Men de fleste steder er den kirkelige markeringen av Olavsdagen like uforpliktende nå som da Wexelsen 12. juni 1899 – som statsråd i Johannes Steens andre venstreregjering – sendte ut Kirkedepartementets rundskriv med tekster til bruk «for de Prester og Menigheder, som ønsker at samles til Gudstjeneste 29de Juli, Olafsdagen».
Årsaken til at det fortsatt bare er der folk lokalt ønsker det, at det holdes olsokmesse i Den norske kirke, er kirkens ledelse til nå ikke har gjort Olavsdagen til en fast dag i kirkeåret. Men det er også slik at man i de fleste kirker ikke velger å holde olsokmesse selv om det er fullt mulig. Liturgien finnes, og hver sommer brukes den både i Nidarosdomen og i andre kirker.
Sammenhengende tradisjon
Mye er i det hele tatt på plass for å feire olsok. I bunnen ligger folketradisjonens minne om helgenkongen: kilder, brønner og steder der han huskes i viser, sagn og fortellinger. Dette minnet ble ikke borte i de tre hundre årene som gikk fra olsokfeiringen ble forbudt og til Olavsdagen så smått begynte å gry igjen fra midten av 1800-tallet.
I bunnen ligger også de fysiske minnene: Nidarosdomen – bygget som Olavs gravkirke, Stiklestad kirke – bygget over stedet der han falt, og Olavs nå ukjente grav – enten den nå er i domkirken, på domkirkegården eller i muren på Steinvikholmen.
Som en bro mellom da og nå ligger olsok som en av sommerens folkelige festdager.
Og som en frukt av 1890-årenes olsokoppsving, der nettopp biskop Wexelsen var en av de sentrale, har Olavsdagen vært der som frivillig helgenfest i Den norske kirkes tekstbok siden 1918, og som offisiell flaggdag siden kirkefesten ved olsok i 1930.
I 1930- og -40-årene forsøkte nazistene å gjøre den overnasjonale Olavsarven til særeie for en nasjonalistisk sekt. Det strandet. Allerede kort etter frigjøringen i mai 1945 fjernet håndfaste bygdefolk i Verdal NS-sporene fra Stiklestad. Siden har olsokfesten vokst, både på Stiklestad og i Nidaros. Senest har kongesigningene i 1958 og 1991, pavebesøket i 1989 og 1990-årenes pilegrimsinteresse gjort sitt til å løfte fram Olavstradisjonen.
Messe og fest
I Trondheim, på Stiklestad og andre steder der Olavsdagen markeres med messe også i Den norske kirkes regi, vet folk hva det vil si å feire olsok i kirken. Hos andre kan man ane en frykt for ikke å leve opp til forventningene om de skulle begynne å feire dagen kirkelig.
Men messe på Olavsdagen er i sin grunnversjon ikke vanskeligere enn at man benytter dagens fastsatte tekster og bønner, omtaler Olavs Kristus-vitnesbyrd i prekenen, og velger en salme som kan passe.
Der det allerede er tradisjon med folkefest på Olavsdagen, må kirkens feiring knyttes til folkefesten. Dagen er ingen – og fortjener ingen – motsetning mellom det kirkelige og det folkelige.
Ennå er det langt igjen før Den norske kirke – sentralt, regionalt og lokalt – tar Olavs martyrøks i sitt merke på alvor. Ved å feire olsok i alle kirker, og slik gi folket tilbake kjernen i den lyse sensommerfesten til Hellig Olavs minne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar