Artikkel i Kirke og Kultur 2/1994
I sitt første hele embetsår er Den svenske kirkes nye erkebiskop - Gunnar Weman - en lys levende påminnelse om hva Den norske kirke mangler: en samlende lederskikkelse med dertil egnet stab. Ikke minst er dette tydelig i europeisk og internasjonal sammenheng i dette Herrens år 1994.
For mens Den norske kirke også iår ventelig vil være representert på de vanlige internasjonale konferanser av en og annen biskop, en rådsformann eller to, diverse prester og legfolk, vil Den svenske kirkes erkebiskop i årets løp avlegge offisielle besøk hos kristenhetens fremste ledere, representere sin kirke i Tyskland, Belgia, Sveits, Finland og Norge, ta sine bispekolleger med til Taizé og Genève, og motta fremtredende gjester fra mange land.
"Ja, men svenskene har jo ikke taket på internasjonalt kirkesamarbeid. Fra nordisk side er det Den norske kirke som driver sakene fram på konferansene, mens svenskene reiser på pompøse besøk der de lefler med Vatikanet, Konstantinopel og Canterbury".
Ovenstående er et fingert sitat. Det er likevel dekkende for en nokså utbredt holdning på norsk kirkehold. Derfor bør det understrekes at det ikke er personen Gunnar Weman som er poenget i dette raske sideblikket i retning Uppsala. Nei, i fokus er det svenske erkebispeembetet som sådan, der det fyller sin stabile funksjon mens innehavere av ulikt format kommer og går.
Et nærmere blikk på den tidligere Luleåbispens foreløpige årsplan for 1994, viser at han i januar var i London for å møte sin kollega i Canterbury, George Carey - Det anglikanske kirkefellesskaps fremste leder. I februar tok han blant andre biskopene Henrik Svennungsson (Stockholm) og Lars Eckerdal (...) med seg på besøk til patriark Bartolomeus av Konstantinopel - de ortodokse kirkenes fremste leder. Mens han i april tar med seg hele bispekollegiet til Taizé i Burgund, på retrett i det økumeniske klosteret der.
På hjemvei fra Taizé besøker det svenske bispemøtet Det økumeniske senter i Genève, "det protestantiske Rom", der generalsekretærene Konrad Raiser, Gunnar Stålsett og Jean Fischer tar imot på vegne av Kirkenes verdensråd, Det lutherske verdensforbund og Den europeiske kirkekonferanse.
I slutten av juni vender Weman tilbake til Genève, for å delta på Det lutherske verdensforbunds kirkeledermøte. Møtet er i seg selv en nyskapning, for på luthersk verdensnivå å sikre at kirkene i noen grad er representert slik Den svenske kirke er med nettopp Weman. Det vil si gjennom kirkenes faktiske ledere og ikke bare gjennom fremkvoterte grupper av legfolk, ungdom, kvinner osv.
Når han kommer til Genève i juni, vil den svenske erkebiskopen også ha vært i landet i mai, for å besøke den svenske kirken i Zürich.
I september er det nordisk "primatmøte" hos den finske erkebiskopen, i Åbo. Der møter de to erkebispene sine tre kolleger som ikke er primaser; hovedstadsbispene i Danmark, Island og Norge. Samme måned avlegger Weman kirkebesøk i Tyskland.
I november er Gunnar Weman delegasjonsleder når Den svenske kirke avlegger offisielt besøk i Vatikanet, for å fortsette de meget gode forbindelsene som de siste fem år er
knyttet mellom hans forgjenger Bertil Werkström og Johannes Paul II.
Av besøk motsatt vei er det foreløpig klart at den svenske erkebispen i 1994 mottar blant andre erkebiskopen av Canterbury - i april, Kinas protestantiske leder biskop Ting - i mai, kardinalbesøk fra Vatikanet - i september, og en fransk kirkedelegasjon.
I oktober kommer Sveriges erkebiskop forøvrig til Oslo, for å visitere Margaretakyrkan der. Nordmenn som undres om erkebispeembetet kanhende likevel ikke bare er støvet historie, vil da ha mulighet til å observere hva et slikt embete - ikke først og fremst personen - betyr i en moderne nordisk kirke.
Vestenfor Kjølen er folkekirkens selvbilde, tenkning og ledelse fremdeles så totalt annerledes at det ennå ikke er avlagt noe offisielt norsk kirkelig delegasjonsbesøk hverken i Vatikanet, Konstantinopel, Canterbury eller Genève. Det er som om staten Norge i årtier skulle ha nøyd seg med høyt aktivitetsnivå i internasjonale konferansesaler uten samtidig å sende konge, statsminister, utenriksminister og statsråder på offisielle besøk til viktige hovedsteder.
Om Den norske kirke idag skulle ønske å synes internasjonalt som Den svenske, ville den faktisk ha problemer. Kirken har ganske enkelt ikke noe samlende lederembete med egen stab. Ville Bispemøtets, Kirkerådets og Mellomkirkelig Råds staber i stedet kunne enes om en fast delegasjonsleder som internasjonalt kunne gi inntrykk av tradisjonell kirkelig kontinuitet? Ville de samme staber være villige til å gi vedkommende de posisjoner som kunne sikre kontinuitet også innad i kirkeledelsen?
Neppe. I det minste ikke så lenge det på sentralt hold gis inntrykk av at det er et haugiansk pre å ikke ha noen samlende leder, å ikke samordne kirkeledelsens opptreden internasjonalt og ved besøk utenfra, å betrakte normal kirkelig besøksutveksling som tom pompøsitet.
Skjønt, etter de sentralkirkelig fadeser under pavebesøket i 1989, har ny erkjennelse i noen grad begynt å melde seg. Ett konkret utslag er den økte samordningen av Kirkerådets og Mellomkirkelig Råds staber.
Men det spørs om ikke en annen erkjennelse, som foreløpig ikke er sentralstyrt, rommer mer dynamikk. Det dreier seg om den langsomt økende bevisstheten om hvor Norges egentlige kirkesentrum ligger. I Nidaros fremstår Kristkirken stadig tydeligere som "Norges hjerte", der vil de gjenreiste fløyene i Erkebispegården om noen år romme biskop og bispedømmeråd - samt tilby sentralkirkelige organer lokaler, der vokser Olavsfesten fra sommer til sommer, og dit skal gamle pilgrimsveier merkes på ny.
Med årene vil det derfor neppe bli mindre påkrevet å lære ett og annet om kirkelig styre og stell av kirker som har bevart mer av det. Som for eksempel søsterkirken østenfor Kjølen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar