1994-02-20 Krønike om et land og en kirke nord i Europa

Artikkel i Aftenposten 20. februar 1994, i tidsskriftet Kirke og Kultur 6/1994
 

Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814.

Maleri av Oscar Wergeland.

Langt nord i Europa ligger et land der menneskene engang i nesten hundre år hadde slitt for å reise seg etter fire hundre år under grannelandet sør for havet, og hundre år under naboriket øst for skogene.

Så lenge hadde menneskene i dette landet vært vant til å se verden utenfor gjennom grannefolks briller, og så mange var båndene fra den gamle tiden som var revet over, at folk visste lite om hva landet engang hadde vært, og hvilken plass det engang hadde hatt i Europa.

Det var derfor ikke uvanlig at menneskene der sa at de hadde funnet på noe nytt når de egentlig tok opp igjen slikt som hadde vært god skikk i århundrene før det store skiftet for snart fem hundre år siden.

Da selvstendigheten endelig var vunnet tilbake, og folket i landet hadde fått være med på å bestemme at de skulle ha egen konge igjen, var det likevel som om de glemte at landet lenge hadde vært selvstendig i tidligere tider. Landets historie, som fortalte om dette, var for mange mer spennende eventyr enn en tradisjon som de selv hadde feste i.

Dette gjorde at landet stadig kjempet med følelsen av å være mindre, yngre og mer utsatt enn de fleste andre land. Mange mente derfor at noe nært samarbeid med andre riker aldri måtte komme på tale, i alle fall ikke i Europa. Bare med land langt borte, som var enda mindre, enda yngre, enda mer utsatt og som trengte nettopp deres hjelp, burde landet samarbeide, mente disse.

Med kirken i dette landet var det mye på samme vis.  Så lenge hadde kirken der vært vant til å se seg selv gjennom briller som den hadde fått fra grannekirken i sør, og så mange var båndene fra den gamle tiden som var revet over, at folk visste lite om hva kirken engang hadde vært, og hvilken plass den hadde hatt i Europas kirke.

Det var derfor ikke uvanlig at prest og bisp ga inntrykk av å ha funnet noe nytt når det dukket fram igjen slikt som hadde vært god skikk i århundrene før det store skiftet for snart fem hundre år siden. Kirkens lange historie var for mange mer støvet kunnnskap enn en tradisjon som de selv hadde feste i.

Dette gjorde at denne kirken stadig kjempet med følelsen av å være mindre, yngre og mer utsatt enn andre kirker. Mange mente derfor at noe nært samarbeid med andre kirker aldri måtte komme på tale, i alle fall ikke i Europa. Bare med kirker langt borte, som var enda mindre, enda yngre, enda mer utsatt og som trengte nettopp deres hjelp, burde kirken samarbeide, mente disse.

De som snakket oftest og høyest om Vårherre, ga inntrykk av at kirken egentlig var kommet til landet bare etpar hundre år før - da folk som ikke var prester begynte å ville være prester selv. Ble de bedt om å tenke etter, kunne de vedgå at kirken var kommet nordover da grannekongen i sør hadde tatt makten der for 450 år siden. Han fordrev overtroen og lot det nye Lutherlyset skinne i mørke kirker og sinn, sa de i festtalene sine.

De mange som snakket mer lavmælt om Vårherre, mest fordi de andre hadde snakket så høyt så lenge, hadde en anelse av at kirken hadde vært i landet i tusen år. De la mindre vekt på hvordan kirken hadde skiftet riter og læresetninger; mer på at den - fra dagen da Hellig Olav døde - i alle år hadde latt Kristlyset flomme i meneskenes sinn.

Da mer enn åtti år var gått siden landet var blitt selvstendig igjen, kom flere større hendelser til å gjøre landets og kirkens lange historie nær og levende for menneskene der. Det viste seg da at de som senest forsto det som skjedde var de som ledet landets kirke på denne tiden.

En sommer kom Roma-biskopen på besøk. Ved Hellig Olavs grav i Nidaros knyttet han sammen de lange båndene på en måte som bisp og prest selv sjelden maktet å gjøre. De fleste av kirkens ledere var bare nølende med på ferden, mens folk møtte mannsterkt fram.

Vinteren snaut to år etter døde den femte Olav på landets trone, gammel og mett av dage. Han var kjent for å ha forstått mer av kirkens og landets historie enn mangen bisp og prest. Etpar år før han døde, hadde han fulgt landets gamle skikk og gitt kronen - som han egentlig aldri hadde fått - tilbake til Hellig Olav. 

Da folket tok opp igjen kirkens gamle skikk og tente lys for den døde kongen, sa kirkens menn at dette måtte folk ikke se noe religiøst i.

Da Olavs sønn, Harald V, sommeren etter skulle fare til Nidaros for å velsignes ved Hellig Olavs grav, gjennom den resten av en kroningsmesse som far hans med klokskap hadde latt skape tredve år før, skjedde det samme. Folket gledet seg mens flere av kirkens ledere var engstelige for at festen skulle ta overhånd.

Om høsten det året sendte en avis skriverne sine ut for å fortelle om gudstjenestene mange steder i landet. Mens bladfolkene var mest oppglødd over kirker der det var høytid, sa en prestelærer at prestene i landet måtte bli mye mer opptatt av å snakke hverdagsspråk i kirkene. Ellers ville kløften mellom kirken og folket bli stor, mente hun.

De som grunnet på denne tvedelingen mellom folket og kirkens ledere, kom til at det måtte ha noe å gjøre med at biskoper, prester og andre i mange år da hadde vært overbevist om at de hadde funnet en ny og god måte å lede den gamle kirken på. I dette forsøkte de å forene arvegods fra Luthertiden, fra det snart to hundre år gamle legmannsopprøret, fra dem som mente at det var mest å lære hos politikerne, fra dem som sa at legene og psykologene hadde den kunnskapen som kirken manglet, og fra små kirker i land langt bortenfor Europa.

Mens mange tenkte at det var både nytt og trivelig med prester som lignet på leger, psykologer, klovner eller politikere, undret andre seg over hvorfor kirken i dette landet ikke kunne møte nye tider samtidig som den sto trygt i hele fylden av sin tusenårige arv. Maktet kirken det, mente de, ville den også på en helt annen måte kunne veilede folket når det nå sto midt oppe i vanskelige overlegninger om hva slags bånd landet skulle ha til resten av Europa, og til det fellesskapet som stadig flere europeiske land var i ferd med å bygge opp.

Om de som ledet denne kirken etterhvert så at den nye måten å lede den på nå snart hadde hatt sin tid, var uklart for dem som grunnet på slikt. Om de som ledet dette landet etterhvert undret på om deres måte å lede det på hadde hatt sin tid, var uklart for dem som grunnet på slikt.

Da denne krøniken ble nedskrevet var det også mye for tidlig å felle den endelige dommen over denne kirken og dette landet langt nord i Europa. Den vinteren kom det forresten folk fra mange land til store idrettsleker der. Landet  hadde arbeidet hardt og lenge for dette. For å kunne ta gjestene vel imot, hadde både folket og kirken også måttet grunne mye på sin egen arv og sin egen plass i verden.

Noen mente nå å se at dette folket og denne kirken langsomt var iferd med å miste frykten som så lenge hadde bundet dem - frykten for å miste seg selv om de kom grannene for nære. Kanhende hadde landet og kirken likevel ikke glemt sin gamle plass i Europa, mente de.

Andre sa at disse talte over seg. De vendte dem ryggen og gikk mot nord.