Etter at det før påske ble kjent at det ikke er sikkert at den nye biskopen i Oslo, Gunnar Stålsett, til høsten blir valgt til formann (preses) i Bispemøtet, er det blitt spurt om dette kan bidra til at Den norske kirke nå raskere finner tilbake til Nidaros - kirkens egentlige sentrum i Norge siden folkevekkelsen som fulgte helgenkongens nederlag på Stiklestad i 1030.
Det er biskop Finn Wagle i Nidaros som siden høsten 1997 er viseformann (visepreses) i Bispemøtet, og som derfor vil være fungerende formann fra biskop Andreas Aarflot fratrer 1. august og til Bispemøtet velger ny formann i oktober i år. Med i bildet hører også at det i 1996 ble bestemt at det er Bispemøtets formann, ikke Kirkerådets formann, som er Den norske kirkes fremste representant nest etter kongen. Dessuten skal biskopene nå for første gang velge formann for fire år.
Med i bildet hører også de siste årenes voksende interesse for Nidarostradisjonen - med stadig flere pilegrimer i Trondheim ved Olsoktid, med Nidaros biskop på plass i den gjenreiste delen av Erkebispegården og med Kirkemøtet delvis på plass der.
Bildet er likevel mer sammensatt. Dypere enn bevisstheten om dette århundrets valgte verv i kirkens ledelse - enten man nå bruker norsk (formann) eller fornorsket latin (preses) - ligger forestillingen om et fast ikke-valgt lederverv: en fremste biskop eller - på fornorsket latin - en primas.
Fram til reformasjonen var saken grei. Det var erkebiskopen i Nidaros som fra 1153 til 1537 var kirkens primas i Norge - og i resten av den store norske kirkeprovinsen. Hans primasrolle var reell ved at han, som pavens representant, var kirkerettslig overordnet de øvrige biskopene. Han var følgelig mer enn en fremste blant likemenn (primus inter pares).
Ved reformasjonen ble deler av denne primasrollen overført til biskopen i den politiske hovedstaden, som en følge av at lutherdommen koblet kirken til kongen. Ettersom reformasjonen kom til Norge ved at den danske kongen overtok den politiske makten i landet, ble det biskopen i København - ikke biskopen i Oslo - som ble Norges første lutherske primas. På grunn av den lutherske statskirkeordningen var ikke København-biskopens primasrolle så reell som hos de to erkebiskopene han overtok etter (Lund og Nidaros). Han var mer en fast fremste blant likemenn under kongen. Biskopen i København vigslet de andre biskopene i Danmark-Norge.
I Sverige førte reformasjonen til en mindre drastisk endring. Der beholdt erkebiskopen i Uppsala sin tittel, mens primasrollen også her ble dempet ned til en fremste blant likemenn under kongen.
Da kirken i Norge i 1814 ble adskilt fra biskopen i København, fordi det dansk-norske riket ble oppløst, ble denne lutherske primasrollen etter noen års uklarhet lagt til biskopen i den politiske hovedstaden, Christiania. Rollen ble skriftlig nedfelt på to måter. For det første het det i bispevigslingsritualet av 1817 at hovedstadsbispen vigslet de andre biskopene. For det andre het det i hoffrangreglementet av 1820 at han hadde rang foran de andre biskopene.
Det var disse to bestemmelsene, som begge sprang ut av den lutherske tanken om den nære kontakten konge-kirke, som nå formet bispeembetet i Oslo på en slik måte at mange fortsatt regner denne biskopen som Den norske kirkes primas. Og selv om begge bestemmelsene nå er borte - 1820-reglementet ble opphevet i 1920-årene, mens denne delen av 1817-ritualet ble endret i 1986 - er ikke mye endret. Snarere kom 1920-årenes ordning med et fast bispemøte som hvert år velger en formann, til å sementere 1800-tallets kirkelige Oslo-dominans. Biskopene har til nå aldri valgt noen annen enn hovedstadsbispen til formann. Dermed har 1986-bestemmelsen om at det er Bispemøtets formann som vigsler biskoper, hittil ikke ført til annen praksis enn tidligere.
Hele veien siden 1814 - ja, egentlig siden 1537 - har imidlertid Nidaros vært der som et uromoment for biskopene i Oslos gamleby. Etter at man først så sent som i 1770-årene hadde maktet å legge det meste av Olavstradisjonen død ved at Olsok ble avskaffet som kirkefest, var debatten i gang igjen allerede i 1814: skulle den nye grunnloven foreskrive at kongen krones i Nidarosdomen eller i Vår Frelsers kirke i Christiania? Vi vet svaret, og senest i 1991 var det ferskingen i bispekollegiet - og ikke Oslo biskop - som forrettet kongevelsignelsen i Nidarosdomen. Om Oslo biskop virkelig hadde vært primas, ville ikke det ha skjedd.
I en tid da statskirkeordningen er under nedbygging - ja, der den i Sverige vil bli opphevet om under to år, er det stadig mindre opplagt å fastholde hovedstadsbiskopen som Den norske kirkes fremste leder. Snarere vil Den norske kirke stå seg på å styrke sitt selvbilde som noe langt mer enn en firehundreårig statskirke. Det selvbildet ser vi klarest i Nidaros: Den norske kirke er hovedforvalteren av Norges tusenårige folkekirketradisjon.
Om biskopene til høsten skulle velge Nidaros biskop som formann (preses) for fire år, kan ett skritt være tatt. Men avgjort er ikke saken før Nidaros biskop blir kirkens fremste ikke-valgte representant - primas. Etter mønster fra Den svenske kirke, bør biskopen i Nidaros da være den fremste blant likemenn i bispekollegiet - gjerne med tittelen erkebiskop, og følgelig være Bispemøtets og Kirkerådets formann. Etter hvert vil det så være naturlig å flytte kirkelige møter og kontorer til Trondheim.
Dette er forandringer som Kirkemøtet, Bispemøtet og Kirkerådet i hovedsak kan foreta selv, uten lovendringer som berører regjering og storting. Snarere tok Stortinget i 1996 til orde for å styrke Trondheim som kirkelig sentrum.
Dermed ligger ballen i Kirkemøtet, Bispemøtet, Kirkerådet og de elleve bispedeømmerådene - ja, for så vidt også i menighetsrådene. Utfordringen for Den norske kirkes egne organer er nå å forberede vandringen hjem til Nidaros uten at geografisk og personlig prestisje gjør at den stanser opp. Det er syv år til 975-årsfesten for Olav Haraldssons martyrdød, og 32 år til 1000-årsfesten.
Det er verken grunn til å forhaste seg eller til å kaste bort tiden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar