Det er Olavsdag i et spesielt år for Den norske kirke. Mens regjering og storting støtter kirkens ønske om å plassere Bispemøtets leder (preses) fast ved ett bispesete, vil åtte biskoper tilbake til statskirkeligheten. Får vi ikke preses i Oslo, kan det heller være, sier de.
Biskop Tor Singsaas i Nidaros, og hans forgjenger Finn Wagle, sier at preses – etter tolv år i Møre, Nidaros og Agder – bør få fast sete i Nidaros. Ellers tar vi ikke tradisjonen etter Hellig Olav på alvor, sier de.
Uppsala, Åbo og Canterbury
Belastningen ved å være både preses og biskop i eget bispedømme har skapt enigheten om et tolvte bispeembete. Mønsteret er kirkesentrene Uppsala, Åbo og Canterbury. Der har folkekirkene i Sverige, Finland og England en ekstra biskop for de fleste oppgavene i bispedømmet, slik at erkebiskopen kan bruke tiden som symbolsk leder.
I Den norske kirke vil dette si Nidaros som fast preses og med tilsyn over Trondheim by, mens den tolvte biskopen får tilsyn over resten av bispedømmet. De åtte biskopene vil derimot gjøre den tolvte til preses, plassert i Oslo og med tilsyn over deler av byen. Dette er en parodi på ordningen i Uppsala, Åbo og Canterbury.
1922: Tre bisper vil ha Nidaros
Sjelden har Nidaros vært så nær å bli ledende biskop som i mai 1922. To av bispestolene – Oslo og Hamar – var nå ledige etter at Oslos Jens Tandberg og Hamars Gustav Dietrichsson var gått bort. I Nidaros satt 71-årige Peter Bøckman på overtid.
21. april 1922 skrev Agder biskop Bernt Støylen og hans kolleger Peter Hognestad i Bjørgvin og Johan Støren i Haalogaland, til Kirkedepartementet for:
"… aa faa ophevet de bestemmelser hvorefter Oslo biskop er selvskreven førstemann blandt Norges biskoper, rangreglementet av 26. juli 1820, og at istedet Nidaros biskop faar denne plass.
Helst skulde vi seet at biskopen i Nidaros samtidig fik igjen den gamle titel som erkebiskop i den norske kirke, uten at hans embede eller stilling forøvrig endres …".
Departementet sier ja
3. mai fikk statsråd Fredrik Olsen Nalum denne vurderingen fra byråsjef Sven Owing:
"Det synes rimelig at rangsreglementet … forandres således, at hvor flere av rikets biskoper er samlet har Nidaros … biskop … gang og sæde foran de øvrige. …
Deptet bør ... si fra at det ikke kan anbefale at Nidaros bispedømme omdannes til et erkebispedømme … . Man kan ikke grave den gamle erkebispetitel op igjen … .
Jeg foreslår derfor at saken ekspederes med sådan påtegning:
Oversendes Nidaros biskop til uttalelse om første del av omstående forslag.
Det bemerkes at deptet ikke vil kunne anbefale forslaget om å tildele Nidaros biskop titel av erkebiskop".
Nidaros sier tja
Biskop Bøckman fikk kollegenes brev uten at departementet sa at det kunne gå med på å gi Nidaros rang foran de andre. Han fikk bare vite at departementet var imot erkebispetittelen. Dessuten hadde ikke de tre kollegene orientert Bøckman før de skrev. 18. mai 1922 svarte Bøckman departementet slik:
" Den forrang som reglementet … gir Oslo biskop fremfor de øvrige, har liden eller ingen virkelig betydning. Den begrunder intet kirkelig primat, som gir ham ret til at tale og handle paa den norske kirkes vegne. …
Skulde imidlertid kirkestyrelsen finde, at denne forandring nu bør gjøres, har jeg for min personlige del ingen grund til at sætte mig derimod for den korte tid, jeg muligens endnu kan ha at staa i mit embede".
Departementet bakker
Det avgjorde saken. Når Nidaros ikke bet på første ledd i kollegenes forslag, fikk det heller være. I sitt svar til Støylen 26. mai 1922 konkluderer departementet:
"Efter innholdet av denne erklæring finner departementet iallfall for tiden ikke å kunne treffe nogen forføining i anl. av den mottagne henvendelse fra de tre biskoper".
Om de tre hadde sørget for å ha Bøckman med på tanken, ville Nidaros biskop vært fremst i rang i snart nitti år nå. I løpet av 1920-årene ble Oslo biskops forrang fjernet fra hoffrangreglementet. Forsøkte Kirkedepartementet likevel å følge de tre biskopene?
I så fall hadde det ingen effekt. I 1924 begynte biskopene å velge Oslo til formann (senere kalt preses, til da en fullstendig ikke-kirkelig tittel) ved de årlige bispemøtene. Først i 1997 ble Oslo-dominansen brudt, ved at biskopene begynte å la vervet gå på omgang.
Hva sier Bjørgvin og Stavanger nå?
Ferskingene i bispekollegiet har ikke tonet flagg om Nidaros. I 1996 sa han som nå er Bjørgvin-biskop, Halvor Nordhaug, dette til Adresseavisen:
"Generasjonen før meg tenker mer fornuftig, funksjonelt og moderne. ... Mange … skjønner ikke at alt som taler for flytting til Nidaros er i oppdrift. … mye taler for at vi bør bryte opp og reise hjem til Norges åndelige hovedstad".
Nordhaug har ikke meldt at han har skiftet mening. Påtroppende Stavanger-biskop Erling Pettersen har også sans for Nidaros. De to bør derfor fortelle sin kollega Singsaas og oss alle at det er hjem til Nidaros vi skal – ikke tilbake til Oslo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar