Foredrag på Kirkens Arbeidsgiverorganisasjons nordiske konferanse i Oslo 17. september 1992.
Artikkel i tidsskriftet Kirke og Kultur 2/1993.
Jacques Delors.
Foto Wikimedia Commons.
Hva kommer det av at EF-kommisjonens president, den franske sosialist Jacques Delors, ubemerket er fast kirkegjenger, mens det ville vekke stor oppsikt om hans sosialdemokratiske partifeller i Norden var det samme?
Hva skyldes det at nærmere 15 prosent av Delors' offisielt sekulariserte landsmenn går i kirken hver søndag, mens under 3 prosent av de meget kristeligsinnede nordmenn gjør det samme?
Hvordan kan det ha seg at den kristne forsoningstanke som Robert Schuman, Konrad Adenauer og andre av EFs fedre bygget sin Europa-visjon på, overhodet ikke er innenfor synsfeltet hos mange trosfeller i Norden, som ofte gripes av angst ved tanken på at den samme visjon kan komme til å få praktisk betydning også i deres eget hverdagsliv?
Hvorfor har Nordens folkekirker et helt nettverk av kontakter til kirker i Asia, Afrika og Latin-Amerika, men knapt en konsulent som pleier de tosidige bånd til andre folkekirker i vår egen verdensdel?
Hva kommer det av at de store nordiske folkekirker, når de har tosidig kontakt med andre kirker i Europa, ofte blir sittende og samtale med små søsterkirker i land som har store folkekirker av en annen konfesjon?
En mulig forklaring er at det er sånn fordi det alltid har vært sånn. At Norden siden tidenes morgen har gått sin egen vei, blitt kristnet direkte fra urkirken og siden selv har skapt sin individualistiske kirketradisjon på egen hånd.
En annen mulig forklaring er at det er inntruffet forandringer på ett eller flere punkter i historien; forandringer som vi siden langt på vei har glemt.
Slike spørsmål er selvsagt retoriske. Svaret er klart nok: det kom et brudd, Norden og deler av det øvrige Nord-Europa gikk sin egen vei og har aldri siden hatt et helt avslappet forhold til dem lenger sør.
Sveriges sendemann til Den hellige stol inntil nylig, lutheraneren Lars Bergquist, sa i april 1989 dette til en gruppe nordiske pressefolk på Roma-ferd: "Vi mistet svært mye da de kirkelige bånd til Vatikanet ble brudt ved reformasjonen på 1500-tallet. Fra å være et samfunn og en kirke med naturlige bånd til europeisk tanke- og åndsliv, ble vi isolert".
Så lange linjer trekker sjelden Nordens politikere og byråkrater når de idag funderer på hvorfor våre lands forhold til det øvrige Europa er som de er. Gløtter de et århundre bakover, synes praktikerne ofte at de har oppholdt seg lenge nok ved fortiden. Derfor er det nødvendig at andre - ikke minst kirkefolk - husker de lange linjene i kulturarven for dem.
Det er imidlertid ikke risikofritt. Sjansen er stor for raskt å renne hodet i en mur; det nyere nordiske selvbildes mur. "Nyere" betyr her 4-500 år gammelt, og selvbildet ser kort fortalt ut som følger: Etter lange og mørke årtusener ble vi vikinger og verdensmestre i å reise ut og bestemme over andre. Da det gikk over, ble det mørk middelalder. Den lysnet ikke før vår opprørstrang igjen ble vekket - av en buldrende nordtysk munk. Med den opprørstrang som drivkraft har vi siden, og særlig det siste århundre, arbeidet utrettelig for at den øvrige verden skal innse at vi vet best om det meste - akkurat som vikingene.
Dette nye nordiske selvbilde bygger på en systematisk, kirkestyrt fortielse av vårt eldre - mer europeiske - selvbilde. Vårt første selvbilde ble skapt, vokste og slo dype røtter i Kirkens første fem århundrer her nord. Det var ved Kirkens komme at vi i egentligste forstand ble européere og nordboer på samme tid. Det var ved dens reformasjon at vi krøkte oss inn i vårt nordiske og nordeuropeiske selv.
Når vi så i nyere tid igjen har søkt å vende oss utover som kirker og samfunn, har det svært ofte skjedd ved omveier utenom vår egen verdensdel - til misjons- og utviklings-markene i fjerne land.
Ja, så total er fortielsen av vårt gamle selvbilde og det jordsmonn det vokste i, at nordiske folkekirke-økumener idag oftere griper til ortodoks tradisjon når de skal "fornye" gudstjenesten, enn til den tradisjon som utgjør mer enn halvparten av vår egen arv: den katolske. Så dypt sitter vårt nye selvbilde at endog erklærte ateister i Norden som oftest har en grunnleggende - om enn ubevisst - puritansk og protestantisk holdning til livet.
Det går likevel ikke an å skjære Norden og våre folkekirker over én kam når vi snakker om det gamle og det nye. Som vi ser det i den pågående Europa-debatt, går det også kirkelig sett et skille mellom en østnordisk (Sverige og Finland) og en vestnordisk (Danmark, Island og Norge) holdning. Ja, mer enn som så; det er i stor grad de kirkelige og kulturelle ulikheter mellom det østlige og det vestlige Norden som ligger i bunnen for de holdninger våre land idag har til det øvrige Europa og Det europeiske fellesskap.
De siste tre år har gitt oss to anledninger der denne kirkelige og kulturelle kløft mellom Øst- og Vest-Norden er blitt blottstilt for alle som har villet se: pave Johannes Paul IIs besøk i 1989 og 600-årsfeiringen av Hellige Birgitta i 1991. Ved begge anledninger fremsto Sverige og Finland - såvel kirkelig som folkelig - som nokså åpne, uredde og initiativ-villige overfor begivenheter som sterkt pekte på de bånd mellom Norden og det øvrige Europa som reformasjonen rev over.
Ved de samme anledninger avslørte Danmarks og Norges folkekirkeledere, men vel å merke ikke folk flest, stor grad av skepsis, frykt og nølende medvirkning. Island viste under pavebesøket en mer åpen holdning enn hva dets danske kirkearv skulle tilsi.
Motpoler ved såvel pavebesøket som Birgitta-feiringen var Sveriges erkebiskop på den ene side og Københavns nå avgåtte biskop på den andre. Bertil Werkström, støttet av sin finske kollega John Vikström, reiste tidlig til Roma for å ønske paven velkommen til Norden, tok imot ham slik det er vanlig internasjonalt, reiste senere til Roma for å takke for besøket, fikk gehør i Vatikanet for sitt forslag om Birgitta-feiringen som oppfølging av pavebesøket, og åpnet for bred nordisk deltagelse i feiringen. Resultat: Werkström og Vikström forrettet den første katolsk-lutherske gudstjeneste i Peterskirken sammen med paven.
Københavns biskop og hans kollega i Oslo ble ikke med til Roma for å ønske velkommen, var medansvarlige for oppsiktsvekkende unnlatelser og uttalelser før og under pavens besøk, var aldri i Roma for å drøfte oppfølging og var henholdsvis fraværende og passivt tilstede under den enestående nordiske Roma-begivenhet som Birgitta-feiringen ble. Resultat: Københavns biskop satt hjemme og Oslo biskop i kirkebenken da deres embetsbrødre sto for alteret over Peters grav.
Den historiske forklaring på kløften mellom Øst- og Vest-Norden er klar: reformasjonen ble gjennomført med betydelig større nidkjærhet i Danmark-Norge enn i Sverige. Men må det for all tid være slik? Hvor lenge skal norske og danske kirkemenn tale nedlatende om svenske og finske brødre og søstre som beveger seg mer uanstrengt i det før-reformatoriske Europa enn de selv gjør?
Det kan være gunstig et øyeblikk å se vår gamle verdensdel sørfra, fra den siden Kirken nådde oss. Når Johannes Paul og andre representanter for Den romersk-katolske kirke omtaler situasjonen i Europa, søker de å ha en helhetlig tilnærming. Selvsagt stikkes hverken sekulariseringen eller den kirkelige oppsplitting under stol. Likevel fastholdes det vektige historiske faktum: at Europas kulturelle arv er og blir kristen.
Paven sa det slik i Nidarosdomen 2. juni 1989: "I mange århundrer ledet Kirken Europas folk til døpefonten, og Europas kulturelle identitet vokste ut av den kristne tro. ...I dagens Europa opplever vi et kultursammenstøt ... mellom to livssyn; det ene ... erkjenner Gud som den opprinnelige kilde til sannhet, godhet, frihet; det andre er ... lukket for den åndelige dimensjon".
I sin preken i Trondheim viste paven også til sin tale i Europaparlamentet i 1988, der han blant annet sa: "...dersom de underliggende religiøse og kristne verdier på dette kontinent skulle fornektes som inspirasjonskilde i moralske spørsmål eller som en positiv faktor i samfunnet, da ville det ikke bare innebære en fornektelse av hele arven fra vår europeiske fortid, men europeernes fremtidige verdighet ville være truet".
Ved slike anledninger inviterer paven alltid Europas andre kirker, protestantene og de ortodokse, til å være med på å minne Europa om hennes dåp. Mange protestanter er ennå ikke vant med å tenke så inkluderende om Europas kirkearv; deres selvbilde bygger jo på at de har brudt kraftig med deler av den samme arv. Men, noe skjer.
Ambassadør Bergquist sa det slik i Svenska Dagbladet ifjor høst, i forbindelse med Birgitta-jubiléet: "Kanske den romerska kyrkan i dag mer än någonsin tidigare ser sig som Europas och världens minne, den makt som står emot alla mer eller mindre totalitära krafters forsök att sudda ut vårt förflutna, och den egenart som vår historia ger oss. ... Det är en händelse som ser ut som en tanke, att Vatikanens försoningsgest mot norr sker samtidigt som vi (Sverige, forf. anm.) förklarat oss vilja ansluta oss til den europeiska gemenskapen".
Europas kirkelige og kulturelle arv var éntydig i nesten tusen år, den var deretter todelt i fem hundre år, mens den vestlige tradisjon nå har vært splintret i stadig flere deler i ytterligere fem hundre år.
Når Europas hverdagsledere idag famler etter veien videre bort fra krig og fiendskap - og akkurat i disse dager bort fra økonomisk kaos - er det kirkene som fremfor noen må holde den langlinjede arven opp for dem. Hvor troverdig gjør kirkene det om de unnlater å gjøre noe med sin egen splittelse?
Den kirke som har bevart mest av enheten - Den romersk-katolske - er naturlig nok mest opptatt av en samlende visjon, mens de mer splintrede - blant andre vi lutheranere - vet mindre om hvilket ben de vil stå på. Samtidig har vi alle erfaringer fra internasjonalt samarbeid: Den katolske kirke som verdensomspennende trossamfunn; mange av oss andre fra det protestantisk-ortodokse Kirkenes Verdensråd og konfesjonelle sammenslutninger som Det Lutherske Verdensforbund.
De siste femti års internasjonale kirkesamarbeid burde borge for at Europas kirker sammen kan spille den rolle verdensdelen så sårt trenger. Etter Berlinmurens fall er mulighetene for felleskirkelige fremstøt radikalt forbedret.
Samtidig rapporteres det om utfordringer som stadig krever mer av kirkene. Under Den europeiske kirkekonferanses generalforsamling i Praha høsten 1992, ble det advart mot ny økonomisk splittelse mellom Øst- og Vest-Europa, ustabilitet og politikere uten moralsk ryggrad i vest, og svakere kirker enn antatt i øst.
Idag er vi 11 prosent protestanter i Europa vest for Ural, mot 33 prosent katolikker og 13 prosent ortodokse. Innenfor det nåværende EF er det 62 prosent katolikker og 22 prosent protestanter. Det betyr at Europas kristne tyngdepunkt fortsatt og uten tvil ligger i Roma; at europeisk kristenhets fremste talsmann er biskopen der, og at ingen andre tyngdepunkter i kristenheten - hverken Oslo eller Konstantinopel, hverken Moskva eller Stockholm - kan se seg selv fullstendig løsrevet fra dette sentrum.
Stilt på spissen er spørsmålet: vil det være tilstrekkelig med kirkelig samarbeid i nåværende form om Europas - og blant dem: Nordens - kirker skal ivareta sin hovedoppgave på terskelen til det tredje kristne årtusen? Eller må det "fusjoner" til, for å bruke et hverdagsuttrykk?
I mange år har såvel lutheranere som anglikanere drøftet med katolikkene om noen av de avrevne bånd i den vestlige kristenhet kunne bindes sammen igjen ved at de enkelte kirkefamilier anerkjente Roma biskop som kristenhetens samlende skikkelse, men uten at paven dermed fikk samme læremessig og kirkerettslig autoritet i de andre kirkefamilier. Forslaget ble senest berørt - forsiktig - i karidnal Joseph Ratzingers mye omtalte brev sommeren 1992. Enkelte har sett Birgitta-gudstjenesten i Peterskirken høsten 1991, der to lutherske erkebiskoper fra Norden representerte lutherdommen på en til da ny måte, som et skritt i den retning.
Er dette egentlig en argumentasjon for lutherdommens re-katolisering? Vil Nordens folk og kirker ved å nærme seg EF, samtidig måtte nærme seg Den katolske kirke? Nei, men det er heller ikke en argumentasjon for det motsatte.
Konfesjonell stagnasjon er hva Norden, Europa og verden minst av alt trenger idag. Snarere er det et stort behov for mot og vilje til å tro at kirkelig enhetsarbeid er å vandre trøstig på våre veier mot neste åsrygg, uten frykt for at Vårherre skulle la veiene løpe sammen på den andre siden.
Den svenske og Den finske kirke har hatt mot og vilje til å gjøre dette i større grad enn vi her i Vest-Norden har. Har Uppsala og Åbo tapt på det? Har Nordens kirkelige omdømme tapt på det?
Dette kan være fremmede tanker for enkelte. Nordiske biskoper og andre kirkeledere snakker sjelden i slike vendinger. Kanhende er de ikke unge nok til å se at veien videre er å knytte sammen avrevne bånd, hente fram igjen glemte verdier, huske det første møtet mellom det nordiske og det europeiske.
Den norske kirkes våpenskjold, Olavsmerket, forteller hvordan det første møtet mellom de europeiske og det nordiske gikk til her i landet. Korset, det universelle kristne merke, ble lagt over martyrøksen, det norske kristne merke til minne om Hellig Olavs død. Slik fikk et helt folk, ja nabofolk med, trygg identitet som nordboer, européere og verdensborgere.
Dette var nesten glemt; biskopene snakket nesten aldri om det. Men noe skjer. Interessen for middelalderens lyse arv øker, den lutherske domprost i Nidaros omtaler Hellig Olav som "en levende helgen", katedralen der finner langsomt tilbake til seg selv, pilegrimsveiene skal opprustes - et folk som trodde det meste begynte i 1905, begynner å se seg selv i et tusenårig perspektiv. Lignende bevegelse kan spores i de andre nordiske land.
Hvor bærer det når vi nå langsomt tar det gamle fram igjen og knytter sammen båndene? Vil vi våge å forlate fastlåste konfesjonsrammer? Tør vi ta sjansen på at noe må falle for at det igjen skal spire i gamle, friske røtter?
Europas - og dermed Nordens - hverdagsledere famler etter veien videre. Bedre hjelp enn sammen å vise at Europas identitet ikke er glemt, kan søndagslederne neppe gi dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar